Folkets mann

Bernie Sanders er ekte vare. Likevel er det en selsom opplevelse å høre ham snakke om likelønn, barselpermisjon, helsetjenester, rettferdighet og demokratiske rettigheter.

FOTO: Adam Bettcher/Getty Images/AFP
Ny Tid

Det er fortsatt tidlig i nominasjonskampen forut for det amerikanske presidentvalget 2016. Republikanerne har i skrivende stund 17 håpefulle som byr på sirkus til folket, mens det på demokratenes side er langt mer glissent. «Alle» har lenge tenkt at det er opplagt at Hillary Clinton vil bli demokratenes kandidat denne gangen – så opplagt at mulige utfordrere nøler med å komme på banen.
Bortsett fra Bernie. Bernie Sanders, uavhengig senator fra Burlington, Vermont, en av USAs mer radikale utposter. Bernie, med røtter i studentbevegelsen på sekstitallet, selverklært sosialdemokrat og med tydelige forbilder i det nordeuropeiske politiske landskapet. Da han stilte til valg som senator for Vermont i 2005, var det med full backing fra demokratene sentralt. Han vant demokratenes primærvalg, for deretter å takke nei til nominasjonen og i stedet stille som uavhengig – uten andre demokrater som motkandidater. (Det ble gjort med helt åpne kort – kanskje var det noe så paradoksalt som et helt rent politisk spill?) Han vant valget med 65 prosent av stemmene, og i 2012 ble han gjenvalgt med en oppslutning på 71 prosent.

På stigende kurs. Så med lang politisk fartstid, som borgermester av Burlington 1981–1989, kongressrepresentant 1990–2006, og sist altså som landets tredje mest populære senator, erklærte Sanders i april i år at han var med i kampen om den demokratiske nominasjonen til presidentvalget. Da kunngjøringen kom, hadde Hillary Clinton en oppslutning på 62 prosent mot Sanders’ 5,6 prosent, og den generelle oppfatningen både i media og blant folk flest var at han ville forbli en marginal kandidat uten noen reell vinnersjanse. At han ville påvirke samtalen og dreie tyngdepunktet i demokratenes nominasjonsprosess til venstre, var og er opplagt, og kandidaturet ble møtt med stor jubel av den mer progressive delen av velgermassen. Men der og da var det fortsatt få som egentlig trodde han ville ha stort å stille opp med mot Clinton hva oppslutning angår.
Men så skjer det ting. Det kommer for en dag at Clinton har brukt sin private e-postadresse i offisiell sammenheng i tiden som utenriksminister, og dette ser ut til å bli den lille skandalen som ikke vil forsvinne. Mer alvorlig for Hillary er kanskje en manglende popularitet. Hun har en udefinerbar faktor som stryker folk mothårs, og det er ikke så mange som faktisk liker henne. Hun er respektert, til og med beundret, og det er ganske bred enighet om at hun er kvalifisert til vervet, men jubelen sitter langt inne, i hvert fall foreløpig. Og siden Sanders kunngjorde sitt kandidatur i april, har tallene endret seg dramatisk. I siste meningsmåling (CNNs måling fra midten av august) sto Clinton med 47 prosent mot Sanders’ 29 prosent. Én ting er i hvert fall sikkert, og det er at Sanders treffer noe.

R-ordet. Lørdag 22. august var det folkemøte med Sanders i Charleston, South Carolina, i en region som både ideologisk og geografisk ligger milevidt fra det som anses som Sanders’ kjerneområde. Siden møtet ble annonsert et par uker før, måtte de bytte lokale to ganger grunnet økt forventet oppmøte. Rundt regnet 3150 entusiastiske tilhørere møtte opp på noe som for en nordmann fortonet seg som en temmelig selsom seanse, mest fordi det var så mye som minnet om mer hjemlige forhold.
Det første som møter oss idet vi ankommer kongresshallen denne overskyede lørdagskvelden, er en stand for The Socialist Workers Party, som vel er det nærmeste man kommer et kommunistisk parti i USA. De selger sosialistisk litteratur og abonnement på avisen The Militant (12 uker for fem dollar – det går ikke an å si at man ikke har råd!), og deres egen kandidat til presidentvalget står ved standen og gir et intervju. Sikkerhetsforanstaltningene for å komme inn i hallen er minimale: Man må oppgi navn og adresse og sette et klistremerke på brystet, men det er det hele.
I vestibylen er det bord med salg av valgkampmateriale: plakater, klistremerker og t-skjorter. Hjemmelagde bannere henger i bakgrunnen, fargelagt med omhu.

Det blir bare så ekstra tydelig hvor mange skritt USA har tatt bakover de siste tiårene, særlig innenfor den konservative delen av befolkningen.

Så inne i salen: En spent forsamling, veloppdragen og ganske dempet. Normalitetsfaktoren er høy. Møtet finner sted i North Charleston, der fordelingen av hvite og svarte er nesten 50/50. Her er minst 90 prosent av de oppmøtte hvite, et faktum som blir desto mer iøynefallende når man vet at mer enn 90 prosent av den svarte befolkningen tradisjonelt stemmer demokratisk. Over høyttaleranlegget spilles det musikk for å få opp stemningen – idet vi kommer inn, er det Bob Marley. Senere, rett før talene begynner, stiger stemningen med James Brown og I Feel Good!
Men det mest selsomme for denne nordmannen er i grunnen selve talen. Sanders er solid forankret i nordeuropeisk sosialdemo-
kratisk tradisjon, så solid at omtrent alt han står for, regnes som konsensusområder i norsk politikk. Han innleder med en kraftsalve om at politikerne ikke jobber for folk flest, at han er trett av establishment-politikken. Man må få et oppgjør med grådigheten i næringslivet, og det politiske systemet er korrupt.
Og så kommer selve dropset, dette ordet som kastes ut med fryd og provokasjon, omtrent som en treåring som sier «bæsj»: «Revolusjon!»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.