Folkemordet pågår ennå

Intent to Destroy Regi: Joe Berlinger USA

Med Tyrkias fornektelse og historieforfalskning pågår faktisk det armenske folkemordet ennå. 

Intent to Destroy

Joe Berlinger

USA

«Hvem er det i dag som husker utryddelsen av armenerne?» Sitatet blir tillagt Adolf Hitler, fra tiden da nazistene forberedte den totale tilintetgjørelsen av de europeiske jødene. Et nettsøk avdekker imidlertid raskt at mange nettsider enten nekter for at Hitler noen gang sa dette, eller hevder at det armenske folkemordet aldri fant sted.

Tyrkias legitimitet. Det er nå hundre år siden 1,5 millioner armenere ble myrdet av det tyrkiske ottomanske imperiet. I dokumentaren Intent to Destroy blir den bitre sannheten om det moderne Tyrkias kontinuerlige fornektelse av folkemordet vist frem, og det er den Oscar-nominerte dokumentarfilmskaperen Joe Berlinger som sørger for dette.

Det nåværende autoritære tyrkiske regimet, under president Recep Erdogan, bruker rutinemessig millioner på PR som fornekter at det armenske folkemordet noensinne fant sted. Dette nøye planlagte massedrapet reiser nemlig spørsmål ved selve eksistensen til det moderne Tyrkia. Berlingers Intent to Destroy beretter om den systematiske utslettelsen av de kristne armenerne, og på hvilken måte denne tungt belastede historien er blitt fremstilt – de få gangene historien faktisk blir fortalt – særlig på film.

Filmens første tredjedel gir et omfattende og detaljert bilde av de planlagte deportasjonene og dødsmarsjene som var på nippet til å utradere den armenske befolkningen i Tyrkia mellom 1915 og 1923. Dette var den første gangen det 20. århundres midler ble utnyttet til å utrydde en folkegruppe. Berlingers mange historikere overbeviser om at den tilhørende beslagleggelsen av armensk eiendom og formue bante vei for en tyrkisk over- og middelklasse.

Beslaglagt armensk eiendom og formue bante vei for en tyrkisk middel- og overklasse.

Armensk Schindlers liste. Dette komplekse narrativet blir her effektivt strukturert ved å plassere det innenfor rammen av en storbudsjetts Hollywood-fiksjonalisering av det armenske folkemordet. Joe Berlinger klarte å skaffe seg en plass på filmsettet til den kommende storfilmen The Promise, et dramatisk epos til 100 millioner dollar, ambisiøst omtalt som den armenske Schindlers liste. Det hele ble regissert av Oscar-vinneren Terry George (Hotel Rwanda, In The Name Of The Father), og har stjerner som Christian Bale og Oscar Isaac i rollene.

På grunn av Tyrkias mektige fornektelsesmaskineri ble opptakene til The Promise gjort i Spania, Portugal og på Malta, der landskapene fikk spille rollen som det ottomanske imperiet ved overgangen til det 20. århundre. Selv om Terry George prøvde å holde en lav profil på produksjonen under opptakene, gjorde tyrkiske myndigheter alt de kunne for å gjøre sitt truende nærvær kjent. Én av dem som fikk merke dette, var den spanske skuespilleren Daniel Giménez Cacho. Da han ved en tilfeldighet gjorde kjent at han skulle spille en armensk prest i The Promise, innkalte den tyrkiske ambassadøren i Spania ham til et møte for å overrekke ham en hendig samling fornektelsespropaganda.

Diplomatisk press. Intent to Destroy bretter ut den nybakte tyrkiske statens tidlige forsøk på å viske ut ethvert spor etter det armenske folkemordet. Denne fornektelseshistorien begynte på 1920-tallet, da Tyrkia benyttet sin geostrategiske posisjon i Midtøsten til å få amerikansk aksept for sin versjon av historien. Berlinger klipper fra tidlige opptak av den idealistiske presidentkandidaten Barack Obama som under sin første valgkampanje bruker begrepet folkemord, til senere nyhetssendinger der president Obama klapper sin allierte Erdogan på skulderen.

Det armenske folkemordet reiser spørsmål ved selve eksistensen til det moderne Tyrkia.

Dokumentaren presenterer også en fascinerende rekke telegrammer mellom det amerikanske utenriksdepartementet og Tyrkias tidligere ambassadør til USA Munir Ertegun, i forbindelse med en annen og langt tidligere filminnspilling. I 1935 var Hollywood-studioet MGM i gang med forproduksjon av The Forty Days of Musa Dagh, bygd på en populær roman med samme navn, skulle ha selveste Clark Gable i hovedrollen. Filmen inneholdt blant annet en scene der en gruppe armenere holdt stand mot tyrkiske angripere på en fjellfestning, helt til de ble reddet av et fransk krigsskip. Men Erteguns vedvarende diplomatiske press, kombinert med trusselen om tyrkisk boikott av alle amerikanske filmer, fikk til slutt MGM til å avlyse hele produksjonen. Berlingers kamera fanger opp Terry Georges følelser rundt disse hendelsene, 80 år etter at den opprinnelige MGM-filmen ble skrotet og lenge før han selv ble født.

Elie Wiesel kalte Tyrkias fornektelse av den armenske utryddelsen for «et dobbelt drap».

Kakofoni av vitnemål. Intent to Destroy gir rom for flere akademikere som fornekter folkemordet, men som likevel føler seg ille til mote ved å bli kategorisert som folkemordfornektere. I mange år har Tyrkias hovedlinje vært å hevde at massakrene var gjensidige fordi det var en borgerkrig, og at begrepet folkemord ikke kan brukes – ettersom det ikke ble tatt i bruk før i 1948. Berlingers film-inni-en-film-konsept virker mest slående når filmskaperen klipper mellom en kakofoni av fornektere (en tyrkisk professor beskylder armenerne for «holocaust-misunnelse») og Terry Georges fiksjonsfremstilling av det ottomanske angrepet ved Musa Dagh. Berlingers ustanselige kaskader av vitnemål og informasjon i intervjuer kan imidlertid av og til oppleves som slitsomme. Dette er dokumentarens eneste svake side.

The Promise er finansiert av den avdøde armenskamerikanske filmmogulen Kirk Kerkorian, og er den dyreste uavhengige filmen som noen gang er laget. Den hadde premiere ved Toronto International Film Festival i 2016 – og allerede før dette hadde, ikke overraskende, Tyrkias sofistikerte fornektelsesapparat begynt å sette seg i sving . Etter bare noen få visninger med beskjedne 900 seter, var det avgitt 50 000 stemmer på Imdb.com som ga The Promise én stjerne. Det var nokså åpenbart at negative stemmer kom fra folk som ikke kunne ha sett filmen. Fornektelsen av det armenske folkemordet har med andre ord nådd sosiale medier.

Moderne fornektelsestaktikk. I skrivende stund har nylig en omstridt folkeavstemning gitt Recep Erdogan økt makt, hvilket kan gjøre det mulig for ham å bli sittende ved makten helt til 2029. Mange tyrkiske immigranter i Frankrike ble fotografert da de avga sine stemmer kledt i ottomanske kostymer fra 1500-tallet, en imperialistisk æra som Erdogan ofte minner om. En enormt populær tv-serie som idealiserer grunnleggelsen av imperiet, Gjenoppstandelse: Ertugrul, ruller over skjermer ikke bare i Tyrkia, men i det meste av det tidligere ottomanske territoriet – fra Bulgaria til Bosnia. To svært utbredte filmer sponset av Tyrkia ble sluppet i tiden før den dramatiske avstemningen: Reis («Sjefen»), en beundrende filmbiografi om Erdogan tidlige liv, og The Ottoman Lieutenant, et glossy melodrama fra første verdenskrig som hvitvasker det armenske folkemordet. Det synes å være liten tvil om at fornektelsen bare vil vokse seg sterkere.

Fredsprisvinner og Holocaust-overlevende Elie Wiesel kalte ofte Tyrkias forsøk på å viske ut den armenske utryddelsen for «et dobbelt drap»; det åttende og endelige stadiet av folkemord. Joe Berlingers Intent to Destroy er vesentlig og nødvendig, og sikter mot å kullkaste denne likningen.

---