FNs kvinnekommisjon svikter

Den største feministiske bevegelsen noensinne i New York: Over 11 000 mennesker – dobbelt så mange som normalt – deltok i møtene under FNs kvinnekommisjon i vår. Men hvem har hørt om dét? Mediene var omtrent helt fraværende.

FNs kvinnekommisjon ble etablert i 1946. Dette bildet er tatt 8. mai 1946 på Hunter College. Fra venstre: Hansa Mehta
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

20 år etter verdenskonferansen om kvinner i Beijing: FNs kvinnekommisjon (CSW) har spilt en viktig rolle etter at den ble opprettet i 1946. 45 regjeringer sitter nå i kommisjonen. Finland er med fra Norden, og de nordiske landene samarbeider tett. I motsetning til den mannsdominerte generalforsamlingen i FN, har CSW hele tida i alt vesentlig omfattet kvinner. De har vært regjeringsrepresentanter, men de har også hatt nær tilknytning til uavhengige kvinneorganisasjoner, og organisasjonene har hatt tale- og forslagsrett i kommisjonen. Dette har gjort CSW til en drivende kraft som har fått FN til å engasjere seg aktivt for likestilling. CSW har fremmet forslag, og verdens regjeringer i FNs generalforsamling har sluttet seg til og fulgt opp.

Motstanden har vært merkbar. Det var ikke før i 1975 at FN godtok et internasjonalt kvinneår, etter forslag fra CSW. Den første verdenskonferansen av kvinner ble holdt i Mexico samme år. Den fikk rekordoppslutning. Verdens regjeringer ble enige om å bekjempe diskriminering mot kvinner, og 1976–85 ble gjort til et kvinnetiår. I 1979 ble konvensjonen om å avskaffe alle former for kvinnediskriminering vedtatt, og det ble organisert verdenskonferanser om kvinner i København i 1980, Nairobi 1985 og Beijing 1995. Ansvaret for politikk og tiltak lå hos regjeringene, men FN spilte en nøkkelrolle i oppfølging og gjennomføring av samarbeid med kvinneorganisasjonene. På kvinnekonferansene ble beslutningene etter hvert stadig mer omfattende og dyptpløyende, og den internasjonale kvinnebevegelsen vokste i styrke. I Beijing sluttet 189 regjeringer seg til en svært ambisiøs handlingsplattform med strategiske mål og tiltak på 12 kritiske områder.

Små fremskritt. CSW møtes hver vår, og i år var møtet spesielt – det var 20 år siden kvinnekonferansen i Beijing. Nå skulle det gjøres opp status, og veien videre skulle stakes ut.

Før møtet ble regjeringer og sivilsamfunn over hele verden mobilisert. 167 land leverte rapporter om innsatsen for likestilling, og det ble holdt mer enn 160 globale, nasjonale og regionale Beijing+20-møter med representanter for regjeringer og kvinneorganisasjoner – for å vurdere hva som var gjort og hva som ikke var gjort, og fremme forslag om økt innsats og nye tiltak. De viktigste møtene fant sted i Genève for Europa, i Addis Ababa for Afrika, i Bangkok for Asia og Stillehavet, i Santiago for Latin Amerika og Karibia og Kairo for Vest-Asia. I tillegg sendte mer enn 270 frivillige organisasjoner inn uttalelser til CSW.

Det er klare trekk i bildet, selv om forholdene varierer fra land til land. Samlet sett er kvinners stilling blitt bedre siden Beijing, men fremskrittene er mindre og langsommere enn forventet. Gapet mellom kvinner og menn er blitt sterkt redusert innen helse og utdanning – men kvinner ligger bare på 60 prosent når det gjelder økonomi, og ikke mer enn 21 prosent når det gjelder politisk makt. Kvinner får ikke delta i fredsforhandlinger, og én av tre kvinner blir slått eller voldtatt i løpet av sitt liv. Utfordringene blir desto mer påtrengende i lys av økende voldsbruk og militarisering, klimaendringer, nyliberal økonomisk dominans og finansielle kriser, samt fremveksten av fundamentalistiske grupper og bevegelser.

Reaksjoner. I lys av det enorme forberedelsesarbeidet, ble medlemmene i CSW enige om at de på møtet i New York i vår skulle nøye seg med å vedta en kort og konsis politisk erklæring på møtets første dag. Så kunne storparten av de to ukene møtet varte, nyttes til brede meningsutvekslinger om viktige temaer. I erklæringen fastholdt CSW forpliktelsen til å oppfylle visjonen i Beijing-plattformen og oppnå likestilling mellom kvinner og menn innen 2030. Videre kreves styrking av lover og politikk, økt støtte til likestillingsmekanismer, endring av diskriminerende normer og kjønnsstereotyper, større satsing for å lukke gapene i ressurser, klarere ansvar for gjennomføringen av forpliktelser og bedre datainnsamling, overvåkning og evaluering.

Forskning viser at det først og fremst er sterke feministiske grasrotorganisasjoner som gjør en forskjell når det gjelder kvinners rettigheter.

Både fremgangsmåten og innholdet i CSW-erklæringen vakte sterke reaksjoner. Tusener av kvinner kom til New York for å være med på diskusjonene – og så ble de holdt utenfor. Attpåtil er den vedtatte erklæringen svak og generell. Den går på ingen måte langt nok i retning av forandringene som er nødvendige for å innfri løftene fra Beijing, og knytte sammen menneskerettigheter, likestilling og makt til jenter og kvinner. Dessuten mangler omtale av sentrale spørsmål som kvinners innflytelse i konfliktsituasjoner, vold mot kvinner, kvinners og jenters seksuelle og reproduktive helse og rettigheter, økende fundamentalisme og økonomisk ulikhet, samt klimaendringene.

CSW-møtet svekket gjennomføringen av Beijing-plattformen, kvinneorganisasjonenes rolle og samarbeidet mellom regjeringer og kvinneorganisasjoner. Og på slutten av møtet ble det attpåtil vedtatt en egen resolusjon om arbeidsmåtene til kommisjonen i fremtiden, som begrenset deltakelsen av sivilt samfunn. Dette er desto mer betenkelig, siden forskning viser at det først og fremst er sterke feministiske grasrotorganisasjoner som gjør en forskjell når det gjelder kvinners rettigheter. Etter CSW-møtet undertegnet mer enn 1000 kvinnerettsforkjempere og organisasjoner en protest mot FN og medlemsstatene for deres manglende politiske vilje og forpliktelse når det gjelder kvinners menneskerettigheter.

Unnfallenhet. Etter Beijing-konferansen i 1995 har det ikke blitt avholdt nye verdenskonferanser om kvinner. I 2012 foreslo FNs generalsekretær at en konferanse skulle holdes i 2015 for å markere Beijing+20. Tyrkia og Qatar tilbød seg å stille som vertsland, men regjeringene traff ikke noe vedtak. Og noe vedtak er fortsatt ikke fattet, siden heller ikke CSW fremmet krav om en slik konferanse. Det snakkes imidlertid om at India kanskje kunne tenke seg å være vertsland.

Kvinneaktivister har gått inn for en femte verdenskonferanse om kvinner for å holde det politiske engasjementet og mediefokuset oppe – i motsetning til unnfallenheten og tausheten i dag. Det er nødvendig å øke trykket på mannselitene som styrer verden, og styrke den globale kvinnebevegelsen for å nå Beijing-målene. Det er også bruk for å ta opp problemer som er blitt mer påtrengende siden Beijing, blant annet knyttet til væpnet konflikt og vold, økonomi og fattigdom, migrasjon og menneskehandel, klima og miljø.

Motstanderne av en ny kvinnekonferanse hevder at de ikke ønsker omkamp om handlingsplanen fra Beijing. Planen er svært omfattende, med hovedtema «makt til kvinner». Den bygger på vedtak fra de tidligere konferansene og årtiers innsats for likestilling. Planen gir grunnlag for fortsatt innsats, og revisjon av teksten på en ny verdenskonferanse kan føre til svekkelse på grunn av fundamentalistiske strømninger og økonomiske problemer, blir det sagt.

Det er ikke enkelt, men en ny verdenskonferanse trenger ikke å være maken til de forrige. I stedet for å revidere handlingsplanen, kan man sette fokus på gjennomføring av planen: erfaringer og resultater, innovasjon og fremskritt og strategier mot hindringer og motstand. Opplegget kan også endres slik at dialogen mellom regjeringer og det sivile samfunn blir mer direkte og dypere enn før. Det har skjedd mye på mediefronten siden 1995.

Må bidra. Selv om det ikke ble noen kvinnekonferanse i 2015, tyder aktiviteten knyttet til CSW59 på at kvinnebevegelsen har trappet opp det siste året som en følge av angrepene på kvinners rettigheter fra fundamentalister i Midtøsten og Afrika, og fiendtligheten til og trakasseringen av kvinner på Internett. Kvinneorganisasjoner og aktivister holdt mer enn 650 møter av ulike slag med kravet «50:50 i 2030» i løpet av de to ukene i New York. Dette var til stor inspirasjon for dem som deltok, og bidro til utforming av strategier og tiltak. Men skal utviklingen skal gå i retning av mer likestilling og rettferdighet, må også menn og myndigheter trappe opp og bidra aktivt.


 

Skard er medlem av Den internasjonale kvinnealliansen (IAW) og tidligere journalist i Orientering. Nå fast spaltist i Ny Tid.

---
DEL