Fordommer og uvitenhet i Ny Tid

Kjetil Korslunds anmeldelse av min bok er en katalog av de verste fordommer og klisjeer mot biomedisinen, skriver forfatter Bjørn Vassnes.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ny Tid er riktignok avisen til det mest kunnskapsfiendlige partiet på Stortinget, men jeg trodde likevel ikke det var mulig å bruke statstøtte på så mye tåpeligheter og uhederligheter som avisens medarbeider Korslund presterer i sin artikkel «Biologiens vidunderlige nye verden». Men artikkelen er kanskje et godt bilde på den vitenskapsfobien og fordumsfullheten som preger SV for tiden.

Artikkelen er en katalog av de verste fordommer og klisjeer mot biomedisinen. Tittelen er hentet fra Huxley, undertitler som «The Boys from Brazil», «Tabloid bio-etikk», «Desinformasjon til publikum», «Genet for ditt og genet for datt» og «St.Darwin fremdeles populær», er faktisk illustrerende for kunnskaps- og argumentasjonsnivået hos forfatteren.

Korslund skriver mye om at media stort sett presenter forenklede og «vrangformidlede» «gladnyheter» fra den biomedisinske forskningen – men gir ingen eksempler, bortsett fra ett. Og dette er for sikkerhets skyld feil: Han skriver at «sent på 1960-tallet ble en mulig sammenheng mellom XYY-kromosomet og kriminell adferd slått stort opp over hele verden. Denne teorien ble falsifisert allerede på begynnelsen av 1970-tallet, men det er ikke mange som kjenner til dette».

For det første er ikke XYY ett kromosom, men en kombinasjon av tre, og ikke minst: to eksemplarer av det «mannlige» kromosomet Y. Dette finnes det vanligvis kun ett av hos menn, og det ekstra kromosomet skaper problemer for en del. Man regner med at en av tusen menn har denne kombinasjonen. Det Korslund refererer til, er en artikkel fra 1965 som viste til menn med XYY-kombinasjonen var overrepresentert i det skotske fengselet som var studert (syv av 197 innsatte, som er langt mer enn en av tusen). Dette er aldri blitt «falsifisert», som Korslund påstår. Det man imidlertid har diskutert, er hvorvidt denne overrepresentasjonen skyldes et høyere aggresjonsnivå eller andre faktorer, som lavere intelligens (som XXY-bærere ofte, men ikke alltid, har).

Korslunds eneste «sannhetsvitne» på hvor «ukritisk» forskningsjournalistikken er, er ellers en amerikansk bok fra 1987, der forfatteren «viser» at slik journalistikk «ofte er ukritisk». Igjen uten å gi eksempler. Legg ellers merke til bruken av ordet «viser», som når det er snakk om naturvitenskapelig forskningsjournalistikk er et tegn på ukritiskhet!

Mesteparten av Korslunds «kritikk» retter seg mot noe ingen biologer eller medisinere hevder: At det skal finnes ett gen for alt mulig: «homo-genet», «fedme-genet», «brystkreft-genet», osv.. I forbindelse med islandske deCode forteller han oss noe «nytt»: «Problemet er bare at de fleste vanlige sykdommer er multifaktorielle. En spesiell genvariant behøver ikke være mer enn èn blant mange relevante faktorer bak et sykdomsbilde». Noe som alle som jobber med medisinsk genetikk har skjønt for flere tiår siden, blir freidig brukt som bevis på hvor tåpelige de er!

At ett gen alene ikke kan forklare for eksempel schizofreni, betyr ikke at genforskning er nytteløst, som Korslund synes å argumentere for. Det blir det samme som å si at det er ingen vits å lære seg noe om hvordan bilmotoren fungerer, fordi det uansett kan være så mange ting som slår feil. Sammenhenger mellom genvarianter og sykdommer – også de som har livsstil som medårsak – blir en av de viktigste hjelpemidlene for framtidas medisin. Korslund mener gentesting for alvorlige sykdommer vil være «totalt bortkastet», og røper dermed at det er han selv som er genetisk determinist: «Har man genene for en sykdom, er det likevel ingenting å gjøre». Men det er nettopp de som vet at de er disponert for en sykdom som har nytte av denne kunnskapen: Det finnes få sykdommer det ikke går an å redusere risikoen for. Det er nettopp dette som vil bli framtidas medisin: At man mer målrettet kan forebygge og bekjempe sykdommer, fordi man har kunnskap om ens egen genetiske disposisjon. Men at han ikke har kjennskap til noe av det viktigste ved dagens biomedisin, hindrer ikke Korslund fra å fordømme den.

Korslund avslutter med en merkelig hyllest til den totalitære filosofen Platon, som han mener «holder stilen», mens omløpshastigheten på naturvitenskapelige «sannheter» blir stadig raskere. Han viser med dette både at han ikke har skjønt hvordan naturvitenskapelig kunnskapsoppbygging foregår, samt en naiv tro på filosofiens «sannheter». Grunnen til at Platon, med sine elitistiske meninger om blant annet slaver, kvinner og «bermen» fremdeles «holder stilen», er jo at filosofi og humanvitenskapene nettopp ikke har de mekanismene for selvkritikk og fornyelse som naturvitenskapen har. Ingen naturvitere påstår at de forvalter Sannheten, men den kritiske, kollektive kunnskapsoppbyggingen som har preget naturvitenskapene siden Galilei, har likevel gitt oss mye kunnskap vi kan stole på. Selv Korslund tar sikkert fly av og til. Og han kommer sikkert ikke til å avslå hjelp fra biomedisinen den dagen han trenger det.

At artikkelen er kunnskapsløs er for så vidt som ventet fra Ny Tid. Mer uventet er uhederligheten: Korslund forsøker å så tvil om grundigheten i min bok ved å skrive at «boken har verken litteraturliste eller register» – og «glemmer» å nevne at den har fullstendige kildereferanser, som vel er det viktigste. En litteraturliste på et felt der det nesten ikke finnes bøker (dette er den først på norsk og en av de første i verden) er det ikke mye poeng i. I hvert fall ikke i en populærvitenskapelig bok, og det er kanskje dette Korslund mener når når han skriver den er «noe vulgær» – igjen uten å gi et eneste eksempel. Det er så mye lettere å bare spre karakteristikker.

Bjørn Vassnes, forfatter av Det Fornybare Mennesket- stamceller og jakten på evig liv.

---
DEL

Legg igjen et svar