For tunge plikter

Narsissismen har bredt om seg. Men bør livet dermed være bare et pliktløp?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ingen ny samfunns- og kulturkritikk den tidligere ml-eren Göran Rosenberg har lagt frem for oss gjennom utgivelsen av Plikten, profiten og konsten att vara människa.

Den inneholder heller ingen spekulative vinklinger eller nok private skandaler til å forklare at boken har holdt stand på bestselgerlistene for faglitteratur i månedene etter at Bonniers forlag slapp den sist november.

Suksessen skyldes nok snarere den moll- og finstemte tonen Rosenberg slår an når han behandler de mest grunnleggende spørsmål om vår eksistens og sameksistens. Kanskje forklarer det også at den norske bokbransjens viktigste selvfeiring, litteraturfestivalen på Lillehammer, inviterte journalisten, forfatteren og dokumentarfilmskaperen Rosenberg til å delta på en rekke arrangementer i løpet av uken som gikk.

Bokens åpenbare appell kan være et symptom på en vesentlig kulturell endringstendens som har sammenheng med en stadig mer betent sikkerhetspolitisk situasjon på global skala – vi søker mot tradisjoner, snakker om røtter og moral med et helt annet alvor når liv trues av vold, sult og terror. Det blir viktig å knytte seg til noe som er mer overgripende og større enn det enkelte menneskelivet.

Det kan også være et symptom på at en kulturell nedbygging av normer og forpliktelser, moralske grensesettinger og samhørighetsfølelse, har fått de lesende klasser til å reagere på hedonistisk og narsissistisk kultur.

Kanskje skyldes det begge deler. Men å forklare Göran Rosenbergs siste suksess på slike måter, er samtidig å nedvurdere de helt basale innsiktene de fem essayene i Plikten, profiten og konsten att vara människa unektelig gir den lydhøre leser.

«Individen väljer inte att bli en social varelse. Hon måste vara en social varelse innan hon kan bli en individ,» påpeker Rosenberg. Det er en sosiologisk grunninnsikt. Men Rosenberg går lenger og plasserer vekten på «samhället» og «tryggheten» når han noe senere skriver: «En inre konflikt är människans lott. Att ständigt slitas mellan vad hon vill för seg själv och vad hon måste offra för andra… Västerlandets stora ideologier har alla varit berättelser om individets och samhällets, frihetens och trygghetens slutliga förening.»

Rosenbergs argument er at vekten i vår tid i for stor grad ligger på frihetens og individets side til forkleinelse for en visshet og forståelse om forutsetningene vi blir født inn i og som former våre personligheter. Det personlige offeret og det å underlegge seg plikter er avgjørende for å skape mening i livene våre – for å bli fulle og også frie mennesker, mener han.

Vekten ligger i vår kultur på individuelle rettigheter, snarere enn de tilhørende plikter, forklarer Rosenberg. På universelle fornuftsbaserte normer snarere enn en følelsesmessig bestemt moral. På egoisme heller enn offervilje. På individet snarere enn det tradisjonsbundne fellesskap vi fødes inn i og er en del av.

Det retoriske spørsmålet tvinger seg på: Har vi glemt «konsten att vara människa?»

Vi har vist det, svarer forfatteren. Og istedenfor har vi plassert profitten der plikten tidligere tronet. Han er likevel snar til å påpeke: Jag lägger ingenting negativt i ordet profit och ser ingenting otidsenligt i ordet plikt. För mig representerar de två orden bara två skilda drivkrefter i den männskliga tillvaron, båda nödvändiga och ofrånkomliga, både sinsemellan oförenliga.» Jeg gjentar: «Sinsemellan oförenliga.» Mon de alltid er det?

Uansett knytter Rosenberg tendensen til å overvurdere friheten og undervurdere tryggheten til alt fra kontraktsteorier i den politiske filosofien, via ideologier som nyliberalismen og sågar sosiobiologismen, til overgangen fra en familiebasert omsorgsproduksjon til en velferdsstatlig profesjonalisert omsorg på sykehjem og sykehus. Det er et overgripende og nærmest altomsluttende perspektiv. Av og til er det også treffende. Det blir da tydelig hvorfor det ene henger sammen med det andre og virkningen av det ene på det andre blir sannsynliggjort. Men rett som det er blir man slått over hvor global den kulturelle katastrofebeskrivelsen skal få bli på omlag 250 sider (ikke inkludert noteapparatet).

Når man i tillegg har hørt kulturkritikken tidligere er det bare toneleie og den milde bekymringen for at vi skal glemme å se til hverandre som står igjen. Det er ikke lite, kanskje, men det overrasker ettersom Rosenberg skriver essayistisk – han klarer ikke å dyrke tvisynet og metarefleksjonen slik sjangeren åpner for. Resultatet blir raskt sort-hvitt, og Rosenberg står i fare for å krysse grensen mellom en treffende kulturkritikk og en omfavnelse av høyresidens konservative synsmåter – noe som er overraskende fra en gammel ml-er.

Rosenbergs har en bevissthet om dette selv. I essayet «Plikten» drøfter han to syn på moralens opphav – det til Hume og det til Kant. Førstnevnte knytter moralen til menneskenes følelser. Sistnevnte til fornuften. Begge deler kan misbrukes skriver Rosenberg: «Den ena radikaliserades i en revolutionär rörelse, kommunismen, som förespeglade förnuftets frigörelse från känslan. Den andra i en reaktionär rörelse, fascismen, som förespeglade känslans befrielse från förnuftet.» Av disse er altså Rosenberg nærmest fascismen: «Plikt är inte frihet, däri hade Kant rätt, men utan känsla ingen moral, och uten moral ingen plikt, och uten plikt ingen frihet. Däri hade Hume rätt.»

Denne feiringen av fellesskapet og plikten – den trenger ikke være farlig – og Rosenberg unngår langt på vei denne fellen. Problemet er at han ikke gjør det klart hvilke fellesskap man bør knytte seg til – er det likegyldig? Og hvilke plikter man bør følge – er det også likegyldig? Hva med å opphøye nasjonen eller den etniske gruppen til det viktigste fellesskapet og dyrke plikten overfor fedrelandet? Er det like ønskelig som de forpliktelsene og fellesskapene Rosenberg etter alt å dømme har i tankene: Skal noen har rett til omsorg må noen ha plikt til å gi den osv.

Klassekampens redaktør Bjørgulv Brannen har slått fast i et intervju med Rosenberg, som Braanen selv har ført i pennen, at boken enten kan leses som «en middelaldrende manns verdikonservative bekymring eller som et kampskrift mot nyliberalismens ekspansjon i det svenske samfunnet.»

Sannheten er imidlertid at boken på en og samme tid er både verdikonservativ og kritisk til nyliberalismen. Det har aldri vært noen motsetning, og blir det vist dessverre stadig mindre.

Å bare lese Rosenberg som et angrep på nyliberalismen ville dessuten vært reduksjonistisk. Nyliberalismen er bare ett, om enn viktig, symptom for Rosenberg. Hans anliggende er snarere enn et angrep på en bestemt politisk ideologi alene, et angrep på et menneskesyn – den svenske, men også den «vestlige» kulturens menneskesyn.

«En bärettelse om människan och världen, vare sig vi kallar den religion eller ideologi eller sunt förnuft, fungerar bara så länge människan inte uppfattar den som en berättelse utan som världen som den är. När vi blir medvetne om att vi lever i en berättelse, i en av oss själva kontruerad värld, börjar vi ifrågsätta såväl berättelsen som den värld den konstruerar åt oss,» skriver Rosenberg et sted. Å se seg selv utenfra på denne måten ødelegger illusjonen som sikrer mening og sammenheng, synes Rosenberg å tenke. Men snarere er det vel nettopp denne evnen som gjør oss i stand til å ta opp våre standpunkter, tilknytninger og forpliktelser på en slik måte at både fornuften og følelsene henger med i svingene. Det er ved hele tiden å utfordre sitt eget verdimessige og politiske grunnlag at dette kan foredles og styrkes.

Den fortellingen Rosenberg selv presenterer i Plikten, profiten og konsten att vara människa – med noen klare helter, og noen klare syndere (flest av det siste) – er således intet unntak. Boken kunne med fordel vært mer «medveten om att den är en berättelse.»

---
DEL

Legg igjen et svar