Forbuden frukt

De norske soldatene i Afghanistan tør ikke spise afghansk frukt og grønt. Bøndene rundt dem må dyrke opium for å overleve.

Jalal-Uddin
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[afghanistan] De 380 norske soldatene i Camp Nidaros befinner seg i det fjerntliggende Mazar-i-Sharif, helt nord i Afghanistan. Her spiser soldatene godt norsk – brunost og røkelaks.

Bøndene i området skulle gjerne produsert mat og solgt til de utenlandske soldatene. Men Forsvaret tror ikke det er trygt. Så i stedet for å handle mat på det lokale markedet, importeres all maten de norske soldatene og de 40.000 andre utenlandske soldatene i landet spiser.

– Hvis ingen vil kjøpe vannmelon av oss, må vi dyrke opiumsvalmuer. «Alle» vil jo ha opium, sier bonden Mohammad Yseen til Ny Tid.

Den gang han dyrket opiumsvalmuer, tjente sjubarnsfaren nok til å kjøpe tv til ungene, kjøleskap, og til og med en motorsykkel til seg selv. I år dyrker han grønnsaker, og har ikke penger til barnas skolebøker.

Bønder er den største yrkesgruppen i Afghanistan, og landbruksprodukter har vært den viktigste eksportnæringen i afghansk økonomi i moderne tid. Under Taliban-regimet nådde opiumsproduksjonen rekordlave nivåer, mens produksjonen av frukt og grønnsaker tok seg opp. Men etter at Taliban-regimet falt, fikk de lokale krigsherrene økt makt og satte fart i opiumsproduksjonen. Afghanistan har nå nesten 90 prosent av verdensmarkedet for opiater.

Arne Strand, seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt, mener noe drastisk bør gjøres med matvanene til både Ola Soldat og de andre soldatene i Afghanistan.

– Dette handler både om utviklingspolitikk og en militærstrategisk gevinst. En potensielt stor gevinst med enkle virkemidler, sier Strand.

Han forklarer at matvanene blir et uttrykk for den store avstanden mellom lokalbefolkningen og de utenlandske soldatene. Men å endre på dette er ingen enkel oppgave.

Major Per Arnt Olsen ved Fellesoperativt Hovedkvarter jobber med helse og miljøspørsmål knyttet til soldatenes utenlandsoperasjoner. Han mener det er viktig for soldatenes trivsel og velferd med gjenkjennelse i kostholdet.

– Vi serverte for eksempel reinsdyrkjøtt i Camp Nidaros her om dagen. Og vi pleier å ha brunost og noen andre påleggstyper tilgjengelig.

Bakteriefrykt

– Nei, aldri, sier den norske soldaten Thomas i Camp Nidaros, når han får spørsmål om han har smakt den berømte afghanske vann-

melonen.

– Jeg har ikke smakt noen afghanske frukter, sier Thomas med et smil.

Han kan av sikkerhetsårsaker ikke gi oss

etternavnet sitt.

Sikkerhet er også årsaken til at Thomas ikke kan spise frukt. Major Olsen forklarer og forsvarer de norske styrkenes matpolitikk.

– Det er ingen hemmelighet at mat-

forsyninger er et veldig kritisk område. I Afghanistan møter vi sykdommer som har vært ukjente i Norge de siste femti årene. Det er en annen bakterieflora. Den enkelte soldat må være i god form for å gjøre jobben sin. Hvis ikke kan man ikke løse oppdraget sitt, sier han.

I mars slo en matbåren bakterie ut hele den norske militære kontigenten i Mazar-i-Sharif.

Forsvaret stiller EU-konforme krav til matkvalitet og sporbarhet. Det betyr samme renhetskrav som man stiller i Norge. I praksis innebærer dette at maten som spises må håndteres av kontraktører, som i stor grad importerer mat fra verdensmarkedet som så kommer landeveien via Pakistan. En del av maten spesialbestilles fra Norge og reiser lange distanser med fly.

Forretningsmannen Mohammad Fahim er direkte sint.

– Jeg utfordrer dem: Vår frukt er bedre enn den de spiser! Hvem vil ha det til at frukten vår ikke er sunn? spør Fahim fornærmet.

Olsen er innforstått med at det kan virke fornærmende å ikke spise den lokale maten. Han presiserer at politikken med å ikke spise lokal mat ikke er noe vanntett forbud.

– Soldatene som jobber i forhold til sivile, spiser selvsagt lokal mat når de besøker sivile hjem. Det er fornærmende å ikke ta imot mat som tilbys. Men de spiser da med stor risiko, forklarer han.

Gjestfrihet er viktig

Bistandsforsker og Afghanistan-kjenner Arne Strand tror Forsvaret gjør en stor feil.

– Det er en viktig del av kulturen å få vise gjestfrihet. Det er klart det kan oppfattes som fornærmende når de utenlandske soldatene importerer maten, sier Strand.

Han forteller at Afghanistans største luksushotell, Kabul Serena, har som innkjøpspolitikk at de skal benytte lokal mat når det er mulig. De gjør et omfattende og vellykket arbeid for å kontrollere hygiene og kvalitet, sier Strand.

Det som er godt nok for internasjonale toppdiplomater, er kanskje også godt nok for soldatene?

Strand mener Forsvaret burde bruke krefter på å legge om innkjøpspolitikken.

– Det blir spesielt galt når man skal drive fredsbevarende arbeid. Det er avgjørende å vise folk tillit. Hvordan kan man vise tillit til et folk hvis man samtidig sier at man ikke stoler på det de serverer?

Amir Mohammad dyrker åkrene et par mil bortenfor Camp Nidaros og klager over at det ikke lengre er mulig å forsørge sin familie på 16 med fruktavlinger.

Han er sint på soldatene som ikke vil kjøpe maten hans. Prisene har sunket den siste tiden, og Mohammad klarer ikke sende frukten sin lengre enn til Kabul. Og selv det er vanskelig å ordne praktisk.

– Om de internasjonale styrkene hadde spist frukt og grønnsaker herfra, hadde vi klart oss bedre, slår han fast.

Landbruksdirektøren i provinsen, Mohammad Tayeeb, sier også til Ny Tid at det ville hjelpe på situasjonen om de utenlandske soldatene ville spise lokal mat.

Nytt, norsk kjøkken

Bonden Mohammad truer på sin side med å gå tilbake til opiumsproduksjon, hvis det er det eneste økonomisk bærekraftige alternativet. Han sluttet med opium for to år siden, etter press fra president Hamid Karzais vestlig-støttede regjering.

Den norske kokken Fredrik, også han uten etternavn av sikkerhetsmessige årsaker, sier rett ut at afghansk frukt er forbudt på messekjøkkenet i Camp Nidaros. Legene har funnet bakterier i maten.

– Bøndene her bruker visst menneskelig gjødsel, ler han.

I september står et nytt, norsk kjøkken klart i Camp Nidaros. Da skal norske kokker fast servere de norske soldatene, og andelen norske råvarer kommer antagelig til å øke.

– Hva står i veien for å bruke mer lokal mat?

– Vi har ingen motforestillinger mot lokal mat som sådan. Men det er vanskelig med dokumentasjon. Hvis vi blir tilbudt en grønnsak lokalt, kan den komme fra hvor som helst. Og vi vet ikke hvordan den er produsert, sier major Olsen.

– Frukt og grønt, agurker og tomater, kjøper dere ikke det heller lokalt? Er heller ikke frukt som kan skrelles trygt?

– Frukt og grønt er også omfattet av kontraktene våre. Det kommer landeveien med bil. Men heller ikke det er fritt for utfordringer. Når friske ting som salat fraktes gjennom

forurensede områder, må vi vaske det i klorvann før vi kan servere det.

Åpent feltsykehus

Utenfor basen, i de støvete gatene i Mazar-i-Sharif, Balkh-provinsens hovedstad, finner vi de lekre melonene til salgs i en rekke små butikker.

– Jeg har aldri sett en utenlandsk soldat komme hit for å kjøpe vannmelon, sier Jalal-Uddin. Den skjeggete innehaveren av en av byens butikker rister sorgfullt på hodet over utlendingene.

– Jeg kan bare ikke forstå det. Hvorfor kjøper de dyr mat fra andre steder og ikke vår billige mat?

Men hvis matpolitikken til de norske soldatene har forårsaket harme hos lokalbefolkningen, har et annet tiltak vunnet en del hjerter: Et feltsykehus der afghanere i området kan få gratis behandling.

– Takk til de norske troppene for dette, sier Shah Wali, far til ni år gamle Pacha, som har fått operert ut nyrestein på det norske feltsykehuset.

– Hadde jeg ikke fått hjelp til dette, måtte jeg solgt jorden min og reist til Pakistan, sier han.

– Jeg har det bra nå. De er snille mennesker, sier Pacha.

Og tar en slurk av den importerte melken.

Stolte tradisjoner

[berømt] Det er få som husker granateplene som ble dyrket i oasene i sørlige Kandahar og solgt i Europa, kirsebærne fra Hind Kush-dalen eller vannmelonene som den legendariske oppdageren Marco Polo karakteriserte som «unike».

Denne frukten er forvist til en lokal basar i Mazar-i-Sharif og blitt så uglesett at de hundretalls norske soldatene som er utplassert her ikke får lov til å spise den.

Afghanistan var berømt for sine søte frukter, som ble solgt på markeder over hele verden fram til konfliktene i landet eskalerte på 1970-tallet. På et tidspunkt kom 60 prosent av verdenseksporten av tørket frukt herfra, og inntektene utgjorde 40 prosent av landets samlede eksportinntekter.

Soldater i Afghanistan

  • Det er i dag 480 norske soldater i Afghanistan. Snaut 400 av dem er stasjonert i Camp Nidaros i Mazar-i-Sharif. Soldatene er tilknyttet Isaf-styrken til Nato. Målet er å styrke den afghanske sentralmakten. Totalt 40.000 utenlandske soldater er i Afghanistan.
  • Siden 2001 har Norge hatt en rekke ulike militære bidrag gjennom Isaf og den amerikansk-ledede koalisjonen Enduring Freedom.

Av Tarjei Leer-Salvesen, Oslo og Amhad Khan, Mazar-i-Sharif

tarjei@nytid.no

---
DEL

Legg igjen et svar