Rita Regissør George Danopoulos

For å nå oasen, må du krysse ørkenen

PROSTITUSJON: Den korte dokumentarfilmen Rita er historien om en prostituert av den gamle skolen i Aten.

Hans Henrik Fafner
Fafner er fast kritiker i Ny Tid. Bosatt i Tel Aviv.
Email: fafner4@yahoo.dk
Publisert: 09.08.2019
Rita Regissør

George Danopoulos (Hellas)

Rita er en rørende fortelling om en prostituerts skjebne i Aten. Med sin siste dokumentarfilm tegner George Danopoulos et bilde av denne kvinnen ved navn Rita – en hjerteskjærende film som uttrykker en egen poetisk skjønnhet, midt i elendigheten.

Vi får aldri vite alderen hennes, bare at hun ikke kan regnes som noen ungdom lenger, men at hun ennå ikke er ved veis ende av sin karriere. Vi ser aldri ansiktet hennes der hun gir oss en omvisning rundt på arbeidsplassen mens hun forteller historien sin. «Dette stedet er mitt liv», sier hun. «Det er her jeg vokste opp, erfarte […] ble nedslått av livet, ga og tok, feilet. Alt skjedde her.» På veggen er det en klokke med et bilde av Marilyn Monroe, og i bakgrunnen spilles en gammel Lionel Richie-låt.

Få slutter når de først har begynt

Du starter ikke som prostituert med en bevissthet om det; snarere dreier det seg om en impulsiv beslutning. Det er først etter en viss tid at du tenker over det og innser hvilket valg du har tatt, og hva det koster deg. Du har enten mot til å slutte, eller mot til å fortsette. Og det er i denne fasen av livet at Danopoulos møter Rita. Hennes tanker og erfaringer er nok de samme som hos mange andre kvinner i samme yrke, og likevel er det hele svært personlig. Det er ingen merkbar sosial indignasjon, noe som ville vært naturlig, for situasjonen hennes er virkelig nedverdigende. Her felles ingen dom. I stedet utviser regissøren en sterk trang til å forstå og til å lytte, slik at det er helt opp til Rita hvordan hun vil presentere seg selv.

Du har enten mot til å slutte, eller mot til å fortsette.

Hun er ærlig. Visse deler av jobben har hun alltid likt, særlig interaksjonen med kundene. Det gjør hun fremdeles; det er én av grunnene til at hun holder det gående. Hun synes det er rørende når en kunde hun ikke har sett på femten år, kommer bort til henne, gir henne en real klem og spør hvordan det går med sønnen hennes.

Rita hevder at 95 prosent av kvinnene som jobber i denne bransjen, gjør det fordi de liker det, og at svært få gir seg etter en kort stund.

Søker tilflukt i litteraturen. Likevel, det virker som vi er vitne til en langvarig avskjed. Tilskueren får etter hvert et inntrykk av hvordan ting forandrer seg jo lenger du befinner deg i dette yrket. Du blir sittende fast i det daglige strevet; det blir rutine. Du holder på så lenge det trengs, forsøker å skape et bedre liv for å kunne gi barnet ditt en bedre framtid.

Rita snakker lenge om sine personlige problemer. Pengene hun har tjent, har gitt henne det livet hun har ønsket seg, men prisen har vært høy å betale. Hun får ikke sove om natten. Står opp, røyker, leser, for så å gå til sengs igjen.

Å lese er en del av hennes personlige forsvarssystem. Hun begynte å lese på skolebiblioteket da hun var 15, og hun har planer om å fortsette med lesningen resten av livet. Det er hennes flukt fra tilværelsen. Hennes tidligste litterære minne er Kjellermennesket av Dostojevskij, og i dag er hennes absolutte favoritt Forbrytelse og straff av samme forfatter. Kanskje på grunn av Sonja, romanens hore med det rene hjertet, men hun er ikke helt sikker på om det er derfor.

For å nå oasen må du krysse ørkenen

Bildene framfor oss er for det meste slørete og holder seg i sjatteringer av svart og rødt. Her og der får man et glimt av det nedslitte bordellet, med avflasset veggmaling og gamle røropplegg. Ruller med toalettpapir og pakker med kondomer. Vampete jazzmusikk akkompagnerer det hele. Rita fortsetter å snakke om viktigheten av å dele sitt indre rom mellom arbeid og privat tid. For henne er ingenting bedre enn å komme hjem om vinteren, tenne opp i peisen, drikke varm kakao og lese. Det er der hun svinner hen, som hun sier. Det er bare boken og henne, ikke noe annet. Eller snarere henne og den verdenen som blir skapt av boken.

På et tidspunkt siterer hun Camus: «Midt på vinteren fant jeg at inni i meg var det en uovervinnelig sommer.»

Rita fant aldri sommeren, men hun fant Gud midt i sin egen vinter. Hun forstår behovet for å søke trøst og styrke for å holde det gående, og dette er en del av den innsikten vi sitter igjen med etter å ha sett denne følsomme og veltalende dokumentaren. Et sjeldent glimt av en kvinne som prøver å gjøre det beste ut av sin livssituasjon, eller – som Rita selv sier – vissheten om at for å nå oasen må du krysse ørkenen.

Gratis prøve
Kommentarer