Folkets mann

Bernie Sanders er ekte vare. Likevel er det en selsom opplevelse å høre ham snakke om likelønn, barselpermisjon, helsetjenester, rettferdighet og demokratiske rettigheter.

FOTO: Adam Bettcher/Getty Images/AFP
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er fortsatt tidlig i nominasjonskampen forut for det amerikanske presidentvalget 2016. Republikanerne har i skrivende stund 17 håpefulle som byr på sirkus til folket, mens det på demokratenes side er langt mer glissent. «Alle» har lenge tenkt at det er opplagt at Hillary Clinton vil bli demokratenes kandidat denne gangen – så opplagt at mulige utfordrere nøler med å komme på banen.
Bortsett fra Bernie. Bernie Sanders, uavhengig senator fra Burlington, Vermont, en av USAs mer radikale utposter. Bernie, med røtter i studentbevegelsen på sekstitallet, selverklært sosialdemokrat og med tydelige forbilder i det nordeuropeiske politiske landskapet. Da han stilte til valg som senator for Vermont i 2005, var det med full backing fra demokratene sentralt. Han vant demokratenes primærvalg, for deretter å takke nei til nominasjonen og i stedet stille som uavhengig – uten andre demokrater som motkandidater. (Det ble gjort med helt åpne kort – kanskje var det noe så paradoksalt som et helt rent politisk spill?) Han vant valget med 65 prosent av stemmene, og i 2012 ble han gjenvalgt med en oppslutning på 71 prosent.

På stigende kurs. Så med lang politisk fartstid, som borgermester av Burlington 1981–1989, kongressrepresentant 1990–2006, og sist altså som landets tredje mest populære senator, erklærte Sanders i april i år at han var med i kampen om den demokratiske nominasjonen til presidentvalget. Da kunngjøringen kom, hadde Hillary Clinton en oppslutning på 62 prosent mot Sanders’ 5,6 prosent, og den generelle oppfatningen både i media og blant folk flest var at han ville forbli en marginal kandidat uten noen reell vinnersjanse. At han ville påvirke samtalen og dreie tyngdepunktet i demokratenes nominasjonsprosess til venstre, var og er opplagt, og kandidaturet ble møtt med stor jubel av den mer progressive delen av velgermassen. Men der og da var det fortsatt få som egentlig trodde han ville ha stort å stille opp med mot Clinton hva oppslutning angår.
Men så skjer det ting. Det kommer for en dag at Clinton har brukt sin private e-postadresse i offisiell sammenheng i tiden som utenriksminister, og dette ser ut til å bli den lille skandalen som ikke vil forsvinne. Mer alvorlig for Hillary er kanskje en manglende popularitet. Hun har en udefinerbar faktor som stryker folk mothårs, og det er ikke så mange som faktisk liker henne. Hun er respektert, til og med beundret, og det er ganske bred enighet om at hun er kvalifisert til vervet, men jubelen sitter langt inne, i hvert fall foreløpig. Og siden Sanders kunngjorde sitt kandidatur i april, har tallene endret seg dramatisk. I siste meningsmåling (CNNs måling fra midten av august) sto Clinton med 47 prosent mot Sanders’ 29 prosent. Én ting er i hvert fall sikkert, og det er at Sanders treffer noe.

R-ordet. Lørdag 22. august var det folkemøte med Sanders i Charleston, South Carolina, i en region som både ideologisk og geografisk ligger milevidt fra det som anses som Sanders’ kjerneområde. Siden møtet ble annonsert et par uker før, måtte de bytte lokale to ganger grunnet økt forventet oppmøte. Rundt regnet 3150 entusiastiske tilhørere møtte opp på noe som for en nordmann fortonet seg som en temmelig selsom seanse, mest fordi det var så mye som minnet om mer hjemlige forhold.
Det første som møter oss idet vi ankommer kongresshallen denne overskyede lørdagskvelden, er en stand for The Socialist Workers Party, som vel er det nærmeste man kommer et kommunistisk parti i USA. De selger sosialistisk litteratur og abonnement på avisen The Militant (12 uker for fem dollar – det går ikke an å si at man ikke har råd!), og deres egen kandidat til presidentvalget står ved standen og gir et intervju. Sikkerhetsforanstaltningene for å komme inn i hallen er minimale: Man må oppgi navn og adresse og sette et klistremerke på brystet, men det er det hele.
I vestibylen er det bord med salg av valgkampmateriale: plakater, klistremerker og t-skjorter. Hjemmelagde bannere henger i bakgrunnen, fargelagt med omhu.

Det blir bare så ekstra tydelig hvor mange skritt USA har tatt bakover de siste tiårene, særlig innenfor den konservative delen av befolkningen.

Så inne i salen: En spent forsamling, veloppdragen og ganske dempet. Normalitetsfaktoren er høy. Møtet finner sted i North Charleston, der fordelingen av hvite og svarte er nesten 50/50. Her er minst 90 prosent av de oppmøtte hvite, et faktum som blir desto mer iøynefallende når man vet at mer enn 90 prosent av den svarte befolkningen tradisjonelt stemmer demokratisk. Over høyttaleranlegget spilles det musikk for å få opp stemningen – idet vi kommer inn, er det Bob Marley. Senere, rett før talene begynner, stiger stemningen med James Brown og I Feel Good!
Men det mest selsomme for denne nordmannen er i grunnen selve talen. Sanders er solid forankret i nordeuropeisk sosialdemo-
kratisk tradisjon, så solid at omtrent alt han står for, regnes som konsensusområder i norsk politikk. Han innleder med en kraftsalve om at politikerne ikke jobber for folk flest, at han er trett av establishment-politikken. Man må få et oppgjør med grådigheten i næringslivet, og det politiske systemet er korrupt.
Og så kommer selve dropset, dette ordet som kastes ut med fryd og provokasjon, omtrent som en treåring som sier «bæsj»: «Revolusjon!»
«Vi trenger en politisk revolusjon!»
Sanders understreker også at ingen annen kandidat vil si akkurat det: Vi trenger en politisk revolusjon!
Og det har du selvfølgelig rett i, tenker vi, for USA trenger virkelig en politisk revolusjon, nå som pengemakta rår og kjøper seg innflytelse overalt hvor det tenkes kan, men det er likevel noe litt barnslig trassig, eller kanskje litt mer tenåringsopprørsk, over bruken av dette ordet i dette samfunnet som er så livredd for kommunismen. For det er jo ikke væpna revolusjon han roper på, langt ifra, snarere tvert imot. Og egentlig er jo revolusjon et ganske uskyldig ord, det betyr bare omveltning. Og det trenger vi, det er det jo ikke tvil om, etter Citizens United som stadfestet at konserner er å likne med en person, og alle kan pøse inn så mye penger de bare vil til politiske formål. Klart det.
R-ordet kommer flere ganger i løpet av den timen talen varer, uten at det føles mer alminnelig den femte gangen enn det gjorde den første, for vi vet hvor vi er. Selv om Socialist Workers Party står på stand utenfor.

Velferd. Men publikum er med. Stemningen er stor, det jubles over slagordene som kommer som perler på en snor. Dette landet tilhører oss alle! Den høye barnefattigdommen viser at noe er fundamentalt galt, og milliardærene kan ikke fortsette å grafse til seg alt. Han har tall å by på, og de er tunge og overbevisende. Han nevner at USA er alene om ikke å garantere legehjelp til alle, og forfekter det man kaller Single Payer System, altså en offentlig helsetjeneste. Han trekker linjer mellom ungdomsarbeidsløsheten (som er høy: 33 prosent blant hvite, 36 prosent blant hispaniske, 51 prosent blant svarte) og fengselspopulasjonen, som prosentvis er verdens høyeste. Han snakker om at en som jobber 40 timers arbeidsuke fortjener et langt bedre enn et liv under fattigdomsgrensen, og tar til orde for en fordobling av minstelønnen (som i dag er på bare 7,25 dollar føderalt, og har stått stille siden 2009 – selv om enkelte delstater har satt den høyere). Han snakker om likelønn, om barselpermisjon og kvinners rett til prevensjon. Han krever sykelønn og betalt ferie. Han vil sikre de demokratiske rettighetene, så alle over 18 vil kunne bruke stemmeretten sin uten å hindres av kreative påfunn. Én person, én stemme. Han snakker vanlige menneskers sak, og han gjør det på en veldig direkte og ukunstlet måte. Det er ingen grunn til ikke å tro på ham – han snakker av overbevisning, og du vet at han ikke er kjøpt og betalt. Sanders er ekte vare.
Og det er jo selvsagt ikke det han sier som fremstår som selsomt. Ingenting av dette er spesielt radikalt; dette er rettigheter som man i Europa stort sett har kjempet frem for lenge siden. Det er så selvfølgelig at man som europeer må blunke en ekstra gang, for det blir bare så ekstra tydelig hvor mange skritt USA har tatt bakover de siste tiårene, særlig innenfor den konservative delen av befolkningen. Nixon var langt mer radikal enn noen av de sytten presidentkandidatene vi har på republikanernes side nå.
Men kommunismeangsten er fortsatt sterk her, og dagligspråket svikter. Sanders er en selverklært sosialdemokrat (democratic socialist), men det folk flest – og kanskje særlig motstanderne – hører, er socialist, som er synonymt med kommunist. Gud forby.
Men noen hører, og noen oppfatter nyansene, og langt flere har hørt om Sanders og har fått med seg noe av budskapet hans disse siste månedene.
Og det var utsolgt for t-skjorter da vi gikk.


Klinge er frilansjournalist.

bente.klinge@gmail.com

---
DEL