I Hitlers hjemland en overskyet vinterdag møter jeg kunstneren Gottfried Helnwein. Det er mulig han vil ta meg med inn i menneskenes mørke, der jeg befinner meg på wiener-kafeen Landtmann en kjølig fredag ettermiddag. Og det er da mørket senker seg at den verdenskjente irsk-østerrikske kunstneren Gottfried Helnwein ankommer ikledd sitt karakteristiske svarte hodetørkle.
«Undertrykkelsen av barn og kvinner er det mørkeste kapitlet i menneskehetens historie.»
Helnwein ble født i Wien rett etter andre verdenskrig (1948). Her gikk han på kunstakademiet (Akademie der Bildenden Künste) – der Hitler søkte to ganger, men fikk avslag. I dag bor Helnwein i Los Angeles og Irland, men besøker Wien fra tid til annen.
Bak sine briller med svarte glass forteller han: – Jeg er tilknyttet kulturen her. Inntil 1980-tallet var Wien et forferdelig sted – de to verdenskrigene hadde ødelagt byen og folket. Etter jernteppet, derimot, forandret alt seg. Byen ble åpen og internasjonal. Nå er ung og eksperimentell kunst i full blomst.
Helnwein kommer rett fra oppsetningen av Shakespeare-stykket Macbeth (Rekonstruktion) på Landestheater Linz, der han har designet scenografien og kostymene: – Visse kunstverk er tidløse. Macbeth er et av dem. Stykket beskriver situasjonen i verden akkurat nå. Det er historien om en konge som blir maktsyk og dreper, akkurat som kongen av Saudi-Arabia, som beordret å drepe journalisten Khashoggi på det saudiarabiske konsulatet i Istanbul. Myndigheter verden over har blod på hendene. Tortur og drap har ikke forandret seg. Hvis du ser rundt deg, ser du alle Macbethene som sitter og dreper fra tronene sine. Man må ikke tro at slikt bare tilhører fortiden.
Sårede barn
Helnwein har valgt å utrykke seg i en egen retning:
– Jeg har en konfronterende og revolusjonerende ånd i kunsten min. Jeg ønsker ikke å være en del av en massebevegelse. For en kunstner er det viktig å være selvstendig og holde en viss avstand til samfunnet – å stå utenfor samfunnet. Jeg er inspirert av den spanske maleren Francisco Goya (1746–1828) med Krigens redsler, der han presenterer krig som destruksjon, hat og galskap.
Drap og tortur er elementer som går igjen i Helnweins kunstnerskap. Hvorfor er han så opptatt av dette?
– For selv å kunne leve et godt liv unngår folk å se det vonde i verden. Jeg forstår at folk ikke vil se det. Men problemet er at hvis det går for langt og du fortsatt ikke vil se det, kan det ende katastrofalt. Se bare på hva som skjedde med Hitler i maktposisjon. Han sto bak drapet på 6 millioner jøder – og få visste noe om det mens det foregikk.
«Barns syn på verden gir meg håp for framtiden.»
– Kollektiv amnesi kan være livsfarlig. Som kunstner tar jeg på meg ansvar for å vise folk det de ikke vil se – den mørke siden av menneskeheten. Dersom du vil overvinne noe, må du være villig til å konfrontere det, for det er kun da du kan gjøre noe for å forandre det. I vår tid er vi blitt vant til vold. Dataspill inneholder vold og viser hvor «kult» det er å drepe. I media er vi vant til å se at folk blir drept. Vi må forholde oss strategisk til denne grusomheten, fascismen og konsumkulturen.
Provokativt
Det første møtet mitt med Helnweins kunst var installasjonen I Saw This, som hang over den nest største bygningen i Wien – Ringturm. Hver gang jeg syklet over Donaukanalen, så jeg et provokativt bilde av et såret pikebarn med et gevær i hånden, som jeg da trodde var et fotografi.
Før møtet med Helnwein så jeg også hans utstilling Warhol to Richter (åpen til 24. mars, Albertina-museet): Det første rommet inneholder urovekkende malerier av Helnwein. Det både fysisk og psykisk sårede pikebarnet var tydeligvis altså et maleri. Det provoserer meg, for innholdet bryter med mitt konsept om barn som uskyldsrene.
Men hvorfor er han så opptatt av å framstille barn? Jeg spør ham:
– Jeg beskriver det som foregår i verden akkurat nå. Våpenindustrien i USA, barn som dreper i skoleskytinger, islamistiske barn som sprenger seg selv, blodige dataspill etc. Tilstedeværelsen av vold er veldig tydelig i samfunnet vårt. Den største utfordringen for foreldre er internett. Hvordan kan foreldre beskytte barna sine fra internettet? Åtteåringer kan med noen tastetrykk komme inn på websider med vold, tortur og porno. Når man er barn, skal man være uskyldig og drømme – ikke prøve å forstå det onde i verden. Jeg er veldig glad for at jeg lever på landsbygda med mine barn og barnebarn. Jeg kunne aldri levd uten barn. Deres syn på verden gir meg håp for framtiden. De er framtiden, og hvis vi behandler dem med kjærlighet og respekt, og får dem til å forstå noen viktige verdier, kan det være verden blir et bedre sted.
Verdighet
Vi dreier samtalen inn på verdighet:
– Jeg lærte om holocaust som barn. Folkemordet som kostet minst seks millioner mennesker livet, gjorde et så stort inntrykk på meg at det ble vanskelig for meg å leve et vanlig tenåringsliv etterpå. Jeg kunne ikke forstå hvordan folk kunne fortsette livet som om ingenting hadde skjedd. Som tenåring ble jeg besatt av ideen om rettferdighet. Kunsten ble etter hvert et tilfluktsted der jeg kunne forholde meg til eksistensielle spørsmål. Undertrykkelsen av barn og kvinner er det mørkeste kapitlet i menneskehetens historie. Kvinner må gå kledd i svarte søppelposer i islamistiske land, de kan bare kjøre bil dersom mannen deres tillater det, kvinner som blir voldtatt, straffes for det. Og barn, som er det svakeste leddet i samfunnet, blir stadig utnyttet. Du har den romersk-katolske kirken der prestene voldtar barn.
Helnwein forteller at han hadde over 250 000 besøkende på utstillingen sin på Albertina-museet i 2013, der direktøren ved museet hadde uttalt at han aldri før har sett så mange mennesker gråte foran verkene: – Mange kvinner har ringt og fortalt meg at de har blitt misbrukt som barn, og at jeg hjalp dem med å overkomme det traumet.
Det er noe skremmende ved hva Helnwein er opptatt av:
– Jeg er klar over det. Nietzsche skrev en gang at den som kjemper mot uhyrer, bør være forsiktig med ikke selv å bli et uhyre. Han mente at hvis man stirrer lenge nok ned i avgrunnen, vil avgrunnen nærme seg. Alt handler om balanse. Vi må se på dem som lider – og vi må kommunisere. Vår makt ligger i å kommunisere!
Se også www.helnwein.com
