Bestill sommerutgaven her

Forbrytelser og straff

MAKTMISBRUK / Kriminalomsorg i Nord-Irland og spansk maktmisbruk i Baskerland var tema for to av Scottish Documentary Institutes debutantfilmer under «Bridging the Gap»-programmet i år.

«Co-la-breith-math» er skotsk-gælisk for «gratulerer med dagen» – en hilsen dokumentarmiljøet i Storbritannia, Europa og verden for øvrig burde sende Edinburgh i år, siden Scottish Documentary Institute (SDI) feirer sitt femtenårsjubileum. Instituttet ble grunnlagt av Noe Mendelle, som selv har jobbet med film og tv siden starten av 80-tallet, ved den skotske hovedstadens College of Art siden 2004. I løpet av de femten årene som har gått siden da, har de bygget seg opp til å bli en av de mest vitale, nyskapende, inkluderende og produktive filminstituttene i verden. SDI har til dags dato produsert over 100 filmer, de fleste av kort eller middels lengde, og har utviklet en velfungerende og balansert relasjon til Edinburgh internasjonale filmfestival (EIFF), som har holdt det gående uten opphold siden sommeren 1947.

Under overskriften «Bridging the Gap» presenterer SDI hvert år fem–seks nye prosjekter. Programmet er et utstillingsvindu for instituttets imponerende internasjonale, skarpe blikk: I likhet med flere andre skotske institusjoner har SDI en tydelig internasjonal holdning og er åpen for filmskapere og tematikk fra andre land og kontinenter samtidig som man finner rom for de særegne og hjemlige fortellingene.

På årets «Bridging the Gap»-program var det to debutantfilmer som ble stående som skinnende eksempler på SDIs beundringsverdige geografiske balansekunst: Ross McCleans Hydebank, et helt spesielt glimt inn i Nord-Irlands straffesystem, og Eoin Wilsons Altsasu, som gir publikum et øyeblikksbilde av spansk maktmisbruk i Baskerland. Begge filmene varer i omtrent 15 minutter, de har begge en utpreget kontrastfylt stil, og begge regissørene har akkurat den typen talent SDI har fostret og løftet fram gjennom flere år.

[ntsu_vimeo url=”https://vimeo.com/346351474″ width=”660″]

Hydebank

Impresjonistisk, minimalistisk og fengslende i sitt audiovisuelle formspråk: Hydebank er den mest poetiske og ambisiøse av de to debutfilmene. Den er en karakterstudie av en person, identifisert bare som «Ryan» i rulleteksten, en innsatt i fengselet som filmen har hentet tittelen sin fra: HM Prison Hydebank Wood. Fengselet ligger i den sørlige delen av Belfast og er mest kjent for sin kvinneavdeling, som ligger på samme sted. Hydebank er (ifølge britisk terminologi) et «ungdomsanstalt», en type fengsel for mindreårige som i århundrer er blitt kalt «borstal» på folkemunne.

Filmhistorisk sett er det to velkjente eksempler på filmer som, hardtslående og kontroversielt, har skildret forholdene ved slike institusjoner, og begge kan plasseres innenfor den britiske sosialrealismens undersjanger «sint ung mann»: Tony Richardsons The Loneliness of the Long Distance Runner (1962) – som bygger på Alan Sillitoes roman, med skuespiller Tom Courtenay – og Alan Clarks Scum (1979), filmversjonen av samme regissørs forbudte BBC-program Play for Today (1977). Men der disse filmene fokuserer på en surnet og snerrende person i konstant opposisjon til systemet (representert ved brutale og/eller nedlatende borstal-ansatte), er Hydebanks protagonist en ettertenksom sjel som angrer på sine kriminelle handlinger. Vi får ikke vite detaljer om hvilke handlinger dette dreier seg om, men Ryan gir oss noen små hint om at det er ekstreme ting han har gjort: «Grimt, grimt», sier han, og etterlater ingen tvil om de enorme skyldtraumene han har påført seg selv.

Hydebank er impresjonistisk,minimalistisk og engslende i sitt audiovisuelle ormspråk.

Vi ser sjelden Ryan i samvær med andre innsatte; han later til å tilbringe mesteparten av tiden sin med å ta vare på fengselets firbente beboere: Hydebank huser en saueflokk, og deres myke tilstedeværelse er et idyllisk element som bryter med fengselets strenge infrastruktur – høye betongmurer, gittergjerder og lyskastere som flombelyser luftegården. I likhet med Matt Damons tittelkarakter i Gus Van Sants Den enestående Will Hunting (1997), som under en samtale med psykologen forteller at han drømmer om å ale opp sau i New Hampshire, har Ryan landlige lengsler – og de er dødsens alvorlige. Den unge mannen ser ut til å ha et godt håndlag med dyrene, noe som får det til å hagle med beske, sauerelaterte fornærmelser fra hans medinnsatte. I en film som består av stillferdige, marerittaktige kontraster, setter McClean på glimrende vis opp den høylytte aggressiviteten til de umodne bøllene mot den fredfylte enkelheten i Ryans varsomme behandling av dyrene. I flere av nøkkelscenene har regissøren klippet inn bilder av kalde korridorer og maleriske komposisjoner av lys og skygger, mens en kakofoni av perkusjonsinstrumenter slår mot de nakne overflatene – akkurat slik de spottende stemmende (den ytre hetsen fra medinnsatte og hans indre selvkritikk) rikosjetterer gjennom Ryans hode, i både våken og sovende tilstand.

Hydebank Regissør Ross McClean

McClean dømmer ikke Ryan, verken når det gjelder hans kriminelle handlinger eller med hensyn til om han fortjener straffen han er idømt, han holder tvert om tilbake avgjørende informasjon som publikum trolig ville fått i en mer konvensjonell film. Vi sitter igjen med inntrykket av en filmskaper som er ivrig etter å forstå og framstille – verken dømme eller fordømme. De fordelaktige sidene ved at et fengsel som Hydebank huser levende dyr, er stillferdig understreket i en film som ellers er subtil, men likevel tydelig i sin støtte til en human behandling av de innsatte, uavhengig av alder og skyld.

Altsasu

Også Altsasu tar for seg forbrytelser og straff, men her er regissøren skamløs og kompromissløs i sin polemikk og velger tydelig side med dem som vansmekter bak murene: Sju unge baskere, som er idømt fra 2 til 13 års fengsel etter et barslagsmål med to medlemmer av den spanske paramilitære politistyrken Guardia Civil.

[ntsu_youtube url=”https://www.youtube.com/watch?v=PVm08DrdvSM” width=”540″]

Vi får ikke møte de sju mennene, vi ser bare fotografier eller tegninger av dem: Filmen har et mer familiært fokus, nærmere bestemt på en av de innsattes mor og hennes nære omgivelser. To år etter hendelsen, som utspilte seg i oktober 2016, er den middelaldrende Igone oppslukt av å bevise uskylden til sønnen Jokin og kompisene hans, som har endt opp i fengsel.

Altsasu fokuserer på en av de innsattes mor og hennes nære
omgivelser.

De sosiale implikasjonene denne saken har, blir uttalt i rulleteksten: «For mange har Altsasu-saken blitt selve symbolet på Spanias undertrykkende politikk i Baskerland. Straffeutmålingen har blitt allment fordømt og anses som politisert misbruk av loven.» Den internasjonale oppmerksomheten rundt det som foregår i dette vakre, kontroversielle hjørnet av Europa, har falt kraftig etter at den mye omtalte baskiske separatistgruppen ETA (Euskadi Ta Askatasuna, «Baskerland og frihet») offisielt la ned våpnene i 2011. Men det er åpenbart fremdeles mye bitterhet på begge sider av den politiske splittelsen, i et Spania som siden den globale finanskrisen i 2008 har slitt med å finne sosial og økonomisk likevekt og med saker som holder fiendskapet ved like, slik som Altsasu-saken og dens påfølgende straffeutmåling.

Altsasu Regissør Eoin Wilson

Wilson – i likhet med McClean – utelater mye konkret informasjon om saken, han bruker heller tiden til å rette oppmerksomheten mot Igone, hjembyen hennes (som akkurat da har fargerike festivaldager, som også var bakteppet for slagsmålet i 2016) og de spektakulære omgivelsene. Han benytter seg av slow motion i sparsomme mengder, som i scenen der folklore-gruppen Kantuz framfører en sorgtung tolkning av et korstykke. Scenen viser at Altsasu-saken har rammet lokalsamfunnet i sin helhet, og vi får også se alle deler av den bunnløse sorgen de pårørende bærer på. Igone forteller om «to år med smerte, med lidelse» – hennes fryktløse motstandskraft er et inspirerende eksempel på ukuelig, moderlig standhaftighet i møte med overmakten: Guardia Civil er lovmessig fritatt for straff; deres ord skal alltid tas til følge og trumfer eventuelle motstridende vitnemål fra befolkningen.

At lovfestet straffefrihet fremdeles finnes i land som er medlem av EU, i andre halvdel av det 21. århundre, er kanskje overraskende for mange. Dette er bare én av tankevekkerne i kortfilmens polemikk. I etterkant av EIFF vil filmen trolig bli vist for et større internasjonalt publikum, noe som forhåpentlig vil resultere i at kampen Igone – og andre i Spania og omegn – fører, vil få større oppmerksomhet og støtte. SDI oppfyller dermed sin egen målsetting om å produsere filmer med «vekt på innhold og emosjonell erfaring».


Oversatt av Vibeke Harper

Avatar photo
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.

Du vil kanskje også like