Folkemord i forførende farger

FOLKEMORD: Eksepsjonell fotobok gir et rystende innblikk i folkemordet på rohingyaene.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.08.2019
No Place on Earth
Forfatter: Patrick Brown
FotoEvidence,

Små barnelik er innsvøpt i tynne blodrøde og neongule stoffer som kleber seg fast og avdekker hver minste detalj. Kroppene gir ennå gjenklang av livsstruttende lek, men måten ansiktene er tildekket på, varsler dødstilstanden. Det irrgrønne gresset hvor barna ligger, er så frodig og vått at fuktigheten fornemmes av synet alene. Skjønnheten og taktiliteten i denne fotoberetningen om etnisk rensning av rohingyaer i Myanmar (Burma) er like foruroligende som de er gjennomgående.

Overveldende forførerisk

Visuell briljans i rå skildring av bestialitet og nød er vanskelig. De forføreriske kvalitetene i bildene er så overveldende at de tidvis distanserer tilskueren fra den akutte situasjonen rohingyaene befinner seg i. Fotografiene er maleriske perler som omhandler menneskets eksistensielle kamp i møte med den farligste arten på jorden, Homo sapiens. Fort leder de til forgapelse i form, farge og narrativ eksellense.

Stillbildene i boken er som hentet fra en påkostet Hollywood-produksjon: dramatikk, sterke følelser og en fengslende eksotisk fargepalett. Himmelen er like episk mørk som skjebnen til de over en million menneskene som er berørt av folkemordet og den påfølgende flyktningkatastrofen.

Noen får overleve for å kunne spre skrekkhistorier videre.

Den australske fotografen Patrick Brown trekker sterke veksler på sin bakgrunn som teaterfotograf med spesiale i dans. Han fanger og fryser bevegelsen i det sekundet der den forteller mest. Samtidig skaper hans fargebruk en sanselig opplevelsesbankett. Ordtaket «den enes død, den andres brød» går som et ekko i hodet mitt. Men Brown vedgår i et intervju med WorldPress at han knapt kan leve av fotojournalistikken, selv om han nå er prisbelønt både for sitt tidligere arbeid om illegal handel med utrydningstruede dyr og dokumentasjonen av rohingya-tragedien.

NO PLACE ON EARTH – FOLKEMORD I FORFØRENDE FARGER.

Enkeltskjebner

En fortvilet flyktningkvinne i en farlig tett folkemengde tviholder på sitt nakne spedbarn. Bønnfallende blikk om hjelp møter en avvisende hånd som dominerer en stor del av billedflaten. Bokens 95 gripende dokumentarfotografier ledsages av intervjuer med overlevende rohingyaer og bakgrunnstekster av Jason Motlagh og Jason Smith. De to forfatterne gir innsikt i den historiske opptrappingen av overgrepene mot rohingya-befolkningen, men utdyper også med svært detaljerte og hjerteskjærende enkeltskjebner:

En mor forteller at hun ble tvunget til å se på mens de drepte hennes sju barn, to brødre og ektemannen. Dessverre er dette vitnesbyrdet representativt. Overlevelsesberetninger satt sammen med fotoportretter av dem som deler sin historie, skaper en tett relasjon til menneskene som er fotografert i boken.

Det er også et nærmest gammeltestamentlig mørke i de unevnelige grusomhetene som boken modig beskriver i detalj.

Synergieffekten av fotografi og tekst ryster langt mer enn enkeltbestanddelene og gjør et voldsomt inntrykk. Under nærlesning av bilder og vitnesbyrd slår det meg hvor lik gjennomføringen av denne etniske rensningen er andre. Bokteksten påpeker den langsiktige planleggingen. Jeg gjenkjenner brutaliteten, sadismen og ikke minst den psykologiske strategien fra Srebrenica-massakren som Maria Fuglevaag Warsinski og jeg dokumenterte for Menneskerettstribunalet i Haag.

NO PLACE ON EARTH – FOLKEMORD I FORFØRENDE FARGER.

Noen får overleve for å kunne spre skrekkhistorier videre. Slik får man enorme befolkningsgrupper til å forlate alt de eier og har på kort tid. Barnetegningene i boken er fryktinngytende: Helikoptre får det til å regne bomber og skudd. Hele rohingya-landsbyer brenner, og mennesker ligger i blodpøler overalt. Samtidig viser tegninger landsbyer hvor buddhistdelen rett ved nedslaktningsområdene forble uberørt. Fotografier dveler ved en serie enkle jordbruksverktøy. Før folkemordet ble disse systematisk fratatt rohingyaene, og slik ble folkegruppen etterlatt forsvarsløs mot den kommende volden. De samme skarpe våpnene ble deretter brukt mot dem. Intervjuene som forteller om volden, lemlestingen og døden de nevnte våpnene forårsaket, er kvalmende uhyrlige.

Levende mareritt

Det verste i boken er ikke hva vi ser. Det er marerittene som lever videre i de overlevende som har tatt seg over til Bangladesh. Men det er ikke bare nedslaktningen som truer livet når det ikke finnes annet enn jerrykanner, bambus og tilfeldige stokker mellom flyktningen og det dødelige våte element. Med blikket fast på overlevelse sitter rakryggede menn tett sammen. Den spinkle farkosten har de brukt lang tid på å lage. Så har de ventet på at grenseelven Naf skulle roe seg ned, slik at de skulle ha et håp om kanskje å klare seg. Av 80 passasjerer på en provisorisk flåte var det kun 17 som ikke druknet.

NO PLACE ON EARTH – FOLKEMORD I FORFØRENDE FARGER.

Elven er så voldsom at selv om en båt strander 100 meter fra land, mister mange livet. En av kvinnene som i detalj gjengir massakren av sin familie, var selv heldig og fikk båtskyss over. Med en arm delvis kappet av etter voldtekt kom hun seg likevel ut av et brennede hus. Dødelig vold, og så ildspåsettelse er en gjennomgående finale på alle voldtektsberetningene i boken. Vel over elven i Bangladesh møter kvinnen en søster som tar vare på henne. I leiren står det friere i kø for å forsørge henne, men hun erkjenner at ingen kan erstatte ektemannen, som var så god mot henne og barna hun også mistet. Historien gir dobbelt håp. Den forteller om stor omtanke blant rohingyaene, men også blant dem de møter i Bangladesh. Den forteller om livsvilje og integritet. Kvinnen inngår i en lengre portrettserie som hjelper oss å bli kjent med menneskene bak vitnesbyrdene.

NO PLACE ON EARTH – FOLKEMORD I FORFØRENDE FARGER

Vold, vann og menneskeskapt ondskap. I de store landskapsbildene av flyktende – eller oversiktsbilder fra leiren – er det stadig regn, søle og store vannmasser. Oversvømmelse gjør flyktningene mer sårbare for kolera og annet. Bokens tekster bekrefter dødeligheten. Ironien over å ha kommet seg levende ut fra helvete på jord, for så å omkomme i trygghet på grunn av mangel på rent vann er grusom. Boken evner å gi assosiasjoner til en bibelsk skala for folkevandring og overgrep. Sorte silhuetter i endeløse rekker langs noe som ser ut som rismarker. En eldgammel mann bæres i en fluktstol som er hengt opp på en stokk.

Det er også et nærmest gammeltestamentlig mørke i de unevnelige grusomhetene som boken modig beskriver i detalj. Uhyrlighetene er av en slik karakter at selv en ørliten del er kvelende å gjengi: Spedbarn rives fra mors bryst og stekes levende på bålet. Nei, resten får boken fortelle. Kanskje er den altfor vakre og innsmigrende fotograferingen nødvendig for at vi skal makte å ta inn over oss noe av denne monstrøse menneskeskapte ondskapen.

Gratis prøve