Før demningen brister

Akkurat nå – 25 år etter at Alta-elva ble demt ned – skal de samiske rettighetene avgjøres. Det merkes på folk i Finnmark.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Finnes det noe mer naturlig sted å starte en rundreise i Finnmark enn ved Alta-demningen?

Ikke når temaet er Finnmarksloven. For uten kampen mot utbyggingen av Alta-vassdraget for et kvart århundre siden hadde man neppe i dag diskutert en Finnmarkslov hvor samiske rettigheter står i sentrum.

I så måte kan Tore Bongo sies å være en av fedrene til Finnmarksloven, når den etter all sannsynlighet blir vedtatt i Stortinget 24. mai.

Bongo var nemlig en av de toneangivende sameaktivistene som den gang med sivil ulydighet forsøkte å stanse neddemmingen av Alta-elva. En rekke ganger ble han arrestert for sin motstand, antagelig var han den som flest ganger ble satt inn bak lås og slå de opphetede årene rundt tiårsskiftet mellom 1970- og 80-tallet.

Nettopp derfor starter Ny Tids tre døgns rundreise for å finne ut hva finnmarkingene mener om Finnmarksloven med en samtale med Bongo – et øyekast unna det som var åstedet for siste store slag om samiske rettigheter.

– Selv om vi tapte kampen om Alta-utbyggingen, føltes det også som en seier. For første gang kom nemlig spørsmålet om samiske rettigheter opp på et nivå over byråsjefene. Mange var kunnskapsløse i departementet den gang og lurte på om samene var et eget folk, sier Bongo, og holder et godt tak i rekkverket til utsiktsplatået som Statskraft har bygd ved demningen.

Under oss styrter fjellveggen hundre meter ned i juvet nedenfor demningen, over oss skinner en varm vårsol som får den meterdype snøen til å smelte i strie bekker.

– Det tok sju år etter demningen ble bygd før jeg orket å komme hit igjen, sier Bongo, og henter fram tørket reinsdyrkjøtt, brød, smør og kaffe som vi inntar mens samtalen går.

Før de sju årene hadde gått, var allerede Samerettsutvalget – som et direkte resultat av Alta-kampen – godt i gang med å utrede samiske rettigheter til land og vann. Men det tok tid å finne ut av rettighetsspørsmålene; utvalgets rapport ble først lagt fram i 1997.

Så var det skiftende regjeringers tur til å bruke tid på samenes rettigheter. Først for to år siden la dagens regjering fram et forslag til en ny lov om forvaltningen av all statlig grunn i Finnmark, kalt Finnmarksloven.

Men det er ikke bare de politiske partiene som diskuterer og krangler om hvem som skal ha rett til hva av det som er 96 prosent av Finnmark fylkes landarealer, og som i dag eies og forvaltes av Statskog.

– Ikke bare samene, men alle finnmarkinger må få rettigheter gjennom Finnmarksloven. Det er feil at reindrifta skal ha enerett på utmarka. De må jenke seg, også andre har brukt landområder i generasjoner, sier Bongo, tar en bit av reinsdyrkjøttet mens han gir Ny Tid et ferskt eksempel.

– På Stjernøya har reindriftsamer gått til sak mot et gruveselskap og krevd prosenter av inntektene fordi selskapet driver på deres beiteområder. Men hvis det bare er samer som skal få slike inntekter, blir det feil. Samene burde gå sammen med de fastboende på Stjernøya og få dem med på kravet, for også de fastboende har opparbeidet seg rettigheter, sier Bongo.

Den profilerte sameaktivisten, som i dag er ambulerende lærer i samisk språk på flere skoler i og rundt Alta, sier veldig klart at han er mot en privatisering av utmarka i Finnmark. Men det betyr ikke at han ikke mener at opparbeidede rettigheter skal anerkjennes.

– Jeg har en fetter i Masi som nok kommer til å kreve retten over noen multemyrer som han og hans familie i alle år har høstet fra. Og det er helt greit for meg, jeg er ikke redd for at jeg ikke fritt kan komme og plukke multer akkurat der. Masi har som samebygd kollektive rettigheter til områder de bruker rundt bygda, sier Bongo.

Men, påpeker han, det er bare begrensede små områder av utmarka dette er snakk om. De store områdene bør forbli en del av utmarka som alle innbyggerne av Finnmark skal eie felles gjennom Finnmarkseiendommen, forvaltningsorganet som skal opprettes som en konsekvens av Finnmarksloven.

– Jeg tror Finnmarksloven kan bli bra for Finnmark. For i dag er det Statskog og reindrifta som bestemmer her, sier Bongo, i det vi pakker sammen for å kjøre tilbake til Alta.

På vei ned den gamle anleggsveien fra demningen passerer vi legendariske Stilla, døpt til nullpunktet av elveredderne den gang.

I dag omkranses veien av hytter på hytter og campingvogner i hopetall. Mange av hyttene og campingvognene har fått Statskogs velsignelse gjennom festekontrakter, andre er satt opp ulovlig.

Tore Bongo har lovet å vise meg veien hjem til Otto Erik Aas i Tverrelvdalen, der veien fra demningen går gjennom bondelandskap før den ender ved Alta-fjorden.

En gang sto Aas og Bongo side om side i kampen mot Altautbyggingen. I dag befinner de seg på hver sin side av den nye konfliktlinjen: Aas, som er leder av SVs lokallag i Alta, er en av ildsjelene bak underskriftskampanjen mot Finnmarksloven.

– Vi er ikke på samme side nå. Jeg synes ikke noe om underskriftskampanjen. Men folk er redde for samemakt. Samer har ikke blitt regnet som ordentlige folk i Alta, og den holdningen lever nok ennå. Mange vet ikke hva Finnmarksloven innebærer, men skriver under på grunn av redsel, sier Bongo.

Initiativtaker til underskriftsaksjonen er Jarl Hellesvik i Hammerfest. Det var Hellesvik som over telefonen anbefalte Ny Tid å møte Aas i Alta, som en erstatning for at Hammerfest ikke ble lagt inn i vår reiserute.

– Han er med og jobber mot dette svineriet som de vil tre ned over hodene på oss finnmarkinger. Nå er vi oppe i 7000 underskrifter. Også folk som står i samemanntallet skriver under på våre krav. Du må huske at det er et område like stort som hele Danmark som de vil dele opp. Paragraf 4 i regjeringens forslag er det mest elleville privatiseringsforslaget som noen gang har blitt lagt fram. Helt gratis skal folk kunne få landområder de peker på som de mener er deres. Og hvis kommisjonen ikke godtar det, kan de bare gå til domstolene. Jeg er redd for at det skal bli slik som på Hardangervidda, at vi ikke skal kunne fiske og jakte fritt, sa Hellesvik til Ny Tid på telefonen før vi fløy nordover, og konkluderte med følgende i forhold til at konsultasjonene mellom justiskomiteen, Sametinget og Fylkestinget i Finnmark lenge foregikk i hemmelighet:

– Dette er et av de skitneste og usleste bakholdsangrepene som har vært rettet mot Finnmark.

Når Tore Bongo og Otto Erik Aas møtes på trappa hjemme hos sistnevnte hilses det høflig og snakkes litt om at det må kunne gå an å være uenige i sak og at det er viktig å ta ballen i stedet for mannen.

Så regner Bongo oppdraget med å overlevere Ny Tids utsendte til den lokale SV-lederen for å være utført.

Etter en deilig middag med reinsdyrkjøtt i selskap med Aas og hans kone Vivian, slår vi oss ned i deres stue.

– Jeg er helt enig med Jarl Hellesvik. Vi mener at dette er en tilsnikelse; hele tiden har det bare vært snakk om bruksrettigheter og at alle finnmarkinger skulle forvalte landområdene sammen. Men rett før påske avslørte lekkasjer fra konsultasjonene at det plutselig var snakk om en privatisering av Finnmark, begynner Aas, som har hatt en lang dag i kommunestyret bak seg, og hvor faktisk Finnmarksloven var oppe til endelig behandling.

Og der stemte SVs lokaltillitsvalgte med Aas i spissen mot forslaget om at en kommisjon skal nedsettes for å identifisere private og kollektive rettigheter i fylket.

– En slik identifisering er brudd mot det alle var enige om, nemlig at det finnes kollektive rettigheter som skal forvaltes sammen av hele befolkningen i Finnmark, gjentar Aas.

– Folk flest er redde for at de må flytte hvis samene får for stor makt. Janus Trosten, en av samelederne, har for eksempel sagt at de som jobber i Statskog ikke skal få jobb i det nye forvaltningsorganet, Finnmarkseiendommen, supplerer Vivian Aas.

Det er ikke det at samene ikke har kollektive rettigheter, spesielt i indre Finnmark, og at reindriftsloven er suveren og gir reindriftsamene førsteretten til beiting i utmarka, fortsetter hennes mann.

Og det er heller ingen tvil om at urfolk mange steder i verden har behov for å få sine rettigheter beskyttet.

– Men se på samene, de er kanskje de mest integrerte i hele verden. De som har behov for beskyttelse her er nesten uten unntak reindriftsamene, pluss noen få sjøsamer og deres norske naboer, mener Aas.

Og nå kommer han inn på noe som opptar mange i Finnmark.

– Mange mener at urfolk ikke er riktig benevnelse på samene, sier Aas og viser til ILO-konvensjonen, som han hevder bygger mer på begrepet innfødte enn urfolk.

– Professor Knut Skog har påpekt at ILO-konvensjonen gjelder for folk som bodde i gitte områder da kolonisering tok til og nasjonale grenser ble tegnet opp. Det er jeg enig i. Da grensene ble tegnet her i Finnmark på 1700-tallet bodde både samer, kvener og nordmenn allerede side om side. Gjennom flere hundre år har genene mellom folkeslagene blandet seg og i dag har en tredjedel av fylkets innbyggere kvenske gener mens kanskje over halvparten har samisk blod, sier Aas.

Dessuten, påpeker lederen av SVs lokallag i Alta, er ILO-konvensjonen verken internasjonal eller norsk lov.

– ILO er en konvensjon, en rettleder, på lik linje med mange andre konvensjoner Norge har sluttet opp om, slik som rovdyrkonvensjonen. ILO-konvensjonen gir i tillegg et veldig stort rom for forskjellige tolkninger. Veldig mange her i Finnmark mener at stortingsrepresentantene ikke visste hva de gjorde da de skrev under på ILO-konvensjonen, mener Aas.

Betyr så det at han mener at Finnmarksloven kommer til å føre til nye overgrep – denne gangen mot den ikke-samiske delen av befolkningen?

– Ja, men folk er veldig redde for å bli kalt rasister hvis man sier at samer, kvener og nordmenn er like mye innfødte her i fylket. Folk vet godt at det har vært undertrykkelser mot samene tidligere. Men det er unyansert å si at alt bare har vært galt; mange har ofret seg for å hjelpe samene. Og etter krigen er det gjengs oppfatning her at mange samer har fått privilegier som andre ikke har fått, sier Aas.

Han presiserer imidlertid raskt at samene selvfølgelig har rett til å leve av naturen.

– Rundt tusen samer lever av reindrift. Men de andre er mer eller mindre urbaniserte samer i villmarken.

Som mange andre av Finnmarks innbyggere mener ekteparet Aas at det er vanskelig for folk i Oslo å forstå hvordan finnmarkinger føler i denne sammenheng.

– Ja, samene har lidd før. Men folk spør seg om det er riktig at vi skal sone for dette i generasjoner? Politikerne sitter i Oslo og skal være høyverdige og sier til oss at vi nå må gi fra oss våre rettigheter og finne oss i at fire-fem tusen i Sametinget får større innflytelse enn oss andre. Husk at de som har stemmerett i Sametinget ikke bare bor i Finnmark. En tredjegenerasjons same fra Grünerløkka i Oslo kan derfor godt ha mer å si om forvaltningen av Finnmark enn vi som bor her, påpeker Aas.

Hvis Finnmarksloven skal bli god, mener han, må det være aksept for den lokalt. Antall underskrifter – så langt nærmere 9000, ifølge Aas – gir ikke løfter om det.

For de som har underskrevet, har satt sitt navn under kravet om at forslagene til Finnmarksloven trekkes tilbake, eller at det gjennomføres en folkeavstemning i fylket dersom ikke forslagene trekkes tilbake.

Men til tross for en strøm av underskrifter, Aas er ikke videre optimist i forhold til kravene.

– Jeg tror loven går gjennom i Stortinget 24. mai. Jeg har lært fra Alta-kampen, sier han.

I det Ny Tids utsendte svinger av fra hovedveien mellom Alta og Kautokeino ned mot Masi – eller Maze, som det heter på samisk – kommer raskt kirken med det høye spiret til syne.

Og nettopp kirkespiret har en viktig plass i historien om denne samebygda. For lenge før motstanden mot prosjektet vokste seg stor og landsomfattende, hadde myndighetene planer om at Alta-demningen skulle bygges så høy at hele Maze og hjemmene til 700 samer skulle legges under vann.

Ja, vannet ville stått så høyt at kun litt av kirkespiret ville blitt synlig.

60 år gamle Johan Tore Eira husker godt hvordan stemningen var i bygda den gang. Han var i 20-årene da vedtaket om neddemming av Maze ble gjort, og var med og demonstrerte da statsminister Trygve Bratteli kom til bygda for å forsvare vedtaket.

– Jeg husker at vi var veldig triste. Vi hadde den samme følelsen som da tyskerne kom; de var fiender, sier Eira, som forteller at Maze fremdeles den dag i dag lider av stagnasjon og mangel på offentlige tilskudd som følge av at bygda var tenkt ofret på vannkraftens alter.

I dag driver Eira gårdsbruket med melkeproduksjon som besteforeldrene hans bygde opp. Før den tid drev hans forfedre en kombinasjon av reindrift og småbruk.

Eiras helt klare forventninger og krav til Finnmarksloven er for det første at han skal få eiendomsrett til jordlappene han har dyrket opp. Gårdstunet med tilstøtende åker har han allerede skjøte på. Men alle de andre jordlappene han og hans foreldre og besteforeldre har dyrket eies av Statskog.

– Jeg betaler 6000 kroner i forpaktning til Statskog, og regner med at festekontrakten faller bort når Finnmarksloven vedtas. Hvorfor skal jeg betale for noe som egentlig er mitt, spør Eira.

Som jordbruker har han og hans slekt to ganger opplevd leilendingenes forbannelse.

– Før krigen hadde mine foreldre fått utmålt jord og bygde hus lenger nedi bygda. Men da krigen gikk mot slutten brente tyskerne ned huset vårt, og etterpå ville myndighetene plutselig ikke fornye festekontrakten med oss. I stedet bygde de skole og internat på tomta vår, forteller Eira, og tar Ny Tid med for å vise hvor huset deres en gang sto.

Skolebygningene representerer for ham ikke bare noe negativt i kraft av å ha fortrengt hans barndomshjem. Skolen var også et redskap for en annen form for overgrep – fornorskingspolitikken.

– Jeg husker at jeg de første årene ikke forsto et ord norsk, men at jeg ble tvunget til å lære lange stykker på norsk utenat. Og det var ulovlig for oss å snakke samisk i klasserommet, hvis det skjedde ble vi sendt i skammekroken eller sendt på gangen, minnes Eira, som også forteller om avstraffelser i form av bank den gang samene for ikke mange tiårene siden skulle gjøres til gode nordmenn.

– Akkurat her hadde faren min og jeg dyrket opp et område på 20 dekar til dyrefôr, sier Johan Tore Eira, og peker og forklarer.

Eira har tatt Ny Tid med et par mil nordover fra Maze tilbake på hovedveien mot Alta. Her, midt mellom to avlange vann, hadde hans familie en gang en festekontrakt på 200 dekar. Hvert tiende år ble kontrakten fornyet.

– Men plutselig fikk vi ikke fornyet kontrakten. I stedet la Statskog området ut til hyttetomter. Slik er det, når som helst kan de ta tilbake landområder som egentlig er våre, sier Eira.

I dag er det ingen tegn til jordene som han og hans far nydyrket, ei heller til seterhytta de bygde. I stedet står det ti moderne hytter på eiendommen som folk fra Alta og andre steder nyter godt av.

– Heller ikke disse to vannene har vi lov til å fiske i lenger som vi vil. Nå er det hytteeierne som forvalter fisket. Jeg føler meg som fremmed på eget land når jeg går mellom hyttene her, sier Eira, som rett ut kaller Statskogs egenrådige forvaltning av Finnmark for diktatorisk.

Men til tross for at han driver gårdsbruk, mener han at det verste egentlig er mangelen på råderett over utmarka. For ved siden av jordbruk driver han som veldig mange andre samer også med utmarksnæring; jakt, fiske og bærsanking. Og det er på høy tid, mener han, at politikere og andre forstår at det å være same ikke nødvendigvis har noe med reindrift å gjøre.

– Det ligger i sjela hos oss samer å høste fra utmarka. Noen mil vest for Maze har jeg ei lita fangsthytte som jeg har hatt siden jeg var 18 år gammel. Jeg har i mange år spurt Statskog om jeg kan få festekontrakt på tomta rundt hytta, uten å få svar, sier Eira, og ironiserer over hvor lett der er for tusenvis av andre å få seg fritidshytter på vidda med festekontrakter.

Og her er hans syn krystallklart: Eira mener at Maze som samebygd bør få kollektiv rett til de områdene rundt Maze som innbyggerne i alle år har brukt til jakt, fiske og sanking. På kartet viser han hvordan han mener at det ikke er unaturlig at et slikt område – gjennom identifisering av en kommisjon – kan strekke seg fra kommunegrensen mot Alta i nord til midtveis mellom Kautokeino og Maze i sør, og med lignende utstrekning vestover og østover.

– Dette er ikke snakk om privatisering, men tilbakeføring av forvaltningsrettigheter. Ingen tenker at dette er min private multemyr. Finnmarkseiendommen skal formelt være eier av områdene, men vi lokalt i Maze skal forvalte dem og ha førsterett til bruken av områdene, mener Eira.

Og for de som reagerer mot at bygdefolket i Maze skal ha førsteretten til ressursene:

– Vi skal ikke stenge folk ute. Men hvis jeg ønsker å fiske i Alta-elva etter laks, er det ikke en gang sikkert at jeg får tak i de dyre fiskekortene. Det er derfor ikke urettferdig om de må betale fiskekort for å fiske i våre vann. For områdene rundt Maze er vårt kjøleskap, vår matgryte, sier Eira.

– Mange føler at reindriften har blitt det nye herrefolket i Finnmark, sier Aslak Ander Eira.

– Det er ikke reindriften som er fienden, det er Statskog som er problemet. Men mens reindriften har en lov som beskytter deres næring, har ikke vi det, korrigerer hans kone Ann Mari Gaup Eira, som er leder av Samiid Searvi i Maze.

Ekteparet, han pensjonert kommuneingeniør og hun lærer på skolen i Maze, har egentlig flyttet til Kautokeino. Tilværelsen i Maze har blitt for vanskelig, føler de. Som Johan Tore Eira mener ekteparet at bygda har vært forsømt siden vedtaket om at den skulle legges under vann.

– Folk begravde til og med i mange år sine døde i Kautokeino fordi det så lenge var snakk om at Maze ville forsvinne, forteller Ann Mari.

Men huset i Maze, hvor Ny Tid treffer ekteparet, har de likevel beholdt. Deres eldste sønn har flyttet tilbake til bygda etter endte studier, og det er her de egentlig føler seg hjemme.

Hun skulle ønske at hun kunne livnære seg av det hun har holdt på med ved siden av jobben siden hun var ei lita jente, nemlig samisk håndverk, duodji. Hans drøm er å starte en egen bedrift med utgangspunkt i jakt og fiske, også det noe han har gjort siden han var liten.

– Jakt, fiske, bærsanking og duodji var levebrødet til både mine og hans foreldre og besteforeldre. Finnmarksloven fokuserer altfor mye på reindrift. Vi trenger lovbeskyttelse for de samiske utmarksnæringene også, sier Ann Mari.

– Mine forfedre har alltid fiska i samme vann, supplerer Aslak Anders, og viser på kartet hvor vannene ligger vest for Masi.

– Men hvis jeg skal ut og fiske i vannene nå, må jeg ha dispensasjon for å dra dit, legger han til.

For her kommer vi inn på et området som gjør at mange samer føler at de må stå med lua i hånda for å få utøvd sin tradisjonelle kultur. Loven om motorisert ferdsel i utmark fra 1977 gjør nemlig at alle unntatt de som driver reindrift må søke om dispensasjon for å kjøre snøskuter eller firehjulinger utenfor de faste oppmerkede løypene.

Aslak Anders viser fram et eksemplar av dispensasjon han har fått for å kjøre med snøskuter i mars og april til områdene hvor han driver snarefangst etter ryper.

– Men fra 5. mai til 1. juli er det ikke mulig å få dispensasjon i det hele tatt på grunn av reindriften, selv om dette er samme tidsrommet som vi driver tradisjonelt fiske i, klager han, og viser til at det er helt umulig for ham å dra med seg fiskeredskap som for eksempel en lang not på hundre kilo uten å gjøre bruk av motorisert kjøretøy.

I en virkelighet hvor de ser at Statskog nylig har lagt ut et område i nærheten av Maze til hyttefelt, og hvor Alta jeger og fiskeforening får lov til å forpakte to fiskevann i nærheten, ser de ingen annen utvei enn at Finnmarksloven fører til en anerkjennelse av samiske landrettigheter.

– Ut i fra hvilke områder vi i Maze tradisjonelt har brukt, mener vi at et område i omtrent en mils omkrets rundt bygda burde eies kollektivt av Maze. Men det betyr ikke at enkeltpersoner skal ha privat eiendomsrett til sine multemyrer og fiskevann. Vi vil ha felles eiendomsrett med lokal forvaltning, sier Aslak Anders.

– Jeg synes det er forferdelig med denne underskriftskampanjen mot Finnmarksloven. De mener at vi samer får for mye. Men hvis vi ikke får en lov som beskytter de tradisjonelle samiske kombinasjonsnæringene, og hvis det skal ta 10-15 år før en kommisjon blir ferdig med å identifisere hvilke områder som er samiske, da vil denne kulturen gå i full oppløsning, mener Ann Mari.

Hennes mann er ikke videre optimist når det kommer til stykke.

– Det kommer til å bli akkurat som nå med Finnmarksloven også, sier han.

– Så jævlig fornorska var jeg at jeg sa til en venn av meg som hjalp demonstrantene under Alta-konflikten at han var en skam for samene, sier Thoralf Henriksen.

Vi er på vei fra Karasjok, den samiske bygda sør på Finnmarksvidda hvor Sametinget holder til, vestover mot Kautokeino.

Barneskolen og ungdomskolen tilbrakte han på norsk internatskole, langt fra sine foreldre og sitt hjem i Levajok, som ligger åtte mil nord for Karasjok langs Tana-elva.

– Først i 4-5 klasse begynte jeg å forstå norsk. I klasserommet var det ulovlig å snakke samisk. Etter skolegangen jobbet jeg som elektriker og bodde i norske miljøer helt til slutten av 1970-tallet, sier 50-åringen.

Henriksen er meget bevisst på hva han forventer seg av Finnmarksloven. Han leder Samenes Naturressursforbund, stiftet for drøyt tre år siden for å tale saken til flertallet av samene, nemlig bygdesamene som har sin tradisjon i kombinasjonsnæringene (sjøfiske, jordbruk og utmarksnæringer som jakt, fiske, bærsanking og håndverk).

– De fundamentale samiske kombinasjonsnæringene må få statlig anerkjennelse og lovbeskyttelse gjennom Finnmarksloven. Hvis ikke vil mange bygdesamfunn gå i oppløsning før kommisjonen har sluttført sitt identifikasjonsarbeid, sier Henriksen, mens vi nå og da kjører forbi noen små samiske bosettinger langs veien.

Og slik tenker han seg identifiseringen av områdene i sin hjembygd, Levajok, hvor det bor fem husholdninger: Til sammen har bygda 11-12 fiskevann de tradisjonelt har fisket i, det nærmeste fem kilometer fra bygda, det lengst unna to mil fra Levajok.

Innimellom disse vannene har bygdas befolkning sine multemyrer og sine områder hvor de jakter på ryper og annet vilt, samt at de har sine teiger hvor de henter ved.

– La det være klart; bygdene skal ha kollektiv eiendoms og bruksrett til sine områder. Dette skal være områder som ikke kan selges, men som skal tilhøre bygdene. Slik er den samiske kulturen, sier Henriksen, som ikke vil være med på at dette betyr at ingen andre får del i fylkets utmark.

– Vi har alltid vært et gjestmildt folk. Kom det fremmede folk til oss i Levajok, var de våre gjester. Vi tok dem med på laksefiske og multeplukking. Dessuten vil det fremdeles være store områder av utmarka som ikke kommer inn under bygdenes kollektive rettigheter. Disse områdene vil forbli felles for finnmarkingene som nå, men under Finnmarkseiendommens forvaltning, sier han.

Til tross for at gradestokken ligger like over null; det er bitende kalt å sitte bakpå snøskuteren til Thoralf Henriksen, der vi suser av gårde i 80-90 kilometer i timen. Hjelm og sikkerhetsbelter er fremmedord i denne verden av transport på vidda.

Fire mil vest for Karasjok parkerte vi Henriksens bil og tok snøskuterens motor og meier til hjelp for å nå målet vårt 12 kilometer nordover ut i det søringer ville kalt ødemarka.

Vi skal besøke Josef Sara, en av dem som lever fullt ut et liv basert på utmarksnæringer.

På vei dit tenker jeg over det Henriksen hadde sagt til meg kvelden før:

– Det er en enorm forskjell mellom reindrift og kombinasjonsnæringene. Reindriften kan gjøre hva de vil for å utøve næringen, mens vi må søke om tillatelse om nesten alt. Dette har ført til en enorm kløft mellom reindriftsamer og bygdesamer. Da jeg drev med vedhogst, for eksempel, måtte jeg søke om tillatelse fra Statskog og få reindriftas samtykke. Hvis bygdesamer ønsker å sette opp en jakthytte, får reindrifta saken til høring. På denne måten har Statskog brukt reindriftsnæringen som en unnskyldning for sine avslag, og heller solgt rettigheter til turister. Mange reindriftssamer ønsker ikke at det skal være slik. Men noen utnytter situasjonen. Jeg har truffet politikere i Oslo som ikke vet at det finnes andre samiske tradisjonelle næringer enn reindrift.

Josef Sara (53) bor i samme huset som han alltid har gjort. Ragesheim heter eiendommen oversatt til norsk; et hus, et verksted, en hytte og en vindmølle med vidda flat og åpen i alle retninger så langt øyet rekker.

Her vokste Sara opp med foreldre og sju søsken. Siden 2001 har han bodd her helt alene, da flyttet den siste broren hans ut til Maze og giftet seg.

For en uinnvidd kan dette se ut som selve eldoradoet for fangst og fiske; ikke et hus eller en vei i mils omkrets, ingen gjerder eller murer som stenger for ferdselen.

Men hindringene ligger der skjult for det blotte øyet – signert Statskog.

– For det første har det blitt vanskeligere å leve av innenlandsfiske fordi det ikke lenger finnes noe mottak, begynner Sara, som kan fortelle om alt fra røye, ørret, sik, harr, gjedde og sågar laks i vannene og elvene innenfor hans families tradisjonelle områder.

– Vi har kjempa i tre år for at det skal opprettes et mottakssenter for utmarksressurser. Men strengere regler og EU-direktiver gjør det vanskelig, supplerer Thoralf Henriksen.

– Det har også blitt vanskeligere med jakt. Vi hadde en næringshytte i Stabbursdalen fire-fem mil nordover, hvor vi hadde et viktig område for snarefangst. I 30-40 år har jeg jaktet på ryper der. Men i fjor fikk jeg ikke lenger dispensasjon til å jakte der på grunn av at området kom inn under utvidelsen av Stabbursdalen Nasjonalpark. Før Statskog overtok områdene i 1993 kunne vi fiske og jakte hvor som helst. Etter Statskog har alt blitt mer kontrollert, sier Sara, mens han serverer kaffe.

På grunn av loven om motorisert ferdsel i utmark må han faktisk søke Statskog om dispensasjon uansett hvor i nærmiljøet han har behov for å ferdes med snøskuter eller firehjuling, bortsett ifra hvis han bruker de faste løypene som enten går rett sørover til hovedveien mellom Karasjok og Kautokeino eller vestover til Maze.

– Jeg føler meg innestengt, og må bryte loven litt hvis jeg skal komme meg rundt, smiler Sara, og har flere eksempler på lager.

– Andejakt har vært tradisjon for oss samer, spesielt i Kautokeino kommune. Men Statskog ville stoppe dette, så nå er det kvoter på hvor mange ender vi får jakte på. Jeg har fått en kvote på to fattige to ender i året – dette er nesten som fornorskingspolitikken på nytt.

Henriksen skyter inn:

– For tre år siden ville Direktoratet for Naturforvaltning forby snarefangst etter ryper. Det virker ikke som politikerne og de som bestemmer har forståelse for samisk kultur.

– Før Statskog kom fikk vi retten til å disponere multemyrene som vi tradisjonelt har brukt. Men da Statskog kom ble vi fratatt denne retten. Nå må jeg være ute i 24 timer i døgnet når bærene er modne for at jeg skal få noe selv i det hele tatt før folk kommer og tar alt, forklarer Sara.

– Det er like sterkt som om hvem som helst skulle gå inn på en åker og begynne å plukke bondens poteter eller gulrøtter. Før hadde folk respekt for hvem som høstet hvor. Det eksisterte uskrevne lover som folk holdt seg til, samtykker Henriksen.

Hvis Finnmarksloven resulterer i at Sara får sine rettigheter anerkjent, blir det som å komme tilbake til gamle dager, den gang han og hans familie «levde i frihet», som han sier.

– Selv om jeg bor her alene nå, så vil jeg søke om kollektive rettigheter, sier Sara.

– Jeg tror personlig ikke at myndighetene forstår hva Finnmarksloven kan bety for samene. Den burde hete Frihetsloven for samene, fordi den endelig kan gi bekreftelsen på og følelsen av at staten slipper taket på fornorskingspolitikken, sier Henriksen.

Også Sara har følt denne politikken på sin kropp. Som barn ble han sendt på internatskole i Masi. Han har opplevd lærere som har slått ham og elever som har mobbet ham. På grunn av frykten han opplevde i disse barneårene, torde han ikke å begynne på videregående.

– Som straff for å snakke samisk i klasserommet ble vi sendt ned i kullkjelleren hvor det ikke fantes vinduer. En gang satt jeg hele ettermiddagen slik i mørket fordi jeg hadde snakket samisk, forteller han.

– Dette er rett og slett tortur, sier en oppbrakt Henriksen.

Hvis det er en same som føler seg mellom barken og veden i disse dager, så må det være Gro Merete Siri (34), nyvalgt representant i SVs landstyre.

For SV er et parti som strever med å finne ut av Finnmarksloven i kryssilden mellom to ryggmarksreflekser i partiet; støtten til urfolks rettigheter og motstanden mot privatisering.

– Her forleden gikk Janus Trosten fra Samefolkets parti på talerstolen i Fylkestinget under debatten om Finnmarksloven og sa at SV sto for Sosialistisk Vingleparti, smiler Siri, og tar imot Ny Tids utsendte hjemme hos seg selv i Karasjok.

Som SVs førstekandidat til Sametinget under valget til høsten er det ikke bare lett å forholde seg til at profilerte SV-ere som stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo og lokallagsleder Otto Erik Aas i Alta fronter en folkeavstemning om Finnmarksloven.

– Frykten for privatisering av Finnmark har kommet helt ut av proporsjoner. Det kommer sannsynligvis bare til å bli noen små prosenter av fylket hvor kollektive og individuelle eiendomsrettigheter blir identifisert. Resten blir felleseie for alle finnmarkinger, tror Siri.

– Finnmark skal ikke være et fritt eldorado for folk utenfra. Hvorfor skal søringer ha fortrinn framfor oss, skal vi aldri få bli herre i eget land, spør Siri, og svarer selv på følgende måte:

– Man skal ha mulighet til å regulere andres adgang og sette grenser for jakt og fiske, for eksempel i forhold til knapphet på ressurser.

Siri stiller også spørsmålstegn ved hvorfor mange av hennes partifellers så sterkt mener at allmennhetens rett må inn i Finnmarkslovens formålsparagraf.

– For det første er allmennheten allerede sikret gjennom Friluftsloven som gjelder for all utmark i hele Norge. For det andre har det ikke vært noe debatt og fokus på hva det vil si å fastslå allmennhetens rett i forhold til EØS, sier SV-politikeren.

Men om det blir slik for eksempel de Ny Tid besøkte i Maze håper, det er hun mer usikker på.

– Jeg blir overrakset hvis Maze får kollektive eiendomsrettigheter over områder rundt bygda. Jeg tror i de fleste tilfellene at det blir snakk om kollektive bruksrettigheter, sier Siri.

– Salget av Finnmark til Statskog er historiens største svik mot oss som bor her, sier Kurt Roger Pedersen.

At Pedersen tar slike store ord i munnen er ikke så rart, tatt i betraktning den historien han og hans yngre bror, Bjørnar Pedersen, snart kommer til å fortelle Ny Tid på siste etappe av rundreisen i Finnmark.

Vi er i Lakselv, turen fra Karasjok over vidda foregikk i snødrev, til tross for at midnattssolen nærmer seg med stormskritt.

På veien kjørte vi forbi Halkevarre, Forsvarets skytefelt som både USA og Nato skal bruke til å prøve ut sine nyeste bomber fra sine nyeste jagerfly.

Egentlig skulle Ny Tid ha møtt en av reindriftfamiliene som ligger i konflikt med skytefeltet. Men hele familien måtte melde forfall etter å ha blitt utslått av influensa.

Kurt Roger Pedersen og hans families historie handler igjen om hvordan Statskog på en – vil mange si – meningsløs måte bruker sin eneveldige makt i Finnmark til å stikke kjepper i hjulene for folk som ønsker å føre samiske tradisjoner videre (skjønt samiske; Pedersen-familien har ikke bare samisk blod i årene, som mange andre her i Porsanger kommune er slekta hans også av kvensk avstamning).

– Gården her ble bygd opp av mine foreldre på 1950-tallet, og først var det både kyr, svin og sau på gården. Men nå har vi bare sau her, begynner Pedersen, og inviterer sammen med sin yngre bror Bjørnar til frokost.

Egentlig ligger forholdene fint til rette for gårdens 50 sauer. For gjennom slekta til faren, Kristian Pedersen, har gården en seter på fjellet som i alle år har blitt brukt av familien til samisk landbruk.

– De eldste papirene vi har på at dette området tilhører vår familie er fra 1868, da fars oldefar fikk formell festehjemmel på Koiutouta, som området på rundt 90 mål heter, forklarer yngstebror Bjørnar.

– Men familiens bruk og besittelse av området er av betydelig eldre dato, supplerer storebror Kurt Roger, som tok over gården i 2003 på grunn av at faren ble sjuk.

Problemene startet under evakueringen for 60 år siden. Den gang var faren 12 år gammel og flyktet sammen med familien til Koiutouta.

– De ble imidlertid oppdaget av tyske SS som brant ned bebyggelsen, skjøt buskapen og tvang faren og hans familie med bajonetter i ryggen til å evakueres sammen med tyskerne sørover, forteller Kurt Roger.

Til tross for at tyskernes brente jords taktikk førte til at mange i bygda opplevde at dokumenter på eiendommer forsvant, viser brødrene til at familien fortsatte å bruke Koiutouta til beiteområder og at festeavgift ble betalt fram til 1950-tallet.

– Men da far i 1990 ønsket å gjenreise den tradisjonelle seterdriften på Koiutouta og bygge opp igjen hytte og fjøs, påsto Statskog plutselig at festekontrakten på Koiutouta var utgått på 1960-tallet, fortsetter Bjørnar.

For å få muligheter til å oppfylle drømmen om seterdrift inngikk faren i 1994 et rettsforlik med Statskog hvor statsforetaket tvang ham til å si fra seg alle sine historiske rettigheter i området.

Men da han hadde fått kommunens godkjenning til byggeplanene – planer som blant annet reindriftnæringa gikk god for – satte Statskog foten ned.

– To år etter rettsforliket, og rett etter at hytta var ferdigbygd på Koiutouta, kom Statskog plutselig og sa at far ikke hadde festekontrakt med tillatelse til å bygge. Dette godtok ikke far, og dermed begynte bråket, forteller Kurt Roger.

Det var et bråk som skulle bidra til å ta knekken på farens helse, og som til sist skulle føre til at familien tapte saken i rettssystemet. I et brev til den norske regjeringen i fjor skriver moren, Irene Pedersen, følgende om mannens kamp mot overmakta:

«Tvisten med Statskog har vært en stor psykisk og personlig belastning for min mann. Hans helsetilstand har gått gradvis tilbake med akselererende fart. De siste par år har han vært pasient ved skjermet avdeling ved Porsanger helsetun, og tilstanden i dag er alvorlig og kronisk. Mens Kristian ennå var åndsfrisk snakket han stadig om den smerte han følte ved at han for andre gang i sitt liv skulle måtte oppleve å bli jagd vekk fra sin egen eiendom av fremmede.»

– Selv om Porsanger forliksråd i 2001 konkluderte med at far ikke hadde gjort noe galt ved å bygge på Koiutouta, selv om ingen høringsinstanser hadde innvendinger, selv om vår familie alltid har brukt områdene, tapte vi saken. Innen første juli i år, like etter Finnmarksloven skal vedtas, må vi ifølge retten ha revet bygningene på setra vår. Jeg fatter det ikke, det må være noen i Statskog som ser på dette som sin private eiendom, sier Bjørnar, som forteller om rettssaker hvor Statskog har presset gjennom norske legdommere fremfor lokal, og om viktige vitner for familiens sak som har blitt avvist etter press fra Statskog.

– Hvorfor er det så maktpåliggende for den norske stat å jage bort en tradisjonell samisk næringsdrift, når det ikke kan påvises at vi er i veien for noen? Dette er rein og pur faenskap og rasisme fra koloniherrenes side, mener Kurt Roger.

Og med disse ord forlater Ny Tid Lakselv og Finnmark. Mange, som Pedersen-familien, setter sin lit til at Finnmarksloven endelig skal anerkjenne deres samiske rettigheter slik at samiske kultur og tradisjoner kan videreføres.

I mellomtiden har snart 10.000 finnmarkinger skrevet under mot den nye loven.

---
DEL

Legg igjen et svar