Folkemordet i Stavanger

Kjersti Dybvig har skrevet historien om de 22 jødene i Stavanger, som etter 1942 ble visket ut av historien. «Den pågående terrorsaken viser at vi aldri har tatt et oppgjør med det norske Holocaust», sier forfatteren.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Holocaust. Norges oljehovedstad skjuler en mørk hemmelighet. 22 av 24 arresterte jøder ble deportert av Stavanger-politiet til konsentrasjonsleirer i Hitler-Tyskland i oktober 1942. Den tyske okkupasjonsmakten brukte det norske politiet for ikke å vekke oppsikt og få folk til å reagere.

Totalt 22 jøder fra Rogaland ble deportert og ingen rogalendinger reagerte. Den eneste jøden som ble reddet i fylket var en lege på Strand. Han ble reddet av et NS-medlem. Familiene Fein, Becker og Joseff kom aldri tilbake til Stavangers brosteindekte gater.

– Jeg argumenterer i boka for at det som skjedde i Stavanger var et folkemord. Hvis man ser på hvordan politiet i Stavanger utførte ordrene, mener jeg det finnes dekning i FNs folkemorddefinisjon for at disse hendelsene kan defineres som nettopp dette, sier Kjersti Dybvig til Ny Tid.

Kjersti Dybvig er aktuell med boka Jøder og politi i Stavanger – glemselens bekvemmelige letthet (Pax Forlag). Hun mener det er på tide at Norge anerkjenner at Holocaust også er en del av norsk historie.

– Antisemittisme handler i vår forståelse ikke om oss, men om de andre ute i Europa. Dette selv om den levde i beste velgående også her i Norge.

Dybvig mener den norske fortellingen om andre verdenskrig er preget av et glansbilde vi er fostret opp på. Hun mener vi fremdeles later som alle nordmenn var motstandsfolk.

– Det har foregått en hvitvasking av vårt eget ansvar. Ingen annen gruppe nordmenn er på lignende måte skilt ut av krigshistorien. Vi må gjøre hull på disse mytene for å skape oss et realistisk syn på oss selv, og nordmenns innsats under andre verdenskrig, sier Dybvig.

«De 22 navnene på jøder fra Rogaland som rabbineren nettopp har lest opp. Ett etter ett sammen med en bønn. Sytten av dem var norske statsborgere. Like mange var fra Stavanger. Og jeg tenker: Hvem var de? Hva skjedde egentlig med dem? Hvordan kunne alle bli arrestert? Og hvordan kan det forklares at dette folkemordet ikke er blitt husket? Kan jeg, nesten sytti år senere, finne noen av årsakene til at dette skjedde?»

Vår tid

På Festningskaien ved Oslo havn, den 27. januar, sa det offisielle Norge unnskyld for første gang for utsendelsen av 532 jødiske nordmenn til Auschwitz:

«Drapene er uten tvil nazistenes verk. Men det var nordmenn som arresterte. Det var nordmenn som kjørte bilene. Og det skjedde i Norge. Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord», sa statsminister Jens Stoltenberg på markeringen som ble holdt på den internasjonale Holocaust-dagen.

Statsministeren pekte også inn i vår tid: «70 år etter smerter det meg å si at ideene som ledet til holocaust fortsatt lever. Over hele verden ser vi at enkeltmennesker og grupper sprer intoleranse og frykt. De dyrker voldelige ideologier som kan lede til antisemittisme og hat mot minoriteter. Å drive holdningene deres ut av mørket, med kunnskapens lys, er et ansvar som påhviler hver og en av oss».

Også Dybvig ønsker med sin bok å peke inn i vår tid.

– Den nye antisemittismen bygger på våre egne fordommer som vi alle er oppfostret på. Vi tror alt var så annerledes i Norge. Dette handler om nå og om oss, om hvordan vi formidler historien om de norske jødene sin skjebne, sier Dybvig.

– Hva kan vi lære av dette perspektivet på andre verdenskrig?

– Med et realistisk syn på hva nordmenn gjorde under andre verdenskrig, kan også forståelsen av hvordan vi handler i dag, endres. Hvordan vi har en restriktiv asylpolitikk, hvordan vi kaster barn ut av landet. Vi er overrasket over at den terrortiltalte er et monster, men vi har som nasjon heller aldri tatt et grundig oppgjør med det norske Holocaust, sier bokaktuelle Kjersti Dybvig.

Alltid multikulturell

Et viktig poeng for Dybvig er den endimensjonale forståelsen av norsk kultur. Hvordan den norske nasjonalismen og kulturforståelse bygger på ideen om at det norske folk deler én felles kulturarv.

– Vi er oppdratt til å tro at vi bare ha én kulturarv. Men sannheten er at vi har veldig mange, sier Dybvig.

Hun påpeker hvordan norsk historie er bygget opp rund et oss, som er inkludert, og et de, som står utenfor. Spesielt var det i perioden 1814-1905 viktig å bygge opp en homogen kulturarv.

– Sannheten er at vi aldri har vært en homogen gruppe, men alltid vært veldig sammensatt. Før vi anerkjenner at vi ikke bare har en kulturarv, men mange kulturarver, vil vi fortsette å sette noen utenfor.

Hun trekker paralleller mellom jødene og dagens integreringsdebatter. Jødene i Norge var norske, men opplevde plutselig å ikke være det lenger.

– Folk kommer i dag til Norge og jobber, studerer og stifter familie, de tar del i samfunnet. De tror de er norske, men på et gitt tidspunkt er de plutselig ikke en av oss.

Boken avslutter med følgende:

«I adressebøkene for Stavanger kan vi følge familiene Fein, Becker og Joseff, samt de andre jødene, fra de ankom byen og fram til 1942-utgaven. I utgaven for 1943 er alle borte. I 2010 kom navnene tilbake til byen. Da på minnesteinen over jødene fra Rogaland som ble drept i de tyske konsentrasjonsleirene, fordi ingen advarte dem da arrestordrene kom.»

Reddet i Paris-moské

Krigshistorie er også tema i en film som lørdag og søndag kl. 17 er mulig å se under festivalen «Arabiske Filmdager» ved Filmens Hus i Oslo. Regissør Ismaël Ferroukhi viser en annen side med dokumentarfilmen Free Men (Frie Menn), der et mer nyansert bilde kommer fram av den offisielle franske versjonen av motstandskampen under 2. verdenskrig. Filmen forteller den sanne historien om hvordan hundrevis av jødiske franskmenn i 1942 flyktet til Den store moskeen i Paris (Grande Mosquée de Paris). Bak murene til moskeen reddes mange jøder fra en sikker død i tyskernes gasskamre.

Feroukkhis film viser at man ikke behøver å gå langt tilbake i tid for å finne eksempler på hvordan muslimer og jøder har strukket ut hjelpende hender til hverandre under krigstid. Filmen Free Men har Tahar Rahim som hovedrolleinnehaver, og den har både jødiske og muslimske bidragsytere.

Ifølge amerikanske San Francisco Chronicle har filmen blitt vist med suksess både i Abu Dhabi, Israel og Iran. Paris-moskeen ble bygget i 1926, som en takk fra den franske stat til den muslimske minoriteten etter at 100.000 muslimske franskmenn ofret sine liv for de Allierte i kampen mot Tyskland under 1. verdenskrig. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 20.04.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL