For lite partipisk i SV?

Det var ikke overraskende, men likevel rystende, å oppleve hvor overfladisk de to falne statsrådene Erna Solberg og Lars Sponheim uttalte seg 9.11. om norske F16-fly til Afghanistan i NRKs Redaksjon EN. For de to gjaldt det bare at Norge bør støtte den amerikanske krigføringen mot Taliban. Helst burde vi fortsatt delta i krigsoperasjonen Enduring […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var ikke overraskende, men likevel rystende, å oppleve hvor overfladisk de to falne statsrådene Erna Solberg og Lars Sponheim uttalte seg 9.11. om norske F16-fly til Afghanistan i NRKs Redaksjon EN.

For de to gjaldt det bare at Norge bør støtte den amerikanske krigføringen mot Taliban. Helst burde vi fortsatt delta i krigsoperasjonen Enduring Freedom. I det minste burde vi slutte opp om at NATOs fredsbevarende ISAF-styrke avlaster krigførerne, dersom de ber om det.

For de to var dette hele rammen om en sak som reiser vidtrekkende politiske, rettslige og moralske spørsmål. Erna Solberg så riktignok risikoen for at norske liv går tapt. Men for henne betydde dette at det er ubarmhjertig å så tvil om at krigen er riktig. Skal våre gutter dø, må vi la dem gjøre det i troen på at de ofrer livet for en god sak.

Slike toner lyder fra alle som fører krig.

De siste årene har vi sett hvordan den amerikansk ledete krigføringen har økt den internasjonale terroren. Vi har merket at den skaper ny spenning mellom religioner og folkegrupper. Vi føler at den gjør verden mer utrygg. Vi har opplevd hvordan terrorkrigen også fører til svekket rettssikkerhet i demokratiske land. Men de to så ingen grunn til å spørre om en slik krig virker mot sin hensikt.

De var heller ikke inne på tanken om at så sterk sympati som USA møtte etter 11.september, ville det ha vært lett å organisere et bredt internasjonalt samarbeid mellom politikorps, rettsapparater og andre sivile myndigheter for å gripe bakmennene bak terrorangrepene og stille dem for retten. Taliban var til og med villig til å overlate Osama bin Laden til et tredje land, hvor rettssaken mot ham kunne innledes. En kriminalsak blir ikke løst med bomber og granater.

Heller ikke var de to partilederne berørt av at tvilen i folkerettskretser om hvorvidt krigen er forenlig med folkeretten. Retten til selvforsvar inntrer etter FN-paktens artikkel 51 «hvis det skjer et væpnet angrep» mot en av FNs medlemsstater. Flykaprernes aksjoner 11.09.01 kunne muligens utlegges som et slikt angrep. Men det foregår ikke lenger. USAs operasjoner i Afghanistan mer enn fire år senere har karakter av en preventiv krigføring, som folkeretten i hvert fall ikke tillater.

Selv om en kompromissresolusjon i Sikkerhetsrådet tillater oss å støtte den amerikanske virksomheten, fritar ikke det oss fra ansvaret for å vurdere om dette er en riktig oppgave for Norge. Vi plikter ikke å gjøre alt som er tillatt.

De to opposisjonslederne manglet enhver sans for slike motforestillinger som de kunne ha møtt på Løvebakken. (Mediene var for øvrig også ensidig opptatt av uenigheten i et av regjeringspartiene og overså de sakene uenigheten gjaldt.)

Men de to lederne fant det uhørt at noen av SVs stortingsrepresentanter «deltok i demonstrasjonen» mot regjeringen. Sponheim kunne ikke huske at noe liknende i det hele tatt hadde skjedd i Norge før. Men hva representantene dristet seg til, var ikke verre enn å høre på fredsfolkenes appeller om å holde tilbake bombeflyene. I norsk historie vrimler det av eksempler på meningsstrid innenfor de politiske partiene, regjeringspartier så vel som opposisjonspartier. Det kan volde litt rabalder, for å bruke et av Bjørnsons uttrykk, men det er også et sunnhetstegn. Uten opposisjonen i SV, ville det trolig ha blitt hundre prosent enighet i Stortinget om en sak som det er sterkt delte meninger om i folket.

Det må være en slik utenrikspolitisk uniformitet de to partilederne anbefaler, enda den ene av dem leder et parti som en gang var stolt av sine representanters meningsfrihet. Vi får være glad for at det i hvert fall er andre stortingsmedlemmer som i dag tør si hva de mener, selv om det skulle stri mot partilinjen, og selv om det volder litt rabalder.

Gunnar Garbo er tidligere stortingsrepresentant og formann for Venstre, journalist, politiker og embetsmann i Utenriksdepartementet. Han har publisert en rekke bøker om politiske og internasjonale spørsmål.

---
DEL

Legg igjen et svar