«For meg er tanken på grenser og nasjoner meningsløs»

Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges døde for femten år siden. Her trykker Ny Tid et tidligere upublisert intervju med den barokke og surrealistiske forfatteren hvor han blant annet snakker om språkets opprinnelse, diktaturlandet Argentina, nasjonale identiteter, blindhet og døden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jorge Luis Borges, som døde i 1986 i en alder av 87 år, blir vurdert som en av det tyvende århundres største forfattere. Han satt inne med en forbløffende kulturbevissthet og en umåtelig lærdom. Fordi han var blind, skrev han ingen roman; bare noveller og fortellinger – litterære genrer der han var den ubestridde mester.

Han er skaperen av noen av de store litterære mytene i vår tid, som den om «biblioteket i Babel». Gjennom fantastisk lek med speilvirkninger, svimlende gåter, innbilte reiser i erindringens og tidens labyrinter, feier hans fascinerende beretninger over hele feltet av menneskelig spekulasjon.

Til tross for sin blindhet, reiste han mye. Han besøkte ofte Paris. Når han bodde der med sin ledsagerske Maria Kodama, foretrakk han det berømte dandy-hotellet i rue des Beaux-Arts hvor Pierre Loti og Oscar Wilde lenge oppholdt seg, og hvor den siste døde alene og ruinert.

Det var i halvmørket i ett av rommene på dette mytiske etablissementet at møtet med den gamle sfinxen og universelle argentineren Jorge Luis Borges fant sted i april 1978.

En personlig stemme

– God dag, herr Borges. Takk for at De ville ta imot meg.

– Kall meg Borges, kort og greit. Jeg er nesten åtti år. Alle mine venner er vekk. Når jeg tenker på dem, tenker jeg på spøkelser. Vi er alle spøkelser, ikke sant? Jeg mistet synet i 1955 og leser ikke lenger aviser. Det er ikke ofte jeg har anledning til å snakke med folk. Derfor takker jeg dem som kommer og intervjuer meg. Men jeg advarer dem på forhånd: Jeg er altfor kategorisk, stundom til og med ubehagelig. Det er kanskje en reaksjon på min engstelse, for jeg er aldri sikker på det jeg sier. Når jeg påstår noe, gjør jeg ikke annet enn å sette frem en mulighet. Derfor foreslår jeg før vi begynner at vi fremsetter noen vendinger som går på tvil, som «kanskje», «sannsynligvis», «det er ikke utenkelig at», og så videre. Leseren kan plassere dem der han syns de passer.

– Kan De sette et ansikt på en stemme?

– Nei, jeg behøver ikke det. En engelsk tenker sa at alle idéer, alle følelser kan uttrykkes ved tale. Jeg ville foretrukket å beholde synet, men stemmen er så personlig at blindheten ikke har større betydning. Det fins en tiltrekning mennesker imellom som er vanskelig å forklare. Mitt forhold til gjenstander er mer problematisk, for gjenstander taler ikke. Jeg kan bare berøre dem. Jeg burde være billedhugger. Selvsagt ville jeg foretrukket å se Dem, men jeg må finne argumenter for å holde ut blindheten min, ikke sant? Ellers ville folk synes synd på meg, og det er avskyelig. Bernard Shaw sa at medlidenheten fornedrer like mye den som har medlidenhet, som den medlidenheten går ut over.

Infantile mentaliteter og spansk språk.

– Denne stoisismen, skyldes den Deres personlige situasjon eller arven fra deres forfedre? De stammer fra en familie av militære. Meget modige, selvsagt.

– Min bestefar, general Borges, døde i 1874 under et slag med indianerne. Da hans fortropp ble slaktet ned, ble han alene på sin hvite hest. Han rykket frem i trav mot fienden, som gjennomhullet ham med kuler. Når det er sagt, er det ingen grunn til å anta at en militær er modig. En som tilbringer sin tid i kaserne etter kaserne for å få avansement og som studerer strategi, trenger ikke være modig. Og han er selvfølgelig ikke formet for å lede. Tanken på å kommandere og bli adlydt hører hjemme hos infantile mentaliteter. Det forklarer hvorfor diktatorer er umodne mennesker.

– Det er merkelig. Med Deres stamtavle av krig og vold, er De en fredelig person som avskyr vold og tar forbehold i alle setninger. Er det derfor De slipper Dem løs i Deres verk, som består av forbrytelser, dueller og forræderi?

– Det har jeg ikke tenkt på. Det er mulig at jeg på en måte er mine forfedres erindring. Det er mulig at de gjennom meg forsøker å gjøre seg fri fra sine liv i krig og vold.

– Når tenkte De på å bli forfatter?

– Jeg har alltid gjort det. Jeg var tre eller fire år da jeg begynte å skrive. Min far som var en anarkistisk psykolog, åpnet verdien av poesien for meg, det faktum at ordene ikke bare er et middel for kommunikasjon, men musikalske lyder, magiske og komplekse. Jeg var allerede 24 år da han rådet meg til å fortsette å lese og ikke skrive før jeg hadde virkelig behov for det. Og fremfor alt ikke haste med å få noe publisert. Selv hadde han skrevet en roman, som han aldri ga ut. I grunnen var jeg blitt skribent fordi det var hans kall, og fordi han ikke hadde lykkes. Jeg fulgte alle hans råd. Jeg sier det med en viss nostalgi, for siden 1955 har min blindhet hindret meg i å lese. Det året hendte to viktige ting i mitt liv: Jeg ble utnevnt til direktør for Nasjonalbiblioteket i Buenos Aires, og nesten samtidig ble jeg blind. To hundre tusen bind jeg kunne rekke hånden ut etter… uten at jeg kunne lese dem.

– De realiserte Deres fars kall, men ikke helt ut. Deres far var på feil spor. Det innrømmer De selv når De i forordet til «Fiksjoner» skriver at det er meningsløst å ville utvikle på 500 sider det som kan resumeres på tyve eller tredve..

– Jeg har faktisk ikke lest mange romaner. Jeg har lest Conrad, Dickens, Dostojevski, Melville… og Don Quijote, som alle vel har gjort. Det ville være ulogisk om jeg som ikke leser romaner, skulle forsøke å skrive en.

– Livet er fullt av paradokser. Man har gitt Dem Cervantes-prisen enda De ikke liker spansk, hans språk.

– Det har jeg aldri sagt! Jeg kunne si at fransk er et meget vakkert språk, med vendinger som man ikke finner andre steder, som det lille ordet y i «j’y suis, j’y reste» eller en i «nous en reparlerons». Men på spansk har vi verbene ser og estar som ikke eksisterer på noe annet språk, og som skiller det metafysiske fra det tilfeldige. Vi har også en misunnelsesverdig mobilitet i adjektivene og en smidigere setningsbygning. Spanjerne har grunn til å være stolte over sitt språk. Men de kan ikke tale det. De har en uttale som om det skulle dreie seg om et fremmedspråk.

– Men hvor kommer den utbredte meningen fra at De ikke trives med spansken?

– Jeg skulle ønske man ville dømme meg etter det jeg skriver og ikke for det jeg kan ha sagt. Eller etter det man har latt meg si, for av engstelse hender det at jeg ikke våger å motsi min samtalepartner. Til gjengjeld retter man i det uendelige når man skriver. I virkeligheten kommer denne meningen fra en samtale med Pablo Neruda den eneste gangen vi møttes. I to timer moret vi oss med å forbløffe hverandre. Han sa: «Man kan ikke skrive på spansk.» Jeg svarte: «De har rett, det er derfor ingen har skrevet på dette språket.» Så foreslo han: «Hvorfor ikke skrive på engelsk eller fransk?» « – Vel, men er vi sikre på at vi fortjener å skrive på disse språkene?» Så besluttet vi at vi måtte resignere og fortsette å skrive på spansk.

De «forsvunne» i Argentina

– En besynderlig samtale mellom to mennesker som ikke forsto hverandre.

– Neruda skrev et poem mot Latin-Amerikas tyranner der han viet noen strofer til USA, men ikke en eneste til Péron. Man antok at han var fylt av edel indignasjon; i virkeligheten tenkte han på en prosess mot ham i Argentina, og han ville ikke mishage regjeringen i mitt land. Han var gift med en argentinsk kvinne og visste godt hva som foregikk der, ikke sant? Da jeg kom til Chile, forsvant han for ikke treffe meg, og det gjorde han rett i. Folk ville sette oss opp mot hverandre. Han var chilensk kommunist og poet, og jeg, argentinsk konservativ poet, var mot kommunistene.

– Hva bebreier De kommunistene?

– Jeg kan ikke være enig i en teori som preker statens herredømme over individet. Men alt det jeg nettopp har fortalt har ingenting med kvaliteten av Nerudas poesi å gjøre. Da Miguel Angel Asturias fikk Nobelprisen i 1967, sa jeg straks at det var Neruda som fortjente den. Til slutt fikk han den også, i 1971. Jeg syns ikke det er rettferdig at man dømmer en forfatter etter hans politiske synspunkter. For om det er sant at Rudyard Kipling forsvarte det britiske imperium, må man også innrømme at han var en stor forfatter.

– I en viss periode ignorerte De selv de militæres forbrytelser i Deres eget land?

– Med fare for å gjenta meg selv burde forklaringen være enkel. Når man som jeg er uforsiktig nok å nærme meg åtti år, blir man nokså alene. Som De vet, leser jeg ikke aviser og kjenner svært få mennesker. Jeg hadde likevel hørt tale om «forsvinninger». Mine venner forsikret meg, oppriktig, tror jeg, at det dreide seg om turister som ganske enkelt skiftet oppholdssted, men at det ikke fantes noen «forsvinninger». Jeg trodde dem like til mødrene og bestemødrene fra Mai-plassen kom til meg. Blant dem var kusinen til eieren av en av de største avisene i Argentina. Jeg forsto fort at denne kvinnen ikke spilte. Hun fortalte meg at datteren hennes var «forsvunnet» for seks år siden. Hun ville at man skulle fortelle henne sannheten, selv om jenta var død. Hun henvendte seg til statsråder, til sjefen for politiet, til Vatikanet og fikk alltid det samme svaret: «De får henne hjem om seks måneder». Hun så henne aldri igjen. De argentinske militære er komplett gale.

– Som termen «forsvunnet».

– Virkeligheten er langt mer forferdelig, de «forsvunne» ble sperret inne, torturert og myrdet. Det er en film som ender svært ille.

Carlos Gardel og argentinsk tango

– Før De ble blind, var De filmkritiker. Angrer De på det?

– Ikke så mye, for filmen er ikke lenger stum.

– Var det bedre?

– Selvfølgelig! Siden kom filmen i Technicolor. En annen ulykke.

– Hvilken film husker De?

– En film som ble iscenesatt av Josef von Sternberg om gangsterne i Chicago. («Underworld», 1927.) Det var en episk film. Noen få dager etter kom Carlos Gardel for å synge i samme kinosal. Jeg ville ikke gå og høre ham, jeg var redd for å få ødelagt inntrykket som satt igjen i meg etter filmen. Slik gikk jeg glipp av Carlos Gardel.

– Mener De at Carlos Gardel inkarnerer det man noe pompøst kaller den argentinske sjel?

– Den argentisnke sjel har gjentatte ganger blitt pervertert og forvrengt. Fremfor alt av det avskyelige diktaturet til general Perón. Jeg har aldri vært peronist. Landet har forandret seg mye. Nå lever vi noen år som sikkert blir sett på som latterlige av resten av verden, men som er infernalske og forferdelige for oss. (Årene 1976 til 1983. Argentina levde under et særdeles repressivt diktatur. Omkring 30 000 mennesker «forsvant» – myrdet av de militære). Gardel har i hvert fall fortsatt å stå som symbol for Argentina.

– Sier De ikke at han synger bedre og bedre?

– Da jeg var barn, danset mennene tango seg imellom. Ikke kvinnene, for tekstene var uanstendige. De sang med lav stemme, på en bevisst uttrykksløs måte. Særlig når det dreide seg om forbrytelser og blod. De hadde denne forsagthet som er spesiell for argentinere. Like til franskmannen Carlos Gardel dukket opp. Ved siden av sjarmen i stemmen hans, var hans store nyskapning dramatiseringen av tangoen. Jeg husker jeg var i USA med min mor og at vi hørte en tango. Vi likte ikke tangoen. Men bare kort etter gråt vi av bevegelse.

– Hadde De vært døv, ville De ikke ha satt pris på tangoen eller milongaen.

– Jeg skulle gjerne vært musiker, men jeg er bare en litterat. Kanskje min frustrasjon skyldes min musikalske døvhet. Jeg forstår ikke noe av musikken, unntatt gitaren, som jeg liker godt. Vanligvis spiller ikke gauchoen godt gitar, men de kan bruke timer på å stemme den, noe som allerede frembringer en slags elementær musikk.

Enkel og kompleks samtidig.

– Til gjengjeld er slektsforskning en av Deres lidenskaper?

– For meg er det en av litteraturens genrer. Engelskmennene har en vakker aforisme: «Klokt er det barnet som vet hvem hans far er». Desto klokere den som kjenner opprinnelsen til sine oldeforeldre, hva?

– De har alt snakket om Deres far. Men Deres mor?

– Hun var engelsk og jeg snakket engelsk med henne. Jeg var svært ung da vi dro til Sveits, og jeg snakket fransk med lærerinnen, og jeg lærte latin hos en professor. Med min far talte og skrev jeg på spansk. Jeg trodde derfor en tid at enhver person hadde sitt språk. Pussig, mange hundre millioner idiomer. Men kanskje det er sant, og at det er derfor vi ikke forstår hverandre.

– Skrev De som Deres far, eller Deres far som Dem?

– Jeg hadde en temmelig barokk stil, som ham. Når man begynner å skrive, etterligner man mestrene sine, av beskjedenhet eller ærgjerrighet. Jeg tror forfatteren finner sin egen stil etter mange år. Da jeg var ung, kopierte jeg altså min far, jeg lette etter gammelmodige og uventede ord. Nå unngår jeg metaforer, de sjeldne ordene, alt som kan føre til graving i ordbøker. Jeg forsøker å nå det felles forråd i språket, hinsides tidsmessige og geografiske begrensninger.

– Mener De at De er blitt en Borges nå, etter at De har skapt et «verk»?

– Det er rørende det De sier, men vær så snill å sette «verk» i anførselstegn. Jeg vet ikke hvorfor jeg er berømt. Til å begynne med mente jeg at jeg aldri ville gi ut noe; deretter at jeg var en argentinsk overtro. Men nå må jeg resignere og anta at jeg ikke er noen bedrager. Jeg har fått Æreslegionen i Frankrike, man har gjort meg til doctor honoris causa ved flere universiteter…Men Borges ville ha foretrukket at man roste ham mer for det han ikke har skrevet, fremfor hva han har skrevet. Det vil si for det han har strøket ut og som fins mellom linjene. Det kan man gjøre takket være Cervantes og den franske og engelske litteraturen, i alminnelighet er den spanske litteraturen temmelig stortalende. Jeg har alltid Boileaus setning i hodet: «Av Molière har jeg lært å lage enkle vers med mye slit». Etter min mening har få forfattere nådd det fullkomne, kanskje unntatt Kipling i sine noveller. Det er det ikke et ord for mye. I all beskjedenhet forsøker jeg å lære av ham. Være enkel og kompleks samtidig. Selvfølgelig, visse temaer krever en roman, slik som Napoleons invasjon av Russland. Men jeg har ikke tenkt å skrive romaner.

– Og fremfor alt vil De ikke sette i gang å lese Tolstoj.

– Jeg begynte å lese «Krig og fred», men ga opp da personene begynte å mangle karakter. George Moore sier at Tolstoj gjorde en så omhyggelig beskrivelse av en jury at da han kom til det fjerde medlemmet, husket han ikke lenger hvordan han hadde karakterisert det første. Ettersom jeg har vært uten syn i et kvart århundre, leser man for meg, og jeg foretrekker bøker jeg har lest før. Hva skrivingen angår, nøyer jeg meg med å diktere. Jeg nærmer meg åtti år og har mange planer.

Etymologiens avsløringer.

– Sist jeg besøkte Dem, sammen med Ignacio Ramonet (redaktør av Le Monde Diplomatique), var Deres lidenskap etymologi.

– Det er det fortsatt. Ordenes opprinnelse går lenger tilbake enn generasjonenes. Se på det saksiske ordet bleich som betyr fargeløs. Det har utviklet seg i to forskjellige retninger. I spansk mot hvitt (blanco) og i engelsk mot svart (black). Og vet De hvor ordet jazz kommer fra? Fra kreolsk engelsk i New Orleans hvor to jazz betyr å ligge sammen, men raskt, spasmodisk, slik dette lydhermende ord antyder. Jeg har nettopp lært at ordet kosmetikk kommer fra gresk: å holde orden på verden. Pynte på ansiktet, som om det dreide seg om universet. Pussig, hva?

– Professor Pascual har nettopp fortalt meg at Kanariøyene ikke betydde at det var mange fugler på disse øyene. De ble satt navn på i det første århundre av en konge i Mauritania fordi han hadde sett enorme hunder (canes) der. – For en skuffelse! Men De lærte meg noe. Forleden dag forklarte Deres venn Ramonet meg etymologien til Gabon, som skulle komme av portugisisk gabão, kappe.

– For en hukommelse De har! Nesten som den til Funes, helten i en av Deres noveller.

– For all del, nei! Funes døde knust av sin hukommelse. Den novellen er en metafor for søvnløsheten.

– Det er derfor den gir oss slik angst.

– Ja, mangelen på søvn er fryktelig. Jeg led av det ett år i Buenos Aires. Det var om sommeren med lange netter og surringen av mygg… som om en djevelsk fiende hadde dømt meg.

Teologien og den fantastiske litteraturen.

– Ikke Gud? Vi forstår at De er agnostiker, for ikke å si dualist. Er det fremdeles innflytelsen fra Deres far eller fikk De en religiøs oppdragelse?

– En religiøs oppdragelse, som alle. Men ikke lenge. Jeg forsto fort da jeg leste grekerne at det fantes mange guder. Hvorfor bare en? Og hvorfor skulle han være den riktige? Jeg ville aldri kunne tilgi ham at han var den ansvarlige for mitt liv. Og hva slags religion er det, med Vatikanet og dets banker, sitt politi og sine hemmelige tjenester? Kristus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Min far sa at alt var mulig i denne verden, selv treenigheten. Hvordan tro på dette teologiske monstrum? Teologien er mer besynderlig enn den fantastiske litteraturen: tre skikkelser, blant dem en due, i en eneste gud…Vi er hinsides marerittene til Wells og Kafka. Til gjengjeld beundrer jeg Bibelen. Denne tanken å forene i en eneste bok fire tekster av forskjellige forfattere og knytte dem til Den Hellige Ånd! Jeg kunne ha vært…metodist, som noen av mine forfedre, men ikke katolikk. Katolikkene i mitt land hører til en art som er meg ubehagelig. De tror at Argentina er et vesentlig land, mens vi alle vet at det er en senkommer hvis historie man ikke kan forstå uten å referere til Spania.

– De er fremdeles interessert i teologiske stridigheter? Der er ikke særlig nytt siden kirkefedrene.

– Teologien er nokså forlatt nå, men den er uuttømmelig som kriminalromanene. Og for en helligbrøde, man leter etter Gud som om det dreide seg om en vulgær morder. De sier at Gud er et allmektig vesen som flyter over av godhet, men det er nok med et myggstikk for å tvile på det. Folk snakker bare om politikk og sport. To lettsindige greier som skaper en nasjonalistisk følelse. Nå vil den argentinske regjeringen organisere en fotballturnering. Utrolig, ikke sant, når det dreier seg om en regjering? Tenk deg statssjefen reise seg og brøle «Goool!» Hvordan kan man bli så latterlig? Avisene og folk med dem skriker: «Vi har slått det og det landet!» Hvis det var nok at elleve argentinske gutter i kortbukser vinner en match mot elleve gutter fra et annet land for å beseire en nasjon…

En reisende kosmopolitt

– De har reist mye i det siste.

– Da jeg var ung, likte jeg ikke å reise. Nå da jeg er gammel og blind kan jeg ikke la være å gjøre det. Jeg skulle gjerne kjenne Orienten, som for meg begrenser seg til Egypt og Andalucia. Og India, som jeg kjenner takket være Kipling. Jeg har en invitasjon til Japan, og jeg drar dit så fort som mulig. De vil si at fordi jeg er blind, vil jeg ikke sette pris på det, det tror jeg ikke. Bare det å tenke «Nå er jeg i Japan,» vil være en rikdom. Jeg kan ikke se landet, men jeg fornemmer det gjennom jeg vet ikke hvilke tegn. Det er ikke uvanlig, det skjer hver dag. Akkurat nå fornemmer jeg Deres vennlighet, men ikke ved det De sier. Det er noe uoversettelig. Hvorfor er et menneske forelsket? Det er ikke på grunn av det det ser eller hører, men på grunn av noen okkulte tegn som utgår fra den andre. Vel, når man snakker med noen, kjenner man om denne personen liker en, eller om en er likegyldig for vedkommende. Man kjenner det på siden av de ordene som blir sagt, de er oftest nokså banale.

– Med så mange reiser styrkes den oppfatningen av kosmopolitt man har om Dem.

– Tanken på grenser og nasjoner forekommer meg absurd. Det eneste som kan redde oss er å bli verdensborgere. Jeg skal fortelle en personlig anekdote. Da jeg var liten, dro jeg med min far til Montevideo. Jeg kan ha vært ni år. Min far sa: «Se godt på flaggene, tollen, de militære, prestene, for alt kommer til å forsvinne. Så kan du fortelle dine barnebarn hva du så.» Det er fullstendig motsatt. I dag er det flere grenser og flagg enn noensinne.

– Men færre prester, tross alt.

– Hva vet vi om det? De er forkledd nå. Og ettersom min far var vegetarianer, viste han meg en slakterbutikk for at jeg siden kunne si: «Jeg har til og med sett en butikk hvor man solgte kjøtt.» Kanskje min far hadde rett; det var sikkert en forhastet profeti som det vil ta flere århundrer å realisere.

– Altfor sent? Skriften råder en til å trekke seg tilbake fra livet når en er sytti år.

– Jeg er altfor gammel, ikke sant?

– Det var ikke det jeg ville si, Borges.

Døden – en dårlig vane

– Jeg venter utålmodig på dødsøyeblikket, men døden har alltid vært fryktelig i min familie. Min mor døde 89 år gammel, fortvilt. Det er ikke døden jeg frykter, men forfallet. Med meg dør en slektslinje ut, det er meget smertefullt for en som elsker genealogien slik jeg gjør.

– Ikke vær altfor engstelig. De etterlater dem ingen epigoner.

– Det gjør meg roligere. Jeg kan da altså rolig vente på døden?

– Det gjenstår å se. De har skrevet eller sagt: «Evigheten vokter på meg.» – Den personlige udødelighet er utenkelig, som den personlige død, for øvrig. Jeg tror jeg laget en parafrase over Verlaines vers «Og resten er bare litteratur.» Pass på, jeg er ikke ansvarlig verken for det jeg har sagt, eller det jeg sier nå. Tingene forandrer seg hele tiden og vi med dem. Jeg skal ikke sitere den berømte setningen til Heraklit om elven som forandrer seg, men et vers av Boileau: «Den stund da jeg taler med deg er alt fjern fra meg.»

– Likevel hender det at De ironiserer over døden. Eller over lang levetid, «en dårlig vane det er vanskelig å bli kvitt.»

– Det er ikke jeg som sier det, men vox populi. «Intet er som døden/ for å gjøre folk bedre./ Å dø er en vane/felles for alle.»

– Man skulle tro det var Borges! Ville den Borges der være redd for døden?

– Nei. Som min far har jeg godt håp om å dø fullstendig med sjel og kjød. Mange troende jeg kjenner blir bestyrtet. Noen håper å komme til paradis, og andre frykter helvete. En agnostiker som jeg derimot, som ikke tror på disse historiene, tror seg ikke å fortjene verken belønning eller straff. Det gjenstår nå bare å vente.

– Jeg kan gi dem adressen til Foreningen for retten til å dø med verdighet, som jeg er medlem av.

– Å begå selvmord? Som Lugones sier: «herre over livet, jeg vil være det også over min død.» Så tok han livet av seg. Jeg har tenkt på det flere ganger når jeg har vært mer ulykkelig enn vanlig. Og også for å få vite hva som skjer når man mister livet, etter å ha tapt synet, ikke sant? Til slutt har jeg sagt til meg selv at det å ha tanken på selvmord, fikk være nok. Nå da jeg er blitt så gammel, sier jeg til meg selv at det er for sent. Døden kan komme når som helst. Men jeg har ennå mareritt og prosjekter som krever to eller tre år ennå. ..

Ramón Chao er journalist og forfatter. Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique. Oversatt av Johs. Kolltveit.

Noen holdepunkter:

Jorge luis Borges ble født den 24. august 1899 i Buenos Aires i Argentina. Han skriver sin første fortelling allerede syv år gammel, La Viscera fatal. I 1914 drar familien til Europa og slår seg i tur og orden ned i Genève, Italia og endelig i Spania, der han kommer i kontakt med forskjellige kunstneriske bevegelser, blant dem Dada-bevegelsen og den spanske avant-garde-bevegelsen ultraismen. Tilbake i Argentina i 1921 samarbeider han med forskjellige litterære og filosofiske tidsskrifter. Fra 1938 blir forfatterern gradvis blind. Han skriver Pierre Ménard, forfatter av Quijote, hans første fantastiske fortelling. Etter at diktatoren Juán Perón falt i 1955, blir han utnevnt til leder av Nasjonalbiblioteket og blir litteraturprofessor ved universitetet i Buenos Aires. Fortellingene hans blir oversatt til mange språk. Han blir «kultforfatter». Og mottar tallrike utmerkelser, blant annet Formentor-prisen i 1961sammen med Samuel Becket og Cervantes-prisen i 1980. Med sin hustru Maria Kodoma, slår han seg ned i Genéve i 1985, der han dør den 14. juni 1986 i en alder av 87 år.

---
DEL

Legg igjen et svar