Forbannet!

Er det ikke nok nå, Norge? Vårt lille land er i dag faktisk sjuende største eksportør av CO₂-utslipp.

Den nye globale miljøbevegelsen Extinction Rebellion (XR) gjør nå opprør mot myndigheter som ikke tar klimaendringenes konsekvenser på alvor. Mens våre visjonsløse myndigheter i dag suger ut olje fra kloden, kan man fra en rekke XR-aktivister verden rundt høre: «No way, Norway! Turn around – help save our world!» Nei da, her hjemme vil man stadig bygge ut nye oljefelter (LoSeVe, Barentshavet eller Australiabukta). Norges plan er drift fram til 2070 – og den som da skur igjen oljekranen, er ennå ikke født.

XR markerer at det er en «plikt til å handle nå, for å ivareta våre barns sikkerhet og velferd, og for å beskytte selve livet på jorden». Aksjonene var mange i april: I Oslo bar XR Norge rituelt en svart kiste ned til Finansdepartementet med sølvmynter knyttet til Norges CO₂-utslipp. De plantet så et epletre foran Stortinget (se under).

Deretter «die-in»-aksjoner der XR-medlemmer la seg «døde» ned: først foran Operaen (en markering mot overfiske, plast og havforsuring), så Sentralstasjonen (en hyllest til jernbanen og kritikk av en ny rullebane på Oslo Lufthavn) og Oslo City (mot klesindustriens utslipp av miljøgifter).

I London fylte XR opp veibroer med grønne vekster, de stoppet trafikk og sperret ambassader (også den norske) – som miljøprotest. I The Guardian (23.4.) kunne man lese om XR-medlemmer verden rundt: protest mot gassutvinning i India; vestafrikanere (Ghana, Nigeria, Elfenbenskysten, Burkina Faso og Togo) som endelig opplever global solidaritet – og deres demonstrasjoner i kirker, på markedsplasser og skoler. I Colombia – landet der miljøaktivister stadig blir drept – vil XR beskytte jungelen og elvene. Andre XR-aktivister i Sør-Amerika protesterer mot nedhogging av regnskogene. Og XR-medlemmer i Japan prøver hardt å komme til orde om klimaendringer, biologisk mangfold og menneskerettigheter – selv om de dessverre raskt latterliggjøres som ishiki takai («høyt bevisste»).

XR er ambisiøs om sin globale mobilisering – målet er at hele 3,5 prosent av jordens befolkning vil reagere med handling slik at en ny politikk blir mulig. I det minste deltar nå stadig flere i XR med sivil ulydighet, aksjoner, festivaler, forsamlinger, kunstaktivitet, teatrale performances, workshops og egne møteplasser.

Ansvarsetikk

Men vil XR møte kritikk for å være naive, slik et progressivt mindretall alltid møter konservativ motstand? Og mange vil bli arrestert for aksjonene, så hva motiverer den enkelte til opprør?

La meg her kort vise til filosofen Hans Jonas’ansvarsetikk – slik de langsiktige konsekvensene av en moderne globalisert sivilisasjon er vanskelige å øyne. Jonas’ verk Prinsippet ansvar. Utkast til en etikk for den teknologiske sivilisasjonen (1979) kan brukes for å forstå XR og andre miljøaktivister i dag. Min gamle professor på New School (New York City) skrev en etikk som inkluderte framtidige generasjoner – som også er XRs uttalte bekymring. Jonas grunnet dette med foreldreansvaret, slik vi kan føle det overfor barnas framtid. Med dette følger en plikt til å skaffe seg kunnskap om samfunnets langsiktige konsekvenser. Og forskning må ifølge Jonas kunne møtes i en «sammenliknende futurologi». Plikten til å handle gjelder også selv om deler av dagens kunnskap er hypotetisk – før skaden er irreversibel om antakelsene skulle stemme. Og du har en plikt til å ta «makt over avmakten».

Jonas er dessuten tydelig på at naturen må være et eget etisk subjekt, i betydningen av at vi ikke bare kan skalte og valte med jordens ressurser. Som XR påpeker, har vi i løpet av et par hundreår forrykket naturen som i rundt 400 millioner år klarte seg bra uten oss.

Konsekvensene

Så hvilke fakta ligger bak reaksjonene egentlig?
Skal Paris-målet om maks 2 graders økning nås, krever det at 80 prosent av jordens olje-, gass- og kullreserver blir liggende. Klimautslippene må begrenses, karbonopptakene må økes. Det dreier seg om vannstanden som stiger, mangel på drikkevann, ødelagte avlinger, ekstremvær, branner, folkevandringer, sykdommer og en økt risiko for krig og konflikt grunnet alt dette.

I 1992 kom Union of Concerned Scientists – hvorav en rekke nobelprisvinnere – med The World Scientists’ Warning to Humanity – et varsel om at økosystemene ville briste slik man utbyttet dem. 25 år senere, uten at dette har blitt tatt på alvor, signerte 15 000 vitenskapsfolk nå i 2017 en advarsel «To prevent widespread misery and catastropic biodiversity loss … Earth with all its life is our only home».

20 av de siste 22 årene er de varmeste som hittil er registrert på Jorden. Ekstremvarme og tørke er i ferd med å bli normalt – i løpet av et hundreår har klimarelaterte katastrofer doblet seg til rundt 220 årlig.

Mer fakta: Av forskjellige arter som er vurdert, regner man med utryddelse av 40 prosent av amfibiene, 25 prosent av pattedyrene, 14 prosent av fuglene og 33 prosent av korallrevene – sistnevnte som har eksistert i 14 millioner år. Og færre insekter fører til mindre avlinger – total biomasse av flyvende insekter er redusert med tre fjerdedeler bare på tre tiår. Og er du av dem som kikker etter sommerfugler – vit at det bare er en femtedel igjen av antallet fra hundre år siden.

Og øker den globale oppvarmingen helt opp til 4 grader, vil verdens mais-avlinger reduseres med 85 prosent. Antarktis smelter og øker vannstanden. Havene forsures – CO₂-utslipp har økt forsuring av havene med 30 prosent, som antas å øke til 150 prosent innen 2100.

Og forurenset luft og drivhuseffekt fører årlig til 268 millioner for tidlig døde – jeg kan holde på …

Hva om noen blir så fortvilet og desperate at fredelige ikke-voldelige
protestaksjoner erstattes av kraftiger eaksjoner – for å hindre mer
forurensning og at arter utryddes?

Ikke rart at mange reagerer. Men hva om noen blir så fortvilet og desperate at fredelige ikke-voldelige protestaksjoner erstattes av kraftigere reaksjoner – for å hindre mer forurensning og at arter utryddes?

Økosorg

Dette var i det minste hva regissør og skribent Nina Ossavi tok opp med sitt teaterstykke Døden kommer ikke med ljå på en hytte i Nordmarka sist måned – om terroristen Ted Kaczynskis sinne over naturødeleggelsene. Monologen viste Kaczynski som en mann med traumer fra barndommen – en som gikk for langt. I debatten ute i hytteveggen etter forestillingen diskuterte vi – et tyvetalls tilskuere – hva man var villig til å gjøre, om man var forbannet nok, sint nok, eller full av en økosorg på naturens vegne. Nei, terror var ikke en løsning, men hva med å utøve sabotasje? Ville man som aktivist – der samfunnspakten anses som brutt på grunn av en tafatt stat – fysisk prøve å stoppe økologisk skadelige virksomheter?

Samtidig spør jeg hvor mye et brudd med det bestående egentlig vil endre. Eller er veien mest å skape nye egne forbilledlige fellesskap og lokale økokollektiver med langsiktige ansvar for øye? Skal man framover handle negerende eller bekreftende? Vil man ta makt over avmakten, være villig til å trenere dagens utbytting og kunne bryte statens lover – som XR sier av «plikt til å gjøre opprør»?

Opprør

De siste årene har det globalt vært mye oppstand mot myndigheter, som vår skribent Mikkel Bolt påpeker i sin nye pamflett Occupy after Hegel (2019). Vi har hatt Athen, Tunis, Kairo, Madrid, Oakland og Paris. Er en ny langsiktig internasjonal forståelse i ferd med å skape varig motstand og endring av dagens mektige kapitalisme, militarisme og lammende statsmakt? Vil en mer anarkistisk fornuftig mentalitet av lokale fellesskap kombinert med et globalt etisk samarbeid sette seg?

Mange er etter Paris forbannet over staters tafatthet om 2-graders målet. For når en stat som den rike norske tenker mest på seg selv i miljøspørsmål og skiter i andres bakgård, bør enhver med en viss ansvarsetikk og en dypere langsiktig forståelse av egen samtid, søke utover vårt oljesmurte egoistiske alenevelferd – med et «No way!». Dette kan bety mer direktedemokrati, internasjonalisme, kommune-isme, mer selvråderett og vennskapsbyer verden rundt. Og flere overnasjonale organer, slik som XR etterlyser ett for miljøet.

Protester mot dårlig statslederskap har vært mange de siste årene. Og hvorfor kan ikke sivilsamfunnene ha mer råderett over egne liv? Følelsen av «rebellion» har man sett i Hellas (2008–2012), med Irans grønne revolusjon (2009), den arabiske våren (2011) – eller spanske Indignados, Occupy, Maidan i Ukraina, Nuit debout i Frankrike, Standing Rock, Black Lives Matter og nye Black Panters i USA eller Gule vester i Frankrike. Og med Bolt kan vi supplere stikkord som «Bagdad, København, Hebron, Bahrain, Øst-Jerusalem, Damaskus, London og Charlottesville, alle steder for kraftige mot-mobiliseringer …».

Kan vi nå være optimistiske nok til å se en ny internasjonal samlende bevegelse som er i ferd med å bli så massiv at verdens uetiske eller nihilistiske lederskap mister myndighet, og at aktive deler av det globale sivilsamfunnet heller organiserer seg selv?

Ørkenen

Den tyske filosofen Nietzsche skrev innsiktsfullt for 150 år siden: «Ørkenen vokser, og forbannet være dem som skjuler dette.» Ørken – die Wüste – i betydningen å øde-legge, legge øde. Selv om dette var myntet på at nihilismen spredde seg blant europeerne, er resultatet av slik , kegyldighet og , nisme i dag nye varianter av å legge øde. Faktaene over viser her den virkelig store forbrytelsen.