For lite og for mye fantasi

Fantasiløshet ble til paranoia i etterretningsvesenet fra 11. september til Irak-krigen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Terrorangrepene den 11. september 2001 vekket på sjokkartet vis den amerikanske etterretningens forestillingsevne. At fantasikraften var på et minimum før anslaget viser 11. septemberkommisjonens rapport som ble lagt frem i vår. Den inngår i en serie offentlige rapporter om etterretningen i USA og Storbritannia som gir utenforstående en unik anledning til å sette seg inn i etterretningstjenestenes indre liv. Granskningene tegner opp muligheter og begrensninger i vestlige staters evne til å orientere seg om terroristnettverk og lukkede regimer. For det var ikke bare mangel på fantasi som var problemet. De amerikanske og britiske granskningene som gjennomgikk etterretningen i forkant av Irak-krigen i 2003 forteller nemlig historien om hvordan etterretningens forestillingsevne ledet til en fullstendig mytologisering av Saddam Hussein og hans masseødeleggelsesvåpen. Før 11. september var problemet for lite fantasi – før Irak-krigen var problemet for mye.

«Det er avgjørende å finne frem til rutiner for å styrke forestillingsevnen og byråkratisere evnen til fantasi,» slo 11. septemberkommisjonens fast i sitt forslag til reform av amerikansk etterretning. «Når vi står overfor klare trusler kan vi ikke vente på håndfaste bevis som kan komme i form av en soppsky,» sa president Bush om Iraks masseødeleggelsesvåpen i Cincinnati 7. oktober 2002.

Amerikansk tilbakeholdenhet

Svakheten i amerikansk etterretning i tiden før 11. september 2001 har blitt identifisert som en svikt i evnen til å forestille seg hva terroristene var i stand til – en manglende fantasi i forhold til aktuelle trusler. Svikten ble naturligvis demonstrert på dagen 11. september 2001, og den har blitt bekreftet av 11. septemberkommisjonens grundige analyser. I timene etter terrorangrepene ble president George W. Bush’ isolasjonistiske utenriksagenda med et slag snudd opp ned: Al-Qaida skulle oppsøkes og tilintetgjøres, Nordalliansen i Afghanistan ble lovet all nødvendig støtte til å kaste Taliban-regimet fra makten, alle land som huset islamistiske terrorister var å betrakte som USA-fiendtlige, og Bush var ikke lenger motstander av militær deltakelse i humanitære intervensjoner. Det siste fikk man omsider se da amerikanske soldater gikk i land i Liberia i august 2003.

En side ved 11. septemberkommisjonens rapport som vitner om en manglende forestillingsevne er den tilbakeholdenhet USA viste overfor al-Qaida og bin Laden før terrorangrepene i 2001. Da man i desember 1999 fikk klare forvarsler om at et massivt, bin Laden-dirigert angrep på amerikansk jord var i vente – det planlagte «årtusenangrepet» – reagerte man med en diplomatisk henvendelse til Taliban hvor man erklærte at «dersom en terrorhandling skulle komme til å skje, vil vi holde Taliban ansvarlig». Denne trusselen hadde amerikanerne for øvrig fremmet allerede i 1998 etter bombingen av de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania, og den kom også til å bli gjentatt ytterligere to ganger innen 11. september 2001. Truslene hadde ingen effekt.

Richard Clarke jobbet i Det hvite hus som sikkerhetsrådgiver med terrorisme som spesialfelt i over ti år. Et forslag fra Richard Clarke i desember 2000 om å slå til med missilangrep mot bin Laden og hans treningsleire i Afghanistan ble avvist. I desember 1999 foreslo også Massoud, lederen av Nord-Alliansen, at styrkene hans skulle foreta et rakettangrep mot bin Ladens treningsleir i Derunta. Amerikanerne fikk han til å skrinlegge angrepet. CIA var redd for at de ved å godkjenne Massouds forslag ville bryte likvidasjonsforbudet som ble innført i CIA på 1980-tallet.i

Som følge av CIAs mangel på informanter og agenter i al-Qaida-nettverket, ble det ubemannede overvåkningsflyet Predator den eneste måten for amerikanerne å kartlegge bin Ladens bevegelser på. Predator var i luftrommet over Afghanistan for første gang 7. september 2000. Richard Clarke krevde gang på gang at flyene måtte utstyres med raketter som kunne brukes til å likvidere bin Laden. Først etter 11. september 2001 fikk han innvilget ønsket. Sjef for kontraterrorisme, Cofer Black, motsatte seg til og med å trappe opp rekognoseringsflygningene med Predator over Afghanistan våren 2001, ettersom han mente at den mulige gevinsten ved å finne bin Laden var mindre enn risikoen for et PR-nederlag dersom et fly styrtet over Afghanistan og Taliban kunne invitere CNN til å filme et forkullet amerikansk flyvrak.

Masseødeleggelsesvåpen

Av de mange mulige argumentene for at man burde gå til militær aksjon for å fjerne Saddam Hussein, valgte president George W. Bush og statsminister Tony Blair å konsentrere seg om at Saddam Hussein var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen og utgjorde en «aktuell og alvorlig» trussel mot verdenssamfunnet. Når man i ettertid ikke har funnet hold i denne påstanden hjelper det lite å falle tilbake på subsidiære argumenter – om at krigen egentlig var en humanitær intervensjon (ifølge Tony Blair), eller at krigen handlet om opprettingen av et amerikansk fotfeste i Midtøsten (ifølge viseforsvarsminister Paul Wolfowitz).

Masseødeleggelsesvåpen ble valgt til å markedsføre krigen fordi det var det mest effektive overfor opinionen på hjemmebane. Merk for eksempel denne formuleringen fra statsminister Tony Blair i innledningen til etterretningsmappen «Iraq’s Weapons of Mass Destruction» fra september 2002: «Om vi ikke konfronterer trusselen fra Saddams masseødeleggelsesvåpen vil vi ikke bare undergrave autoriteten til FNs resolusjoner, men viktigere enn dette – på lang sikt – er at vi setter det britiske folks sikkerhet og velferd i fare.» (Tilsvarende – i den amerikanske «etterretningshviteboken» fra oktober 2002 – ble det fremmet en påstand om at Irak kunne angripe med biologiske våpen, «muligens mot det amerikanske fastlandet».)

Hvordan skulle man få den britiske befolkningen til å innbille seg at Saddam Hussein utgjorde en aktuell trussel mot britiske borgere? Her kommer den famøse 45-minutterspåstanden inn i bildet. I den britiske regjeringens etterretningsmappe fra september 2002 ble påstanden nevnt fire ganger: Irak utgjorde en trussel mot Vesten og var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen som kunne anvendes innen 45 minutter fra en mobiliseringsordre. Etterretningsmappen fortalte videre at Irak hadde anskaffet rundt 20 Al-Hussein-raketter som kunne utstyres med kjemiske eller biologiske våpen. Rakettene hadde en rekkevidde på opptil 650 kilometer. En symbiose av disse påstandene ledet til førstesideoppslag i britiske aviser med overskrifter som «Saddam can strike in 45 minutes» (Daily Express) og «Brits 45 minutes from doom» (The Sun)ii. Artikkelen i The Sun viste til at britiske turister og soldater på Kypros var innenfor rekkevidden til Saddams missiler med masseødeleggelsesvåpenkapasitet. Oppslagene ble ikke imøtegått eller korrigert av regjeringen.

Lord Butlers rapport om britisk etterretning fra Irak før krigsutbruddet i mars 2003 ble publisert 14. juli i år. Rapporten konkluderer med at 45-minutterspåstanden ikke burde ha vært inkludert i etterretningsmappen. 45-minutterspåstanden var generelt formulert, noe som tilslørte at det dreide seg om masseødeleggelsesvåpen til bruk på slagmarken, ikke til raketthoder. Den var i tillegg den eneste påstanden i etterretningsmappen som kun var basert på én kilde.

Det hvite hus krevde mer enn e-tjenestene kunne levere

Senatets etterretningskommisjon fikk i oppgave å analysere innholdet i – og bruken av – amerikansk etterretningsinformasjon i forkant av Irak-krigen. «Report on the U.S. Intelligence Community’s Prewar Intelligence Assessments on Iraq» ble offentliggjort 9. juli i år.iii Hvordan kunne det amerikanske etterretningsmaterialet om Iraks våpenkapasitet og påståtte forbindelser med al-Qaida vise seg å være så feil? På pressekonferansen ved offentliggjøringen av rapporten sa demokraten John D. Rockefeller IV: «Kongressen hadde ikke godkjent krigen, om vi hadde visst den gang det vi vet i dag».

CIA opplevde et hardt press fra Det hvite hus i forhold til å klargjøre om det eksisterte bånd mellom al-Qaida og Saddam Hussein. Det politiske presset fikk CIAs ombudsmann til å uttale til senatkommisjonen at han «aldri hadde opplevd noe liknende i hans 32-årige karriere». Demokratene forsøker å bruke CIA-ombudsmannens uttalelser som indikatorer på at Bush-regjeringen presset etterretningsorganisasjonene til å produsere argumenter som kunne brukes til å gå til krig mot Saddam.

Men det er nettopp denne typen årvåkenhet i forhold til tenkte terrortrusler som 11. septemberkommisjonen på sin side spesifikt anbefaler. Statstjenestemenn ved Det hvite hus og regjeringsmedlemmer må i fremtiden være mer på vakt overfor scenarier som kan true amerikanske interesser. For å oppnå dette må den politiske ledelsen øke møtehyppigheten med etterretningstjenestene, stille oppfølgningsspørsmål og benytte fantasien i forhold til fremtidige trusselbilder, heter det der.

Samspillet mellom politisk ledelse og etterretningen var også svært tett i Storbritannia før Irak-krigen. John Scarlett ledet den felles etterretningskomite (JIC), utvalget som samkjører de britiske etterretningstjenestene og leverer analyser til regjeringen. Utvalget stod som offisiell forfatter av etterretningsmappen fra september 2002. Koordineringen mellom Scarlett og medierådgiver Alastair Campbell ved statsministerens kontor var i følge etterretningsmennene Brian Jones og David Kelly årsaken til at mappen ble spritet opp. Det var for eksempel Campbell som overbeviste Scarlett om å endre ordlyden «kan kanskje være i stand til å angripe vestlige mål innen 45 minutter» til formuleringen «er i stand til».iv

Psykologiske fenomener får skylden

I Butlers rapport er det imidlertid ingen som blir stilt til ansvar for forvrengninger som dette. Butler skriver at feilene skyldes en «kollektiv svikt» i systemet. I rapporten vises det til fenomenet «gruppetenkning». Begrepet gruppetenkning stammer fra konformitetsforskningen til psykologen Irving Janis fra 1970-tallet. Fenomenet innebærer at en gruppe tar mangelfulle avgjørelser fordi medlemmene tilpasser sine holdninger til det de tror er konsensus i gruppen. I Lord Huttons rapport fra januar 2004 var konklusjonen tilsvarende: Statsministerens ønske om en sterkest mulig etterretningsmappe for å vinne støtte for krigen «kan ha påvirket Scarlett og de andre medlemmene av JIC ubevisst».v

I likhet med Butler-rapporten legger den amerikanske senatkommisjonen skylden på «gruppetenkning». Etterretningsapparatet led av en «kollektiv forinntatthet» om at Irak hadde et aktivt masseødeleggelsesprogram. Oppfatningen var så sterk at kvalitetssikringsmekanismer ble tilsidesatt – for eksempel bruk av «djevelens advokat». I senatskommisjonens rapport står det rett ut at etterretningstjenestemenn ved flere tilfeller baserte sine analyser «mer på egne forventninger enn på en objektiv evaluering av tilgjengelig etterretningsinformasjon.» Ekspertene utredet få alternative scenarier, vektla selektiv informasjon og arbeidet i en atmosfære hvor det ble upopulært å fronte dissenterende synspunkter.

Rapportenes konklusjoner burde vekke bekymring. Det virker unektelig som hvitvask når man legger skylden for de siste års etterretningstabber på psykologiske fenomener som «gruppetenkning», «kollektiv svikt», «ubevisst påvirkning» og «manglende fantasi». Ingen har blitt stilt til personlig ansvar for handlingene sine. Forklaringen må ligge i at kommisjonene ikke har hatt formell myndighet til annet enn å «komme med forslag». Amerikanske og britiske politikere har vært nøye med å formulere mandatene til granskningene med tanke på å kjøpe seg tid og parere eventuelle krav om juridisk forfølgelse.

Omstilling av etterretningstjenestene

De fire granskningsrapportene fra USA og Storbritannia peker mot en omfattende reorganisering av vestlige etterretningsapparater. Det handler også om å anerkjenne begrensninger i statlig etterretning sammenliknet med andre kilder til innsikt om verden – slik som internett og private forskningsaktører. Å forstå verden er en global utfordring. 11. septemberkommisjonen formulerer seg slik: «I verden etter 11.september 2001 er trusler definert av konfliktlinjer som skjærer gjennom alle samfunn – i motsetning til territoriale grenser mellom dem. Problemene er transnasjonale. Dette er kjernen i verdenspolitikken i det 21. århundret».vi

President Bush foreslo nylig å opprette et eget etterretningsdirektorat for å koordinere etterretningstjenestene.vii Men mer sentralisering og effektiv flyt av informasjon internt i etterretningsapparatet er ikke tilstrekkelig: Problemet er ikke bare manglende samkjøring. Institusjonell forståelse av presisjonen til ulike typer basisinformasjon fordrer at etterretningsorganisasjonenes analytikere beholder sin uavhengighet. Richard Clarke ønsker en separat enhet som analyserer informasjonen CIA innhenter for å motarbeide gruppetenkning. Her får han støtte av senatskommisjonen: Sammenblanding av innhenting, analyse og presentasjon var en sentral årsak til at etterretningsorganisasjonene feilvurderte Iraks masseødeleggelseskapasitet.

Richard Clarke mener at man må ha større muligheter til å delegere terrorismeforskning til frittstående offentlige og private organisasjonerviii. Verdien av dissens og bruk av eksterne aktører i bekjempelsen av voldelige, islamistiske fundamentalister er noe Richard Clarke har vektlagt gjentatte ganger i etterkant av terroraksjonene mot USA. I forhold til CIAs feltarbeid har han etterlyst små, fleksible eliteprosjekter av agenter som – gjerne i fellesskap med private aktører – kan konfrontere al-Qaida med samme type subversiv brodd som nettverket selv.

Private bidrag

I kampen for å forhindre al-Qaidas årtusenangrep ble Richard Clarke overbevist om at det måtte finnes aktive al-Qaida-celler på amerikansk jord. FBI benektet dette. I et møte med Clarke hevdet FBI også at det ikke fantes nettsider i USA som rekrutterte jihadister for trening i Afghanistan. Denne påstanden fant Clarke så utrolig at han leide inn privatetterforsker Steven Emerson for å versifisere den. Emersons firma benyttet dypdykk i diskusjonsgrupper på internett og tradisjonell spaning som metoder. Få dager senere kunne Emerson levere en rapport til Clarke med en lang liste over amerikanske jihad-nettsider. FBI og det amerikanske justisdepartementet var målløse.

Noe av det mest oppsiktsvekkende i Richard Clarkes bok Against All Enemies, som kom tidligere i år, er beskrivelsen av forholdene i FBI: Organisasjonens datasystem var før 2001 så avleggs at etterforskerne ikke hadde muligheten til å foreta enkle søk med Google. Forskrifter fra 1970-tallet hindret agenter i fra å kunne spane på møter i religiøse foreninger. FBI kunne ikke en gang skrive ut websidene til religiøse organisasjoner med mindre man kunne vise til konkret mistanke om kriminell virksomhet.

Richard Clarke er også en tilhenger av teknologiske bidrag fra private aktører i terrorbekjempelsen. Den gigantiske, statlige lyttesentralen til National Security Agency var til liten nytte for å avverge terrorangrepet 11. september 2001, mens det hendige, privatproduserte dataprogrammet «Analyst’s Notebook» har blitt en suksess, både til kartleggingen av Jemaah Islamiyah i Indonesia og til opprullingen av Saddam Husseins nettverk i Tikrit.

Subversiv brodd

Terrortrusselen mot moderne, demokratiske samfunn utgjøres ikke av en gammeldags fiende og kan kanskje ikke bekjempes med tradisjonelt etterretningsbyråkrati. Man må benytte metoder som er mindre vestlige, mindre hierarkiske, mindre byråkratiske. Det innebærer å gå inn i farvann med nye dilemmaer.

Det oppstår for eksempel en ny sammenblandingsfare når metoder ment for terroristene blir anvendt på andre fiender. Journalisten Seymoure M. Hersh avslørte amerikanske soldaters tortur av irakiske fanger i Abu Ghraib-fengselet. I følge Hershs artikkelserie i The New Yorker ble torturmetodene i det irakiske fengselet kopiert fra et «special-access program» opprettet av CIA etter 11. september 2001 for å bekjempe al-Qaida. Dette var en hemmelig plan for å drepe eller ta til fange viktige al-Qaida-topper verden over. Men metodikken ble eksportert til den amerikanske okkupasjonsmakten i Irak, uten tanke på at situasjonen der var en helt annen. Fotoene fra torturen av irakiske sivile i Abu Ghraib var «bevis på at planen hadde gått amok», i følge en av Hershs etterretningskilder.ix

Mangler presisjon og et globalt perspektiv

Granskningsrapportene i USA og Storbritannia proklamerer at trusselbildet i det 21. århundre er globalt, men likevel blir det ikke fremsatt ett konkret forslag om nye former for internasjonal koordinering av antiterrorarbeidet. Fortsatt blir etterretningen ansett som en del av det nasjonale byråkrati. Etterretningstjenestenes arbeid reguleres av nasjonale lovgivninger som varierer fra land til land. I stedet for å identifisere terrorisme utført av islamistiske fundamentalister som en trussel mot demokrati og menneskerettigheter på globalt plan, tviholder man på et suksesskriterium for terrorbekjempelse som snevres inn til å gjelde «det britiske folk» eller «amerikanske interesser».x

Mens etterretningstjenestene i 11. septemberkommisjonens rapport får kritikk for ikke å ha hatt fantasi nok til å forestille seg terrorangrepene, forteller granskningene i etterkant av Irak-krigen om fantasi på grensen til paranoia. Om amerikansk og britisk etterretning skal gjenvinne tilliten er det en forutsetning at man vedkjenner at det sentrale problemet hele tiden har vært informasjonens presisjon.

Måten informasjon blir klarert og avsondret på, samt hvordan den beveger seg mellom ulike etterretningsorganisasjoner, handler om «horisontale» rutiner for informasjonsbehandling som hemmer presisjonen. I tillegg beveger informasjonen seg «vertikalt», den stiger oppover i systemet til etterretningens ledelse og politiske beslutningstakere. Underveis i byråkratiet har utallige mennesker analysert, klarert, generalisert og tolket informasjonen.

Når man i etterkant av 11. septemberkommisjonen får innblikk i hvordan private aktører i enkelttilfeller kunne fremskaffe mer presis informasjon enn etterretningstjenestene selv, er det eksempler på hvordan en åpen kilde som internett utnytter det at færrest mulig mennesker «er borti» informasjonen før den er tilgjengelig for de som trenger den, samt at internett ikke opererer med et «vertikalt» makthierarki overhodet. Dette er et paradoks som kommer til å hjemsøke etterretningstjenestene i årene fremover.

i Forbudet kom etter avsløringer om organisasjonens fremferd i Latin-Amerika under den kalde krigen. Se f. eks. «Inside the Company: CIA Diary», Philip Agee, 1975.

ii Daily Express og The Sun, 25. September 2002.

iii Det andre leddet i senatkommisjonens arbeid vil være en undersøkelse av Bush-regjeringens håndteringen av etterretningsinformasjonen, men en slik rapport vil ikke bli publisert før etter presidentvalget i november 2004.

iv Fra «may be able» til «are able».

v Hutton-rapporten, Kap 12, pkt (vii).

vi 11. septemberkommisjonens rapport s.362.

vii Pressekonferanse, Washington D.C., mandag 2. august 2004.

viii Denne debatten har også en norsk forgrening: Samarbeidet mellom FFI og NUPI, Le Monde Diplomatique Norden, mars 2004.

ix The New Yorker 24. mai 2004

x Førstestatsadvokat Erling Grimstad – som ledet Krekar-etterforskningen – mener at det burde opprettes ny internasjonal politienhet for å etterforske terrorisme. Dagbladet 15. august 2004.

1

---
DEL

Legg igjen et svar