Etter årelange terror-angrep mot skoler, sykehus, landsbyer, jernbaner, byer, fabrikker og andre viktige krigsmål står det nu fast at USA ikke vinner sin kolonikrig i Vietnam på denne måten: det eneste som kan bringe en fred innen overskuelig fremtid er å brenne av en eller flere atombomber over Nord-Vietnam og grenseområdene. Det ville medføre den etterlengtede varige, absolutte taushet og fred, som i sin tid hvilte over to japanske byer.
Dessverre må man regne med at ledende amerikanere overveier muligheten av å sette inn kjernefysiske våpen i kampen. USA har gjort dette før; de er de eneste som hittil har brukt våpnene mot mennesker.
Under Lyndon Johnson#s presidenttid har USA tapt så meget av sin prestisje, av sin moralske tilregnelighet og av verdens sympati, at det snart ikke er mere igjen å tape. Et nedlyst pengevelde har så desperat levet ut sin angst for sosiale og økonomiske forandringer, det har så tydelig vist at det er villig til hva som helst for å beholde sitt økonomiske verdensherredømme – at USA i dag inntar den stilling i verden som Hitler-Tyskland inntok inntil 1945: en statsdannelse man kan vente alt av.
#Vietnam-krigen har vist at USA nå bare kjenner en metode for å fremme sine interesser: mere og mere vold.
Her i landet kommenteres dette fra borgerlig hold med at vietnameserne bare behøver å overgi seg, så ville de slippe mere napalm, lazydogs og bomber: «Bare innrøm at den sterkeste har rett, så kan dere få lov til fortsatt å være slavebefolkning i deres eget land!» – Det er like relevant som å minnes den europeiske motstandsbevegelse i krigsårene ved å si: «Hvis de bare hadde lystret tyskerne i alt de ønsket, så hadde de sluppet både tortur og henrettelser!»
I virkeligheten finnes det bare en fornuftig kommentar til Vietnam-krigen, den er:
Fører Vietnam og frigjøringsfronten sin krig på amerikansk område, eller er det amerikanerne som fører krig på vietnamesisk område?
– Hvis det siste er tilfellet, må det være berettiget å spørre om hvem som har invitert hundretusener av amerikanere til å slå seg ned i landet, åpenbart i den hensikt å bli der.
Først hadde franskmennene landet som koloni, og da franskmennene ble jaget ut, overtok amerikanerne det, i tillit til sine uendelig meget større ressurser av våpen og penger. Selvfølgelig raker det ikke USA hva slags politisk styre et uvedkommende land som Vietnam har; hensikten med okkupasjonen er delvis adgangen til billige råstoffer, og delvis muligheten av et brohode i Sydøst-Asia. Å tro at USA i dag ofrer tusener av sine unge menn for å sikre vietnameserne parlamentariske rettigheter etter vest-europeisk mønster, kan man bare gjøre i en tilstand av dødlignende hypnose: ikke engang amerikanerne selv trodde et øye-blikk på at Kys valg i Sør-Vietnam ble avholdt i legale former.
Vil de fortsette å tro at Pentagon kjemper for kultur og frihet? Vil de fortsette å tro at man ofrer amerikanske og vietnamesiske liv i tusener og tusener for å hjelpe
Vietnam?
Dette er selvfølgelige sannheter, og de er for lenge siden dokumentert . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
