Folkelighet som kunst

Bearbeiding av britisk folkemusikk er fellesnevneren denne uka. Det viser seg at bearbeidinga har svært mye å si for resultatet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Andreas Scholl er kanskje verdens mest kjente – og beste – kontratenor. Ofte er hans nærvær på ei innspilling grunn god nok til å gå til anskaffelse av den. På sin siste utgivelse på Decca, kalt Wayfaring Stranger, tar han for seg engelske, irske og amerikanske folkesanger, akkompagnert av Orpheus Chamber Orchestra, luttenisten Edin Karamazov og harpisten Stacey Shames. Noe av dette repertoaret har han spilt inn tidligere sammen med luttenisten Andreas Martin da han var på plateselskapet Harmonia Mundi.

Pønkrocker fornyer folkemusikk

Det spesielle denne gang er arrangementene – de er gjort av en plateprodusent ved navn Craig Leon, som har jobbet innenfor pønkrocken med band som Blondie og The Ramones. Meninga er å skape en «ny og samtidig kontekst» for folkesangene. Man kan mene hva man vil om denne intensjonen, men resultatet er ikke mye å skryte av.

Det er virkelig synd at de ikke har fått en «ordentlig», skolert komponist til å foreta arrangementene. For det er tydelig at Leon mangler denne skoleringa, både innenfor arrangering og orkestrering. Det virker dessuten som om han ikke har greid å bestemme seg for hvor omfattende arrangementene skal være – av og til er teksturen ugjennomtrengelig tjukk, andre ganger er arrangementet minimalistisk, og av og til er det bare Scholls stemme, noe som skaper et fragmentarisk preg. Arrangementene er dessuten ofte ufokuserte og digressive.

Det er synd, for melodiene er jo vakre i sin enkelhet, og Scholl synger kjempefint – faktisk viser han seg her som en enda større sanger enn tidligere: han demonstrerer nemlig at han besitter en svært vakker barytonstemme, idet han synger i «duett» med seg sjøl på noen av sangene. Medmusikantene er det også bare godt å si om.

Jeg håper at både Decca og Scholl viser bedre dømmekraft neste gang!

Geniale grytekokere

Beethovens arrangement av irske og skotske folkesanger er undervurdert. En av årsakene er kanskje at de ble skrevet på oppdrag og av finansielle årsaker, de var såkalte grytekokere. Men det er god grunn til å gi dem seriøs vurdering, for de demonstrerer alle komponistens geni. Beethoven er i stand til å bygge en hel miniatyrkomposisjon rundt de enkle melodilinjene. Faktisk gjorde han så bra arbeid at han skuffet oppdragsgiveren, som ønsket enkle stykker for amatører. Beethoven er ute etter å få fram atmosfæren og logikken i hver sang, og han er svært opptatt av å integrere melodiene med tekstene, som er skrevet av blant andre lord Byron, Robert Burns og Walter Scott.

På en glitrende ny cd fra Naïve har ei gruppe musikere med pianisten Jérôme Hantaï i spissen tatt for seg noen av disse arrangementene. Celloen trakteres av Alix Verzier, som sammen med Hantaï stod for fjorårets fenomenale innspilling av Haydn-trioer. Disse to utgjør sammen med fiolinisten Alessandro Moccia det instrumentale; det vokale beherskes til fulle av sopranen Sophie Daneman, tenoren Paul Agnew og barytonen Peter Harvey.

Tekstenes tema er hovedsakelig kjærlighet og drikking, med innslag fra irsk og skotsk (myto-)historie. Den folkelige direktheten og tradisjonelle harmonikken i folkesangene er en perfekt kombinasjon for Beethovens stolte heroisme.

Både spill og sang har en rett-fram-friskhet og dansende sprett som er helt passende for denne musikken. Ensemblets bruk av historisk korrekte instrumenter understreker dette. Dette er blitt en av de herligeste og mest forfriskende platene som er kommet ut de siste åra.

---
DEL

Legg igjen et svar