Folk flest spiser ikke ruccola

«Rype med lettøl» er en oppskrift på Norge du bør notere deg.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sosialantropologer har gjennom et par hundre år konsentrert seg om «primitive samfunn» og aparte samfunnsformer i utlandet. Når de bruker tilsvarende analytisk blikk på fenomener som er langt mer kjent, for eksempel en helt vanlig bygd i Norge, så blir den sosialantropologiske eksotismen langt mer påfallende. Ikke minst når boka er skrevet om folket, til de mer enn gjennomsnittlig lesekyndige. Det burde ikke sjokkere noen at folk fortsatt spiser kjøttkaker i Norge.

Eksotiske Norge

Runar Døvings Rype med lettøl er en sosialantropologisk studie av bygda «Torsvik» med utgangspunkt i matfenomener som lettøl, pizza og sjokolade. «Torsvik» er et fiktivt navn, men bygda er reell nok med sine 400 husstander et sted ved kysten i Østfold. Døving tok med seg familien og bosatte seg der en periode for å drive forskning. Med sosialantropologisk forskning menes forøvrig intervjuer og observasjoner. Å foreta et intervju er som å fiske i et akvarium. Før eller siden biter gullfisken på, så kan man bare late som om grå sild er et fremmedelement bak glassveggene. Sagt på en annen måte: Man får de svarene man vil ha. Når Døving i utstrakt grad også bruker internett, hukommelsen og folkelige vitser som kildemateriale, så er det et lite hverdagsmirakel at avhandlingen fikk sneket seg gjennom det akademiske nåløyet.

Det meste av teorien er samlet i et kapitel bakerst i boka, men likevel finnes det rester som godt kunne vært luket vekk underveis i jakten på flere enn 150 lesere. En kapiteloverskrift som «Pizzaens innkommensurabilitet. Modernisme som eksklusiv middelklasseideologi» er muligens opphissende for teorifetisjistene, men det smaker mest av dansk embetsmann som har forvillet seg inn på bondelandet sånn cirka i 1854.

Men om forskningen er kuriøs og populariseringen halvveis, er boka desto mer overbevisende i grenselandet mellom essayistikk og debattbok, politikk og kultur, historie og samtid. Viktig er muligens et ord som passer til «Rype med lettøl».

En italiensk rett

En av Døvings hovedteser er at det er et gigantisk gap mellom «den liberalistiske offentlighet og den moralske praksis», og at dette må få politiske implikasjoner. Det vil si at det norske virkelighetskartet – slik det blir presentert gjennom dagsaviser og annen intellektuell hovedstadsorientert virksomhet – ikke stemmer overens med terrenget. Dette poenget får Døving godt fram når han diskuterer pizzaens plass i Norge. Det var den ressurssterke øvre middelklassen som på 1960-tallet introduserte pizzaen her hjemme. Som det stod i Norsk dameblad på slutten av 1960-tallet om en kvinne som ofte inviterte til italienske aftener: … så serverer jeg PIZZA. Det er en varm osterett, egentlig er det en neapolitansk spesialitet … Pizza smaker godt og har den store fordel at den kan lages i stand på forhånd, det betyr ikke lite for en travel yrkeskvinne».

Men ettersom pizzaen fikk sitt endelige gjennombrudd i Norge på 1970-80-tallet med Peppe`s og Grandiosa, så har denne tidligere gourmetmaten blitt redusert til uspiselig fastfood for de motebevisste. Pizza kan fortsatt konsumeres, men da selvfølgelig på ekte italiensk vis bakt i steinovn. Folk flest foretrekker den amerikanske varianten, stekt i langpanna med kjøttdeig og jarlsberg. Alle som leser avisenes helgebilag vet at dette er en diskusjon av sentral identitetsskapende betydning. Døving reiste til «Torsvik» og forventet å finne en instinktiv motstand mot denne P2-aktige diskusjonen. Men den eksisterte ikke. Folk syntes pizza var en helt grei rett som egnet seg godt til lørdagskveldene. Det stemmer også godt overens med den ikke fullt så pessimistiske statistikken: 80 prosent av hverdags maten i Norge består av kjøttkaker, stykket kjøtt, middagspølser, gryteretter, kylling, fisk, fiskegrateng og suppe, mens pizza og hamburger utgjør fem prosent. «… likevel blir middelklassen overrasket over disse dataene når jeg presenterer dem i foredrag, og utbryter «åh, spiser folk fortsatt kjøttkaker?»»

Folk flest lokalt og den intellektuelle middelklassen sentralt snakker med andre ord ikke så godt sammen.

Glinsende brunost

Tilsvarende effektiv dissekering av den offentlige diskusjonen om mat, og tradisjon versus modernitet, foretar Døving på andre produkter som kaffe, sjokolade, lettøl, pølse og rype. Tanken er klar og personlig, og bevisførselen er gjennomført overbevisende – til tider i så stor grad at man får lyst til å gjøre noe med det. Kaste matpakka, for eksempel. Selv om matpakka fremstår som urnorsk i kraft av sitt europeiske unntak (kun 13 prosent spiser varme lunsjer), så finner man forelegget så kort tid tilbake som på 1930-tallet. Oslofrokosten ble introdusert for å få folk til å erstatte kokt mat med rå grønnsaker, grovt brød, melk og frukt. I Peter Christen Asbjørnsens kokebok fra 1864 anbefaler han leserne å koke grønnsakene fordi de da blir lettere å fordøye, mens på 1920-tallet var alt forandret. Hygieneprofessor Carl Schiøtz var foregangsmann som daværende sjef for skolehelsetjenesten i Oslo: «Sikkert er det at kokingen er en kunst som for lengst har nådd det punkt at den overvelder oss. Den er ikke lenger vår tjener. Den er nu vår herre og tyrann».

Men Oslofrokosten var for dyr å administrere over hele landet, så noen kom på den geniale idé å overlate ansvaret til familiene isteden – og innholdet skulle være det samme. Til tross for at man i dag altså vet at matpakka ble oppfunnet og introdusert av helsefanatikere, har den ikke forandret innhold på over 70 år. Selv om barnehagebarn kommer hjem med full matboks og tenåringer kaster den i søpla på vei til skolen, insisterer man fortsatt på at matpakka er den beste måten å få i unge mennesker mat på.

I 1996 spurte noen unger «Simon» i Aftenpostens barnespalte om hvorfor de ikke kunne, som svenskene, få varm mat på skolen. Svaret ble skrevet og trykt i god helsefanatisk ånd med henvisning til norsk puritansk tradisjon: «Jeg har lovet dere at jeg skal være ærlig når jeg svarer dere. Skal jeg være ærlig her, må jeg svare slik: Dette er noe stort tull! Mat til å spise på skolen skal du ta med deg hjemmefra. Vi er ikke fattige i Norge. En av grunnene til det er at vi ikke har lagt til oss alt for fine og dyre og jålete vaner.»

Matpakka har helt fra starten vært fulgt av forfallsretorikk, viser Døving. Barn har aldri spist matpakka, men alltid foretrukket å bytte den ut med mat som smaker godt. Forstå det den som kan. Og selv når erstatningen ikke er skoleboller og julebrus, men for eksempler kinesiske nudler, så reageres det instinktivt: «Vi har registrert at flere elever spiser nudler i matpausen, og færre og færre har med matpakke hjemmefra. Skolens ledelse ser med bekymring på utviklingen ut fra et ernæringsmessig perspektiv. Vi oppfordrer foreldre til å passe spesielt på at barn får med seg matpakke på skolen».

(Brev fra skolens rektor sendt hjem med Døvings datter)

Selv én milliard kinesere kan altså ta feil.

Kulturarroganse

Runar Døving er en sosialantropolog som nok har spist et og annet ruccola-blad i sitt liv, og avslører flere ganger at han er kledelig fremmedgjort i «Torsvik». Dette kunne man reagert på, hadde det ikke vært for at Døving ganske konsekvent tar stilling for den virkeligheten «Torsvik» representerer mot matsossen fra Frogner-Grünerløkka. Ikke fordi den ene kulturen nødvendigvis er bedre enn den andre, men fordi sistnevnte forvalter sin definisjonsmakt arrogant. De fremstiller seg som moderne, men foretrekker sin pizza original. I «Torsvik» putter de på pizzaen det de syns er godt, og er slik med på å gi matretten nytt liv. Hvem er da moderne og hvem er tradisjonelle?

For de av oss som foretrekker balsamicoeddiken framfor Thousand Island-plastflaska på kjøkkenbordet, er Rype med lettøl en vanskelig bok å svelge. Trolig hjelper det ikke å skylle ned den vonde smaken med dyr pappvin heller. Italiensk pizza er tross alt fortsatt best, men det er mulig man skal ha på mindre selvhøytidlighet. Om ikke annet erkjenne at mindretallet ikke alltid har rett.

---
DEL

Legg igjen et svar