Folkets styrke

Den tredje avsluttende etappen ved valget på parlamentets underhus gikk av stabelen tirsdag denne uka. Et ulovlig valg, bestemt av penger under bordet og kjøp og salg av integritet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Nawal El-Saadawi (79) er lege, forfatter og feminist. Hun har gjennom 50 år vært en av Egypts ledende intellektuelle. El-Saadawi har sittet fengslet for sine ytringer, både under president Anwar Sadat og under president Hosni Mubarak. Hun har skrevet eksklusivt for Ny tid siden juni 2009.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Kairo, Egypt. Løgnene brer om seg etter de siste massakrene vi har vært vitne til, hvor tusener av mennesker har mistet sine liv. Familiene til martyrene og de som ble skadd i massakrene siden januar, fedre og mødre som har mistet sine barn, er ofre for et direkte forræderi fra myndighetene som har tatt makten etter revolusjonen.

Sørgende familier, sørgende fra alle deler av befolkningen og fra alle slags religiøse tilhørigheter, sørger over samme slags tap på samme plass. De sover ute, på den harde asfalten, natt etter natt. De krever rettigheter for dem som har blitt drept og mishandlet av politiet og militæret, og de krever hodene til forbryterne og de utenlandske støttespillerne deres.

I stedet for å gi dem rettighetene de har krav på, får de kun slag og kuler fra militæret og politiet. Hundrevis, ja tusenvis har falt. Både kvinner og barn, menn og ungdommer, har betalt med sine liv, sitt blod og sine øyne, for «vår frihet og vår verdighet».

Skal vi ikke slutte oss til folkene i gatene og på almenningene, for å styrte de nye morderne, slik vi styrtet landets tidligere president Hosni Mubarak og gjengen hans?

Hvem tror på de motstridende løgnene som spres i media, løgner som prøver å omforme nedslakting av uskyldige ofre til utrydding av kriminelle?

Hvorfor trenger de å finne en unnskyldning for forbrytelsene sine? Er de redde for kraften i det egyptiske folket? Er de redde for at vi skal bryte helt fri fra slaveriet som kuer oss?

Militæret og politiet, og en oppfetet elite, er de eneste som hadde nytte av det gamle systemet og fremdeles utnytter det nye. De knives om regjeringsmakt, partiinnflytelse, stemmer, plasser i parlamentet, media, bedrifter og penger.

Makthavernes midler

De trekker seg tilbake i stillhet når det passer dem og produserer politiske og religiøse teorier – smigrende, unnvikende og mumlende prøver de å sno seg til maktposisjoner fra alle retninger.

Hvis bevissthet og samvittighet og realisme truer tankene deres, drar de bare på et par ukers spa-opphold ved en strand eller på luksushotell. Eller de drar på en av pilegrimsferdene, fra Mekka til Doha og Dubai. Så er alt rosenrødt normalt igjen i løpet av kort tid.

Eliten spiller sin rolle. De styrker makthaverne og prøver å knekke revolusjonen ved å gi seg ut for å være revolusjonære.

Etter alle disse massakrene burde militæret og eliten rundt dem vært styrtet, på samme måte som Mubarak og hans folk. Så snart overgrepene startet burde valget vært avbrutt i menneskerettighetenes navn, men eliten har kun øyne for kampen om nye posisjoner og en ny revolusjon representerer kun sand i øynene deres.

Dermed kan de ikke la være å forsøke å knekke den. Men folket har styrke, folket som samler seg i gatene og i byene. Regjeringen, militæret og maktstrukturene kan ikke knekkes av noe annet enn av folkets styrke. Et rop om rettferdighet uten styrke bak, er tomt.

Milliarddonasjonene

I egyptiske aviser den 17. desember 2011, kan vi lese at mye av pengene fant veien til Salafikandidatene, til «bekjempelse av ondskap», fra Saudi Arabia og til medlemmer i det Muslimske Brorskapet som går i al-Noor-moskeen. Den samme moskeen som ofte besøkes av Sheikh Yusuf al-Qaradawi, den islamske religiøse lederen basert i Doha, Qatar. Artikkelforfatteren skriver, og jeg siterer: «Vi snakker ikke om millioner riyal, men om hundrevis av millioner dollar».

Dette selv etter at utenriksminister i USA, Hilary Clinton, kunngjorde fordeling av millioner av dollar til demokratiforkjempende organisasjoner i Egypt? Dette er den skjulte kampen mellom regjeringen, det sivile samfunnet og de religiøse partiene. En kamp om sedler som kastes hit og dit. Hva med hærens milliardmidler?

Hvorfor brukes parolene «Islam er løsningen», og «Vi kaller til makt ved Allahs lover» i valget, selv om religiøse slagord er forbudt ved lov i et regjeringsvalg? Hvorfor er salafipartier registrert selv om loven forbyr religiøse partier?

Hvordan kan lederen for salafipartiet al-Noor (Lyset) stå åpenlyst og snakke om milliarddonasjoner fra privatpersoner til partiet?

Dette burde være nok til å kansellere dette valget som har blitt tvunget på det egyptiske folk ved hjelp av maktpress og bedrag. Er det ikke nok for å få oppløst de ulovlige religiøse partiene?

Jeg har ikke engang nevnt etterforskningen og lurer på hva skjer med etterforskningen av Mubarak og kumpanene hans.

Den dømmendes makt

Det er alltid et samarbeid mellom statsmakten, pengemakten, religion, media, kultur og utdanningssystem. Men et korrupt fåtall kan ikke få beholde makten for å utsette flertallet av kvinner, menn og barn for undertrykkelse, urettferdighet, diskriminering og fattigdom, og ha kontroll over hvordan de skal leve og tenke.

Elitens rolle i denne tankekontrollen er det religiøse og kulturelle grunnlaget som får ta føringen i utdanningssystemet. Dette er på ingen måte mindre alvorlig enn den fysiske kontrollen som utføres av militæret og rettsvesenet.

Ta den dømmende makt for eksempel. Det får direkte konsekvenser når dommerens tankegang alltid er underlagt verdiene som blir undervist hjemme, på skolen og i gaten, helt siden barndommen.

En av dommerne stengte stemmelokalet han hadde ansvaret for, fordi kvinnene i stemmekøen ikke var tilslørte nok. Dette var en persom som har blitt oppdratt i det Muslimske Brorskapet, og tror at tildekking av kvinner er en direkte ordre fra Gud.

Flere av de tilslørte kvinnene har dessuten benyttet seg av sløret til å stemme flere ganger.

Mange stemmenumre har blitt brukt flere ganger. Menn har kledd seg i konas og søstrenes slør og brukt stemmene deres, et slør over umoralske og ulovlige handlinger.

Selv etter alle lovbruddene som har blitt begått under dette valget, feirer muslimbrødrene og salafiene en vellykket seier over sekularister og liberale.

En folkerevolusjon kan ikke lykkes uten styrken i folket. Det er folket selv som utgjør alle områdene av samfunnet vi ønsker å reformere: Den politiske revolusjonen, den sosio-økonomiske revolusjonen, den kulturelle moralske og kunstneriske, litterære og utdanningsrevolusjonen.

Lukten av nytt bytte

Dette skjer ikke i den egyptiske revolusjonen i dag, siden den intellektuelle eliten som har grodd fast under Mubarak, stort sett også har stagnert. Selv om vi kan se nye ansikter, ikke ved at nye personer har kommet til, men ved hjelp av hudbleking og hårfargemiddel, har ikke systemet i seg selv fått endre seg.

Elitens penner sprer løgner om feiringen av valget. De skriver om det herlige historiske valget og sidestiller det med den strålende Oktoberkrigen i 1973, og den strålende, strålende januarutgaven av opprøret med bilder av det nye militærrådet og den uovertrufne revolusjonsregjeringen.

De som samlet opprørerne på frigjøringsplassen og vendte seg mot dem: De bruker pennene sine til å få snudd sannheten om folkerevolusjonen til et simpelt angrep på landet. Mens det er militærets prestisjeløp som undergraver landets trygghet og stabilitet, økonomi, investeringer og turistnæring.

Ekspresident Hosni Mubarak var helten deres i krig og fred. Likevel kastet de ham fra seg. De lukter nytt byttet foran nesene sine og er klar til å jakte, som godt trente hunder. Men de er forsiktige med hvor de trør. Kanskje kommer han tilbake. Eller en annen av samme sort. En som jobber for Amerika og Israel?

Barn arver også hykleriets levemåte fra sine foreldre, på samme måte som de arver øyenfarge og kroppsform. Ideer i hjernecellene setter seg i kjøttet og blodet. Kulturelle verdier forandrer seg over tid til biologiske funksjoner og setter sine spor på munnen, nesen og pannen.

Den kulturelle revolusjonen rykker i de politiske og religiøse løgnenes røtter i kroppen, sinnet og sjelen. I hjemmene og i familien, i gatene, på skolene, i partiene og moskeene, og i hele landet. Denne revolusjonen formes av menneskenes personligheter, kvinnenes, mennenes og de nyfødte barnas.

Oversatt av Vibeke Koehler

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 06.01.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid – klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL