Fog of War

Det handler om å forstå sin fiendes tankegang.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I filmen Fog of War komprimerer Robert McNamara sin politiske erfaring til elleve læresetninger. En av disse er «emphatize with the enemy,» som i det upresise norske språket er oversatt til å forstå sin fiende. Under Cuba-krisen var det nettopp denne i tolvte-time-forståelsen for fiendens vurderinger som gjorde at man såvidt sneiet unna atomkrigen. I den politiske brytningen på amerikansk side var det personer med dybdekunnskap og fingerspitzgefühl som trakk det lengste strået da USA skulle svare på internt motiverte dobbeltsignaler fra herskeren i Kreml.

I Vietnam-krigen brøt alt dette sammen. USA kjente ikke sin fiende, og forsto ham enda mindre. For amerikanerne var invasjonen et ledd i den kalde krigen med sine dominobrikker, avskrekking og oppdemming. For vietnameserne var det en borgerkrig mellom nord og sør, som etterpå ble en frigjøringskrig fra nok en kolonimakt.

Mange år etter ble Robert McNamara nesten kastrert av sine vietnamesiske verter da han ymtet frampå om at USA bare hadde forsøkt å redde verden fra kommunismen og Vietnam fra Kina. For visste ikke den tidligere amerikanske forsvarsministeren, som endog satt i posisjon gjennom flere år av denne krigen, at Vietnam aldri hadde vært og aldri kom til å bli en satellittstat for kineserne, men at de derimot hadde slåss på tørre nevene mot nevnte folk gjennom mer enn tusen år?

Den menneskelige natur

I Fog of War får man Robert McNamara live i hele to timer. Han er ingen angrende synder, men derimot en reflektert tenker rundt krigens nærmest nødvendige fravær av moral.

Forstår man McNamara rett, bør nasjoner på alle mulige måter søke å unngå den militære konfrontasjonen. Derfor er han klar på at USA ikke bør agere unilateralt i verden. Hadde supermakten fulgt denne regelen på begynnelsen av 60-tallet, ville man aldri gått inn i Vietnam. Det ville vært en langt bedre løsning enn den man valgte, ikke minst sett i lys av den skjebnessvangre kaldkrigsfasiten man dyttet ned over den lokale konflikten.

Derimot kan man ikke alltid unngå krigen. Man kan ikke endre den menneskelige natur, sier McNamara. Og: noen ganger må man gjøre onde ting for å oppnå det gode.

Men hvor går den moralske grenselinjen for hva som er tillatt og hva som ikke er det? Målet skal ikke hellige midlene, men midlene skal derimot tilpasses målet. I Japan i 1945 gikk man langt utover det som var rasjonelt nødvendig for å oppnå det man ønsket. Mellom femti og seksti byer ble brannbombet med tap av over halvparten av innbyggerne. På én eneste natt brant over ett hundre tusen mennesker i hjel fordi amerikanerne slapp brannbomber over Tokyo.

Flyfoto av japanske storbyer flimrer over skjermen. De er fullstendig knust. Bare et og annet høyhus står igjen. Det skjedde før atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Et slaktehus verden må ha glemt, og som ble ikledd moralsk legitimitet gjennom det enkle faktum at USA vant krigen.

Det som er umoralsk for taperen, blir moralsk for vinneren, siterer McNamara. For ham er det en deskriptiv sannhet snarere enn en normativ, later det til.

På den andre siden: hvor mange kunne og skulle man ha bombet i Japan mot slutten av krigen? Ett tusen? Eller kanskje null? Hva slags løsning ville det vært?

Grenselinjer i krig. Men grenselinjer i krig. Det gir andre dimensjoner enn det ikke-krigs-generasjoner evner å fatte. Fog of War, rett og slett.

Krig er ondskap

Fog of War. Robert McNamara tok del i tre potensielle og faktiske krigsteatre: annen verdenskrig, Cuba-krisen og Vietnam-krigen. Under brannbombingen av Japan satt han på Guam og var del av det militære analytiker-teamet. Under Cuba-krisen var han allerede blitt forsvarsminister, en stilling han også hadde under Lyndon B. Johnson – fram til 1967.

Med andre ord mange år inn i Vietnam-krigen, som McNamara verken hisset til eller ønsket; snarere tvert imot.

Men budskapet er likevel dette: krig er ondskap og grusomhet. I krigen blir dømmekraften svekket og fornuften redusert. I krigen må det tas raske beslutninger på grunnlag av uklare rapporter, kaotiske kampscener, glidende frontlinjer og grusomme overgrep. I krigen må det tas beslutninger som gjør at man til syvende og sist vinner.

Fog of War; en slags blodtåke, der adrenalinet renner i strie strømmer og der enhver militær sjef, om han ikke velger å lyve, vil måtte innrømme den ene feilbedømmelsen etter den andre.

Det er ikke helten Robert McNamara som trer fram i denne dokumentaren, ei heller skurken. Istedet er det historien om krigen, og de litt tilfeldige omstendigheter som sender helt ordinære mennesker på hodet ut i meningsløse blodbad, som fortelles. Under McNamara spilte den seg ut i Vietnam, idag spiller den seg ut i Irak. Personene er skiftet ut, men innholdet er det samme.

---
DEL

Legg igjen et svar