For varmt for folk

To år etter hetebølgen i 2003, opplyser myndighetene i Italia at nesten 20 000 tusen italienere døde av varmen. Det får knapt noen oppmerksomhet. Men det er døden i landene i Sør som overses mest.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Verdens Helseorganisasjon (WHO) anslo for fem år siden at cirka 150 000 mennesker til da var omkommet som en følge av den globale oppvarmingen siden midten av 70-årene. Dette er et minimumstall, siden bare noen av helseeffektene kunne tas i betraktning. Nå har WHO nettopp utgitt et nytt faktaark om temaet «helse og global oppvarming», men må referere til de samme tallene – det er ikke gjort noen ny, tilsvarende studie siden den gangen. Men det er nettopp de siste årene at økningen i varme, tørke og ekstremvær har blitt mest merkbart for millioner av mennesker.

Helseeffektene av den globale oppvarmingen tar mange former. Dødsfall og sykelighet relatert til hetebølger er kanskje ikke de viktigste. Blant annet reduserer tørke og ekstremvær avlingene i mange av de fattigste landene, med påfølgende underernæring og sult. Ujevn nedbør kan gi farligere drikkevann, med påfølgende økning i vannrelaterte sykdommer, samtidig som insekter som mygg og flått sprer seg på større områder og bærer sykdommer med seg. Da kan det være vanskelige å skille forskjellige årsaker fra hverandre – miljøforringelse, fattigdom, sosiale forhold, konflikter av alle slag flettes inn i hverandre.

Politisk hete dødstall

I forhold til dette kan hetedøden virke relativt enkel. Blir det for varmt, kan folk bli syke og dø av det. Den store hetebølgen som rammet Europa og flere verdensdeler i 2003 viser imidlertid hvor kompliserte og politisk brennbare dødstallene etter en slik unormal hetebølge kan være. Det finnes fremdeles ikke noen full oversikt over hvor mange som døde i Europa av varmen det året. Enda mindre vet man om hvor mange som døde i India eller Pakistan, i Nord- eller Vest-Afrika. Det kan knapt herske noen tvil om at det døde flere folk der hvor varmen oversteg femti grader, det vil si atskillig flere enn noen titusen mennesker.

Hvor politisk kontroversielle slike tall kan være kommer klart fram dersom man ser på det som skjedde i Europa for to år siden.

Først rapportertes det at noen titalls mennesker døde i Frankrike av heteslag. En storkjeftet fransk lege tok temaet opp slik at dette ble en stor sak i franske medier. Opposisjonen benyttet anledningen til å kjøre hardt mot regjeringen, som måtte legge seg flat – beredskapen var ikke god nok. Antall døde ble målt ut fra en sammenligning med gjennomsnittlige dødstall i samme årstid. Snart dreide det seg om hundretalls – snart om tusentalls – døde. Dette har nå blitt en så stor sak at den ikke kan ignoreres. Det fokuseres på de sosiale skillene og regjeringens kompetansenivå, men fokuset er nokså ensidig. Grunnleggende årsaker til den unormale hetebølgen som rammer flere verdensdeler er ikke i fokus.

I Spania var det første offisielle tallet rundt femti personer – det dreide seg altså om personer som hadde falt om og dødd av heteslag, ikke om overdødeligheten som hetebølgen skaper. Spanske myndighetene hadde nok vært fornøyde med å la det bli med dette. Men sammenligningen med Frankrike ble for påfallende – heten i Spania var enda verre, men skal likevel så mange færre ha dødd? Avisa El Pais undersøkte hvor mange mennesker som ble begravd i enkelte spanske byer i løpet av hetebølgen. De fant ut at dødeligheten hadde økt med opptil seksti prosent.

I Italia tok det tre år og mange opphetede debatter. Først i forrige måned, nesten to år etterpå, fastslo Italias statistiske sentralbyrå at nesten 20.000 mennesker døde som følge av hetebølgen i 2003. Tidligere tall var mye lavere. Det betyr også at tallene fra Europa høyst sannsynlig ligger langt under realitetene.

Den sosiale sårbarheten

Det er mange grunner til at slike tall kan være vanskelige å fastsette. Det har for eksempel blitt poengtert at det kan være misvisende å basere seg på overdødeligheten: Dersom mange av de døde var så syke at de likevel hadde dødd i en nær framtid, ble deres død bare litt forskuttert. Men dersom dette hadde vært tilfelle, skulle overdødeligheten i en periode kompenseres av underdødelighet kort etter. Slik ble det i hvert fall ikke i Frankrike. En annen ting er at i tempererte land kan global oppvarming føre til at det blir mindre kulderealterte dødsfall i årene fremover – en positiv effekt som unnes få av de fattigste landene.

Likevel viser debatten klart at det ikke er slike betraktninger som har gjort disse tallene såpass kontroversielle. Når det etter hvert faktisk ble fokusert på dødstallene, gjaldt fokuset nesten utelukkende den sosiale sårbarheten: Det er de fattige, gamle, unge og syke som dør først, i Chicago som i Paris, i Cairo som i Chennai. Dette er betryggende for de rike – så langt.

Fra resten av verden kommer det isolerte meldinger. For eksempel døde cirka 1.600 mennesker i India under hetebølgen i 2003, og noen har allerede dødd i år i Pakistan. Men erfaringene fra Europa tilsier at tallet på dem som åpenbart og synlig har dødd av heteslag, er i en helt annen størrelsesorden enn overdødeligheten. Forskjellen er fra titalls til tusentalls. Som Erik Klinenberg, sitert av WHO, sier: Hetebølger er «langsomme og usynlige mordere som er lett å overse inntil det blir for sent».

Om noen legger seg i den kvelende heten i Tsjad eller Niger, for aldri mer å våkne, kan det være vanskelig å si hvorfor akkurat den personen døde den dagen. Kan hende vedkommende hadde et eller flere helseproblemer. Dersom en spansk førtiåring har lungebetennelse og dør av den i varmen, kan man ha gode grunner til å mene at han ellers hadde overlevd – men sikkert er det ikke.

Har man noenlunde pålitelige statistikker kan man imidlertid si noe om hvor mye dødeligheten har økt i forbindelse med en hetebølge. Det kan selvfølgelig være vanskeligere i varme land, hvor død etter heteslag har vært vanlig i lengre tid. Det siste kan likevel ikke være grunnen til at dødsfallene i Europa har fått så mye mer oppmerksomhet enn i land som er atskillig mindre godt rustet til å motstå ekstreme situasjoner.

Fra beboelig til ubeboelig

Ibrahim Kida, overlege ved Maiduguris sykehus i Nigeria, meldte i 2003 at minst seksti mennesker hadde dødd bare i denne byen, på grunn av hetebølge med temperaturer mellom 55 og 60 grader. Hvor stor overdødeligheten var i byen under slike ulevelige forhold har ingen spurt om. En slik melding minner om en flaske i havet – Ibrahim Kidas flaske havnet i FNs nyhetstjeneste, og meldingen ble registrert. Men Maiduguri er bare en by blant mange som ligger i områder som var beboelige, men som er i ferd med å bli ubeboelige. Det kommer bare isolerte meldinger derfra. Men er det hetebølge i Phoenix, blir det en lederartikkel i New York Times av det, noe som skjedde sist tirsdag: «Life is barely tolerable in Phoenix during an ordinary summer… But when the temperature passes 110 degrees (43 grader Celcius) day after day, as it did recently, with barely any respite at night, the city nears the very edge of human habitability.»

---
DEL

Legg igjen et svar