Føler seg medskyldig

– Jeg føler meg medskyldig, sier Trond Ali Linstad om konas nylig avslørte rolle som dobbeltagent. I dette Ny Tid-intervjuet forteller Lindstad at han ble forsøkt vervet som politi-informant i 1988.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Tja… Hva jeg har visst og ikke visst, sier Trond Ali Linstad og smiler mildt mot oss fra kontorstolen på legekontoret.

– Det norske ordet agent er så dramatisk. Mer rolig kan vi vel si informasjonshenter eller deltaker i skjulte tjenester…

Han visste det ikke, ektemannen gjennom 30 år, før det nylig ble offentlig gjennom frislipp av opplysninger fra Odd Karsten Tveits nye bok Krig & diplomati: At kona Karin Linstad har vært agent for den israelske etterretningstjenesten Mossad. Men kanskje var han ikke helt uskyldig likevel.

– Ante du noe?

– For mange, mange år siden, da vi var unge og jobbet for Palestina, kom Karin til meg og spurte: «Hvis, Trond… noen på den pro-palestinske siden ba meg utføre noen hemmelige tjenester for dem. Hva ville du synes om det?» Vi hadde nettopp lest «Hvordan stålet ble herdet» og var veldig engasjerte. Så jeg sa at jeg mente det ville være riktig å delta. Det husker jeg, jeg ga henne grønt lys. Så det gjør meg på en måte medskyldig.

– Hvor mye vet du om det som skjedde etterpå?

– Ikke så mye. Men noen år senere kom det et nytt spørsmål. Jeg vil ikke gå inn på dét, men hun lurte på hva jeg mente om en bestemt type skjult tjeneste. Det bekrefter for meg at hun beveget seg i de skjulte tjenestene fremdeles. Så langt kan jeg bekrefte at hun har hatt oppgaver i skjult tjeneste, og at det var på pro-palestinsk insentiv. Når jeg nå i etterkant hører at hun også beveget seg i de andres skjulte tjenester, tenker jeg at det ikke er urimelig at hun har fått slike forespørsler.

– Hva synes du om det?

– Det åpner for mange prinsipielle spørsmål: om det er klokt, om det er naivt å tro at man kan spille en tosidig rolle. De diskusjonene bør en ta. Likevel; i konflikter er det åpen propaganda, væpnet konflikt og diplomati. Men der er også et annet nivå, de skjulte tjenester. Når det gjelder konflikten i Israel og Palestina er det så aldeles åpenbart at palestinerne har rett og israelerne urett. Det er utmerket å gå inn i solidaritetsarbeid, å arrangere demonstrasjoner, debatter og møter. Men man må være klar over at konflikten også har andre nivå.

– Du var selv en av de første to hjelpearbeiderne som reiste til Midtøsten, og har vært formann i Palestinakomiteen. Har du selv blitt spurt om å delta i hemmelige tjenester?

– Vel, Iver Frigård ringte meg som sjef i sikkerhetspolitiet, og ba meg om å møte han på en benk utenfor Utenriksdepartementet våren 1988. Der spurte han om jeg kunne bli informant for det norske sikkerhetspolitiet. For å sjarmere meg sa han jeg visste jo så mye mer om Midtøsten enn dem. Men noen dager i forveien hadde det stått i avisen at all informasjon POT fikk, gikk direkte til Mossad. Jeg konfronterte han med det, og sa det ikke var aktuelt for meg. Dermed avsluttet vi den samtalen. Men da jeg nevnte episoden til en palestinsk sentral person jeg kjente, svarte denne med et smil og en alvorlig undertone: «Hvorfor gjorde du ikke det», spurte vedkommende, «du kunne jo lære noe om hvordan de tenker.» Så fra den palestinske siden er det ingen fremmed tanke å lukte på fienden, for å høre hva de bedriver. Dette er ikke urimelig. Det jeg vet, er likevel at mange nyheter de siste dagene har kommet overraskende på meg.

– Hva har overrasket deg mest?

– Vel, for det første: Jeg har jo visst at det har vært en viss aktivitet på den skjulte side i nær familie. Men jeg har visst lite om omfanget. For det andre: Beveger en seg inn på én side og prøver å ha kontakt med den andre, ligger det i kortene at en må gi noe informasjon for å være interessant. Det er blitt sagt at all informasjon som Karin ga Mossad var klarert med den andre siden på forhånd, men man vet jo aldri om en kan komme til å plumpe ut med noe ekstra informasjon. Dessuten; det dreier seg nå om informasjonsutlevering fra én side; Israel og Frisgaard. Da bør vi ta innover oss dét når vi skal vurdere sannhetsgestalten i det som kommer fram. Ingenting er sagt om hva de spurte om, som de ikke fikk vite, eller hva som ble hentet ut og brakt tilbake til den andre siden. Ingen vet sikkert, heller ikke personen midt i mellom. Tilsynelatende unyttig informasjon kan være nyttig for noen. En står i fare, som i all krigføring, for såkalt kollateral skade. Min konklusjon er likevel at jeg ga grønt lys. Det er mye jeg ikke vet, men jeg har full tillit til at det som skjedde var anstendig og riktig.

– Finn Sjue gikk i helga hardt ut og kritiserte kona di, og det blir hevdet at hun også ga opplysninger til Mossad om deg. Vil du kommentere det?

– Da er vi igjen over på det prinsipielle. Det kan diskuteres om det hun gjorde var naivt, kynisk, vanskelig. Det var klart til dels utsatt. Men dette er en større prinsippdiskusjon som må tas i rett fora til rett tid. Det vil det nok inviteres til nå. Likevel; det høres jo ikke hyggelig ut at det er gitt konkrete opplysninger. Jeg vet ikke hva som er sagt om meg. Men jeg er person med få hemmeligheter, jeg vet ikke hva det kunne være som kunne skade meg om det kom ut. Det jeg har hørt; at det har kommet fram at jeg er prinsipielt mot staten Israel, ønsker en demokratisk stat og at jeg ledet det første helsearbeidet i Palestina, kan jeg uten videre vedkjenne meg. Jeg er ikke bekymret overhodet.

– Enkelte medier har koblet Karin Linstads avslutting av samarbeidet med Mossad, med drapet på Abu Jihad våren 1988. Hva tenker du om det?

– Ifølge opplysningene som er kommet fram, var det mellom fire og fem år fra hun hadde sluttet som agent for Mossad, til vedkommende ble drept. Dét er sterke indikasjoner på at det ikke er noen sammenheng. Dessuten, drapet skjedde i Tunis, og Karin sier selv at hun aldri har vært der og ikke satt på den informasjonen som var nødvendig for å få dette gjort. Jeg tror på henne. Og vi vet at i Abu Jihads nærmeste sikkerhet, var der Israel-agenter.

– Vi vet nå at norske myndigheter samarbeidet tett med Mossad. Det må ha gjort arbeidet for dere vanskelig?

– Ja, Sifos forhold til Mossad visste vi om, det sto jo i avisene også den gang, og boka til Tveit bekrefter det. Frigaard og Mossad var nærmest siamesiske tvillinger. Jeg håper det er et mer nøkternt forhold nå, at politiet oppveier en mer anstendig tilnærming til disse spørsmålene.

-Hvorfor tror du disse opplysningene kommer fram nå?

– Spørsmålet reiser seg klart. Jeg vet ikke noe mer enn andre som grunnlag for å spekulere. Men Israel spekulerer nok ennå på hvem disse andre som Karin hadde kontakt med, er. Disse offentliggjøringene skaper utvilsomt et press på henne for å fortelle om den andre siden, for å renvaske seg selv. Det er mulig at dette spiller inn, men jeg vil ikke spekulere. Hun kommer nok uansett aldri til å si hvem hun jobbet for. Jeg merket meg for øvrig PLOs representant på TV for noen dager siden. Han sa at det kunne tenkes at Karin ble kontaktet av deres sikkerhetsgrupper, og bemerket for øvrig at de jo har flere. Hvis det er årsaken, er det jo ren handling.

– Karin har sagt at hun frykter for sitt liv. Får dere mange henvendelser disse dagene, og er dere redde for reaksjoner?

– Nei, det er jo dere i media, som er ute etter kommentarer. Og gamle venner fra Palestina-miljøet vil uttrykke sin støtte. Dessuten synes naboer, venner og tidligere aktivister at det er litt moro å kjenne en agent. En viss usikkerhet ligger jo rundt oss. Men vi har ikke noe annet valg enn å leve normale liv.

---
DEL

Legg igjen et svar