Abonnement 790/år eller 190/kvartal

«Folket vil ledes»

Filosofiens frihet
Forfatter: Immanuel Kant
Forlag: Oversatt fra tysk av Øystein Skar
Pax Forlag (Norge)
FILOSOFI / Er ytringsfriheten en sak for de lærde? Har Trump og QAnon krav på ytringsfrihet? Mye taler for at Kant ville svart nei på dette spørsmålet.

I en tid hvor de store teknologiselskapene og den politiske korrektheten i stadig større grad senker taket for hva det er trygt å si offentlig hvis man vil beholde vennene sine, ser Pax Forlag ut til å ha truffet planken. De utgir i disse dager den tyske filosofen Immanuel Kants bok Der Streit der Fakultäten (Striden mellom fakultetene) fra 1798, hvor han forsvarer ytringsfrihet på prinsipielt grunnlag. På norsk har tittelen blitt Filosofiens frihet, og det er treffende nok, for Kant mener at filosofien står i en særstilling i samfunnet, ettersom den har ubegrenset frihet til å ytre seg i offentligheten.

Ytringsfrihet i egenskap av lærd

Kant hadde selv problemer med sensuren i Preussen på 1790-tallet, og kongen påla ham å ikke ytre seg offentlig om religion etter at han i skriftet Religion innenfor fornuftens grenser fra 1793 hadde hevdet at religionen måtte underlegges fornuften, og at en bokstavtro kristendom var det samme som overtro. Kant lovet å holde munn, som den lydige borgeren han var, men da kongen døde i 1797, mente Kant seg fritatt fra løftet og tok til motmæle.

Sjefene for Apple, Amazon, Google, Facebook og Microsoft kunne kanskje ha applaudert.

Kants argument i Filosofiens frihet er at ettersom filosofien bare er forpliktet overfor sannheten og fornuften, og menneskets frihet og verdighet ligger i dets fornuft, vil en fri og fornuftig samfunnskritikk være til det beste for menneskeheten. De andre «fakultetene» – juss, teologi og medisin – er ikke bare forpliktet overfor fornuften alene, men også overfor Bibelen, lovboken og den etablerte medisinen, som ikke nødvendigvis er fornuftige. De har derfor en lavere rang og må finne seg i å bli korrigert av filosofien.

Kant innfører samtidig noen viktige innskrenkinger i ytringsfriheten – som sjefene for Big Tech (Apple, Amazon, Google, Facebook og Microsoft) kanskje kunne ha applaudert. Nå regnes jo Kant som en sentral skikkelse innenfor liberal samfunnsteori, og kanskje er disse innskrenkningene en integrert del av det liberale samfunnssynet som vanligvis ikke kommer til syne. Men det viser seg når folk gjør opprør, som for eksempel under stormingen av Capitol Hill i begynnelsen av januar i år. Da er veien kort til sensur av sosiale medier.

Innvendinger og tvil

Er dette noe Kant foregrep? Kanskje. Han sier i hvert fall at «den offentlige bruken av menneskets fornuft» til enhver tid må være fri, men med offentlig bruk av vår egen fornuft forstår han «den bruk som gjøres av den i egenskap av lærd overfor leserverdenens publikum». Ytringsfriheten er altså en sak for de lærde, den er en sak for «leserverdenen». Vi snakker altså om en offentlighet som omfatter svært få mennesker. Denne udemokratiske tendensen hos Kant blir bekreftet av hans understreking av lydigheten som en sentral borgerdyd. Å praktisere ytringsfriheten er faktisk et godt grunnlag for å skape lydighet. Kant roser i forordet den prøyssiske regjeringen for at den er så opplyst at den vil offentliggjøre boken hans, og for at den i det hele tatt vil frigjøre «menneskets ånd fra dets lenker», og nettopp gjennom sin «frihet i tenkningen» er regjeringen «egnet til å frembringe en desto større vilje til lydighet».

Immanuel Kant
Immanuel Kant

Logikken er for så vidt grei nok: Ettersom mennesket er et grunnleggende fornuftig vesen, vil det adlyde staten jo mer fornuftig staten er, og hensikten med å bruke ytringsfriheten er nettopp å gjøre staten mer fornuftig. So far so good. Men biter ikke Kant seg i halen her? Hva med dem som vil sprenge hele denne konstruksjonen i luften? Har Trump, Steve Bannon og QAnon krav på ytringsfrihet? Mye taler for at Kant ville svart nei på det spørsmålet. Eller med hans egne ord:

«For eksempel ville forkynnere og embetsmenn innen jus egge til opprør mot regjeringen, dersom de gav etter for lysten til å fremsette for folket sine innvendinger og tvil angående den geistlige eller verdslige lovgivning. Fakultetene derimot retter slike innvendinger og tvil bare mot hverandre, som lærde, noe som folket – selv om de har kunnskap om hva fakultetene foretar seg – ikke tar noen notis av rent praktisk. Folket innprenter overfor seg selv at fornuftsspekulasjoner ikke er dets sak og føler seg derfor forpliktet til bare å holde seg til det som offentliggjøres gjennom regjeringens embetsmenn.»

Ja, bevare oss vel for «forkynnere» som fremsetter sine innvendinger og sin tvil om lovgivningens rettmessighet for folket! Langt bedre da at filosofene har styringen. Offentligheten, eller den «borgerlige fellesarenaen», må for all del ikke bli en «folkets domstol», for folket «har ikke kompetanse til noen dom i lærdomsspørsmål». Hvis dette likevel skulle skje, da inntrer en tilstand av «lovstridig konflikt» hvor det «blir sådd et opprørets og fraksjoners frø, mens regjeringen bringes i fare».

Langsiktig virkning

I det berømte skriftet Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning? fra 1784, som er trykt til sist i Filosofiens frihet, gir Kant en kort og lettfattelig fremstilling av sitt syn på offentlighet og ytringsfrihet. Han starter med å formulere «opplysningens» ofte siterte valgspråk, nemlig: «Sapere aude! Ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand!». Men mot slutten av skriftet kommer en mer treffende presisering: «Resonner så meget dere vil, og om hva dere vil: Men adlyd!» Kanskje vi i forlengelse av dette kunne formulere den moderne liberale ordenens valgspråk: «… Men adlyd den liberale ordenen!»

Bokstavtro kristendom var det samme som overtro.

Lov og orden er i hvert fall viktig for Kant. Filosof Lars Fr. H. Svendsen påpeker i det konsise og lærerike forordet at Kant inntar det motsatte synspunktet av den engelske filosofen John Locke, som på 1600-tallet hadde hevdet at borgerne har rett til å gjøre opprør. Svendsen siterer fra Kants skrift Om ordtaket: Det kan være riktig i teorien, men duger ikke i praksis: «All oppsetsighet mot den øverste lovgivende makt, alt oppvigleri for å omsette undersåttenes utilfredshet i handling, all oppstand som bryter ut i opprør er den alvorligste og mest straffbare forbrytelse i fellesskapet.»

Kant er altså ingen Mr. Nice Guy. Men til tross for hans pessimistiske syn på folk flest – «folket vil ledes» – ser han håp i den langsiktige virkningen av ytringsfrihet. Den frie tenkningen er en kime som etter hvert «virker tilbake på folkets sinnelag» slik at det «skrittvis bedre mestrer friheten til å handle». Men kanskje vi bør tilføye at denne friheten har sine grenser. Ja, mangelen på ytringsfrihet har sine åpenbare kostnader, men heller ikke ytringsfriheten – eller rettere sagt: den liberale ytringsfrihetsideologien – kommer gratis. På sett og vis minner Kant oss på det.


 

Se også om ytringsfrihet: Hvorfor fremme den politiske satiren?

Lars Holm-Hansen
Lars Holm-Hansen
Filosof og forlagsjef i forlaget Eksistenz.

Du vil kanskje også like