For en neve dollar eller to

Hvorfor er en børsmegler verdt en million dollar mer enn en brannmann som ofret livet under 9/11? Hvilke reaksjoner vekker kompensasjons­utbetalingene? I Playing God får møte en mann som har viet sitt liv til å vurdere hva andre menneskers liv er verdt.

Ken Feinberger
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 02.07.2018
film:

Playing God

Karin Jurschick

Tyskland

Dette er ikke en klinisk, undersøkende dokumentar. Det er snarere et varmt portrett i brødrene Cohen-toner av en mann med en umulig jobb.

Uriaspost

Ken Feinberger forklarer mens han sitter i bilen: «Med det jeg gjør og har gjort de siste 30 årene, bør du stålsette deg for kritikk. Du forholder deg til mennesker i sorg, som har mistet sine kjære, som er sinte. Du kan ikke gjøre det jeg gjør og forvente skryt og takknemlighet – ikke fra ofre. Allmenheten, derimot, kan forstå og sette pris på det jeg gjør etter en krise.»

Hvordan er det å være Feinberger – den som stadig stikker hodet frem og står lagelig til for hugg? Den eldre advokaten er en av USAs fremste spesialister når det gjelder fastsettelse av kompensasjon etter ulykker og katastrofer. Det er lett å trå feil – det har han smertelig erfart. De voldsomme følelsene massetap av uskyldige liv utløser, sammenliknes best med en ødeleggende orkan. Feinbergers vurderinger har konsekvenser for tusenvis av sårbare mennesker i sorg. Han har håndtert de store tragediene – som 9/11, Vietnam-veteranenes skadevirkninger fra Agent Orange og oppgjøret etter BNs rekordstore oljeutslipp.

Filmen følger Fein-berger i refleksjoner og yrkesutøvelse i nåtiden og byr i tillegg på arkivmateriale fra hans tidligere virke. Mye av materialet og møtene med pårørende er opprørende og svært emosjonelt. Som en moderne kong Salomo står han midt i de umulig avgjørelsene. Få er av den kaliber at de får denne grufulle balansekunsten til. Hvordan han kan være så samvittighetsfull og gi så mye omsorg i en så kynisk jobb en helt mannsalder? Da jeg oppdaget at han har jødisk bakgrunn, falt brikkene på plass. En endeløs samling fotografier av Feinberger sammen med en rekke amerikanske presidenter vitner om respekt og anerkjennelse.

Karin Jurschick setter spørsmålstegn ved den amerikanske kulturen som omregner alt til pengeverdi.

Filmen bringer også inn andre aspekter av hans økonomiske evalueringer – som i arbeidet for det amerikanske finansdepartementet. Den hjerteskjærende nedskjæringsprosessen i departementets pensjonsfond tydeliggjør dilemmaene og vepsebolene han går inn i. Karismatiske og engasjerte Feinberger reiser rundt fra massemøte til massemøte. Pensjonistene med flere er fra seg – vil de ende opp med å måtte stå i kø for å få matkuponger? Tiden strekker ikke til – Feinberger ber en eldre mann om å gå sammen med ham og fortsette praten da han må forlate lokalet. Pengene strekker heller ikke til, pensjonsfondet bærer ikke utfordringen. En økende andel pensjonister og en synkende andel skattebetalere aktualiserer denne problematikken for de fleste land. Hva så med dem som har jobbet og slitt hele livet og nå blir frarøvet en verdig alderdom? Filmen har ikke svar. Den stiller spørsmål.

Blodpenger?

Er det rett å sette en prislapp på et menneske? Hva er de omkringliggende effektene og reaksjonene når liv blir omsatt til en neve dollar? Feinberger påpeker at man i USA bearbeider tragedier gjennom pengeutbetalinger basert på sannsynlig livsinntekt. Den tyske regissøren Karin Jurschick setter med denne filmen spørsmålstegn ved den amerikanske kulturen som omregner alt til pengeverdi.

Ofrene, de pårørende får tale. Drømmen om sportsbil blir betydningsløs når man mister en av sine nære. «Blodpenger!» utbryter en annen om erstatningssummen hun er tilbudt. Kan det å miste sin elskede, sin livspartner, far til sine barn verdisettes? Også Feinberger plages – når flere pårørende ikke vil ta imot penger. Dette blir som et åpent sår for ham. De har hverken mottatt den kompensasjonen som skal være bearbeidende for tapet, eller frasagt seg muligheten til å saksøke de(n) ansvarlige.

Som en moderne kong Salomon står han midt i de umulige avgjørelsene.

Feinberger er stadig på farten. Han prøver å lindre, ta de rette avgjørelsene – dem han vet også vil bli oppfattet som kyniske. En venninne på kaffebesøk spør om kompensasjonen for alle de papirløse latinamerikanerne som omkom under 9/11. Systemet har mange svakheter og kompensasjonene bringer ingen rettferdighet i dette tilfellet.

Prislapper og hemmelighold

Jeg blir sittende og fundere over hvordan andre kulturer bearbeider liknende traumatiske kriser. En naturlig motpol å se til er supermakten Kina. Etter jordskjelvet i Sichuan, hvor tusenvis av skoleelever ble drept da et statlige skolebygg kollapset, dysset regjeringen ned tragedien. Den kjente kunstneren Weiwei samlet frivillige, og sammen klarte de å spore opp navnene på de omkomne barna. Dødslistene ble publisert og brukt samlet i et kunstverk. Det kinesiske regionale politi responderte med stump vold: Weiwei ble vekket midt på natten og slått så hardt i hodet at han måtte hasteopereres. Hvorfor denne brutale reaksjonen? Det handler vel om ikke å tape ansikt, om å gi et skinn av at man som styresmakt håndterer det uhåndterlige. Ulike regimer tyr til det de har gjort før – Kina tyr til hemmeligholdelse og voldelige represalier, USA omsetter nasjonale tragedier til penger.

Clair-obscure

En lysstripe treffer hodeskallen til privatmennesket Fein-berg, som sitter nedsunket i en lenestol i mørket. Han forteller at han husker hver eneste en av dem han har fastsatt kompensasjonsbeløp for, at han kommer til å ta dem alle med seg i graven. Kameraet betrakter ham på avstand, utenfor vinduet, bak en dør. Er det respekt som gjør at regissøren holder seg på avstand? En forståelse av hvilken umenneskelig og ubegripelig bør Ken Feinberg har båret, og bærer, på sine skuldre?

Den intense operamusikken fra en TV lenger bort er en livsfrisk kontrast til det dystre rommet med tette skygger. Ansiktet hans er mildt og åpent. Jeg tar meg selv i umiddelbart å like denne eldre herremannen som bruker TV-en som sin musikkleverandør. Han innrømmer at det er en flukt, og utbryter: «I løpet av dagen ser jeg det verste av sivilisasjonen – død, raseri, frustrasjon, tragedie. Om natten opplever jeg dens høyder – konserter, opera, Wagner, Verdi, Beethoven, Brahms, Mahler.»

Playing God er så mye mer enn den åpenbare beretningen om en mann med den grusomme makten til å verdisette det uvurderlige. Heldigvis er han mer opptatt av å være menneske enn av å leke Gud.

Kommentarer