FN vil stanse Kongo-ran

FN-eksperter beskylder Rwanda, Uganda og Burundi for illegal handel med mineraler og tømmer fra Kongo-Kinshasa.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

FN offentliggjorde mandag en rapport som kritiserer plyndringen av Kongo-Kinshasas naturressurser. Ekspertgruppen bak rapporten anbefaler sanksjoner og andre strenge tiltak for å få slutt på den illegale handelen med det borgerkrigsrammede landets rikdommer.

Kritikken gjelder alle de krigførende landene i Kongo, men rammer sterkest Rwanda, Uganda og Burundi som har involvert seg på opprørernes side i konflikten. FNs sikkerhetsråd skal møtes for å diskutere tiltak. Hva den norske holdningen i sikkerhetsrådet vil være er foreløpig uklart.

– Vi skal sette oss grundig inn i rapporten og komme med en anbefaling rimelig fort, sier pressetalsmann Karsten Klepsvik i UD.

Sanksjoner

FNs ekspertgruppe består av fem personer som har tilbrakt seks måneder i felten for å kartlegge plyndringen av Kongos naturressurser. Deres konklusjon er at omfanget av plyndringene er alarmerende i sin systematikk.

Gruppens leder, Safiatou Ba-N’Daw, anbefaler eksport- og importforbud på gull, diamanter, tømmer og en rekke mineraler. Hun går også inn for å forby våpenleveranser til opprørsgrupper, at økonomisk støtte til disse gruppene må fryses og at Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) bør vurdere stans i pengestøtten til Uganda og Rwanda.

President Yoweri Museveni i Uganda og Paul Kagame i Rwanda ble kritisert ved navn av ekspertgruppens leder. Ba-N’Daw sa i forbindelse med fremleggingen av rapporten at de begge «åpenbart kjente til» den pågående plyndringen. Museveni er involvert blant annet gjennom sin bror, Salim Saleh, som er den sterke mann i mange av de ugandiske interessene i det nord-østlige Kongo.

Rapporten navngir videre en rekke enkeltindivider og selskaper som tjener på illegal handel med Kongo.

Penger viktigst

At den hardeste kritikken nå rettes mot Uganda, Rwanda og i noe mindre grad Burundi betyr ikke at dette er de eneste aktørene som profitterer på Kongo-Kinshasas naturressurser. Ekspertpanelet oppgir at de har hatt mindre tilgang på informasjon om aktivitetene til Angola og Zimbabwe, som støtter Joseph Kabilas regjering.

– Rapporten er utmerket på det den skriver om, men jeg savner et klarere fokus også på Angola og Zimbabwe, sier Christian Dietrich ved det belgiske fredsforskningsinstituttet IPIS. Han besøkte det østlige Kongo for få uker siden og mener det er på sin plass når FN nå understreker Rwandas og Ugandas rolle som agressive parter i krigen.

– Økonomiske hensyn spiller en vel så viktig rolle som de sikkerhetspolitiske når det gjelder å holde denne krigen i gang. Alle plyndrer. Det var ikke årsaken til at landene engasjerte seg militært, men det forlenger og forvansker konflikten. Det vil fungere destabiliserende for de involverte landene å trekke ut soldater som tjener mer penger i felt enn hjemme. Rwanda, som har en tredel av styrkene sine i Kongo, raser når det antydes at deres sikkerhetspolitiske beveggrunn for å være i Kongo – hutuekstremistiske opprørere fra massakrene i 1994 – ikke er like farlige lenger. Det er vanskelig å vite med sikkerhet hva som er sant, men det er hevet over tvil at Rwanda tjener gode penger på kongolesiske mineraler, sier Dietrich.

Hva er illegitimt?

Likevel mener han at FN har et problem når det gjelder å definere hva som er legitim oppførsel i Kongo. Han viser for eksempel til at Joseph Kabilas styre også i bunn og grunn er en opprørsregjering.

– Felttoget mot Kinshasa i 1997 – der nå avdøde Laurent Desiré Kabila styrtet diktator Mobutu Sese Seko etter 32 år ved makten – ble finansiert gjennom en massiv utloving av mineralressurser til dem som hjalp til å finanisere opprøret. Vesten syntes det var greit fordi det var en billig måte å bli kvitt Mobutu på. Men det betyr ikke at handelen i Kinshasa foregår etter god handelsskikk, eller at den kommer fellesskapet til gode, sier han.

Etter at borgerkrigen brøt ut igjen i 1998 har Angola sikret seg Kongo-Kinshasas oljeinteresser, mens Zimbabwes engasjement har beriket en rekke framstående embetsmenn og handelsfolk med store penger.

– Det er dessuten vanskelig å forestille seg at Robert Mugabe i dag ønsker seg tusenvis av fattige soldater hjem til uvirksomhet i kasernene i Zimbabwe. Da er det bedre å sørge for at de tjener nok i Kongo, sier Dietrich.

Få konsekvenser

Christian Dietrich har liten tro på at sanksjoner mot Uganda og Rwanda verken vil fungere eller virke drivende i fredsprosessen.

– En diamantembargo vil aldri i livet fungere. Diamanter er alt for lette å handle med, sier Dietrich som mener man knapt nok kan lykkes med handelsforbud mot elfenben og enkelte mineraler som er lette å spore.

– Påvirkningskraften vil nok også her være begrenset, i og med britene og amerikanernes sterke støtte til Uganda og Rwanda. Et annet aspekt, for eksempel når det gjelder Rwanda, er at de viktigste mineralene befinner seg svært nær grensa. Når rwandiske soldater nå om dagen trekker seg lenger tilbake mot egen grense enn det FN har krevet, så er det neppe så edelt som det ser ut. De taper ingen penger på det, sier Dietrich.

Kabila strammer grepet

Kongo-Kinshasas unge president Joseph Kabila benyttet påskehelgen til å markere sin politiske autoritet. Kabila overtok styringen av kjempelandet da hans far, Laurent Desiré Kabila ble myrdet 16 januar. Sist helg valgte han å bryte med de fleste av sin fars nærmeste politiske allierte da han ommøblerte regjeringen.

Hele regjeringen ble formelt kastet 5. april, men de avgående minstrene har fungert i sine verv i påvente av en ny regjering. Det har knyttet seg stor spenning til hva slags lederteam den unge presidenten ville sette sammen.

Den gamle regjeringen hadde ingen høy stjerne blant befolkningen i hovedstaden Kinshasa, ikke minst fordi mange av det gamle regimets ansikter har vært sterkt imot fredsavtalen som ble undertegnet i Lusaka i 1999.

Den nye regjeringen består av 25 ministre og viseministre. Kun et fåtall gamle travere er tilbake. De nye regjeringsmedlemmene har en relativt variert bakgrunn og representerer en yngre generasjon.

Joseph Kabila støttes av Angola og Zimbabwe i krigen som har pågått siden sommeren 1998. Han har gått offentlig ut med sin støtte til Lusaka-avtalen, og etter at han overtok makten har fredsprosessen slingret inn i et nytt spor. De første kontingentene med fredsbevarere fra FN er på plass, og tilbaketrekkingen av invasjonstropper fra Rwanda og Uganda er i gang.

---
DEL

Legg igjen et svar