FN pusser kampviljen i Kongo

FNs fredsbevarende operasjon i Kongo, MONUC, har ikke fått mye oppmerksomhet i norske medier, bortsett fra skandaleoppslag om FN-soldater fra Uruguay som har kjøpt seksuelle tjenester. Det er imidlertid mye annet ved denne operasjonen som fortjener et nærmere blikk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kongo, en tidligere belgisk koloni, fikk sin uavhengighet i 1960. Problemene, både politiske og økonomiske, var der fra før av, og en borgerkrig brøt raskt ut i landet. General Joseph Mobutu tok makten i 1965, og forandret navnet til Zaïre. Mobutu beholdt makten over lang tid, og førte landet gjennom den ene katastrofen etter den andre. Etter slutten på den kalde krigen ble han imidlertid tvunget, gjennom et sterkt internasjonalt press og stor politisk misnøye i landet, til å tillate en flerpartistat. Valg ble lovet, men ikke holdt og politisk misnøye førte til en revolusjon. Mobutu ble drevet i eksil, og døde der av kreft i 1997. På samme tid tok lederen for «Alliance of Democratic Forces for the Liberation of Congo-Zaire» (AFDL), Laurent Kabila, kontroll over hovedstaden Kinshasa, og erklærte seg for president. Han forandret navnet tilbake til Den demokratiske republikk Kongo. Kabila ble myrdet i januar 2001, og ble etterfulgt av sin sønn Joseph Kabila, som er den sittende presidenten idag.

Manglet mandat

Viktige ingredienser i konflikten har vært utenlandsk innblanding, fattigdom og etnisk spenning. Deler av det etniske landskapet er som i nabolandet Rwanda, med spenning mellom hutu- og tutsistammer. Massakrene i Rwanda i 1994, og den påfølgende innstrømmingen av hutuflyktninger, bidro til dette, og førte til en forverring i det allerede spente forholdet mellom hutu- og tutsistammene. Andre steder i Kongo er det lendu- og hemastammer som strides mot hverandre.

Rwanda, Uganda, Zimbabwe, Namibia og Angola har alle vært involvert direkte eller indirekte i konflikten. Disse fem landene, pluss Kongo, undertegnet en fredsavtale i juli 1999. FNs fredsbevarende operasjon MONUC ble startet i november 1999. Det er den største operasjonen i FN-regi for tiden, og omfatter i dag 16.177 soldater og militære observatører fra 49 forskjellige land. Blant de store kontingentene er 3700 soldater fra Pakistan, 3300 fra India og 1700 fra Uruguay. Hovedsakelig er det latin-amerikanske, asiatiske og afrikanske land som har sendt store styrker; europeiske land er representert med militære observatører i mindre antall. Danmark og Sverige er også blant disse, med henholdsvis to og seks observatører. Norge er ikke tilstede i det hele tatt.

FN-styrken har blitt kritisert for ineffektivitet, og fordi FN-soldater ikke har greid å beskytte sivilbefolkningen. Ved flere anledninger har FN-soldatene blitt skjøvet til side av militssoldater. Problemet har egentlig vært at styrkene ikke har hatt mandat til å gjøre noe med dette. Tidligere har FN-styrken kun hatt lov til å beskytte eget personell, og frustrerte FN-soldater har ikke kunnet gjøre noe med brutaliteten som har utspilt seg mellom rivaliserende stammer, ofte i områder like i nærheten av FN-basene. FN økte styrken med flere hundre soldater i oktober i fjor som svar på dette. Styrken fikk også utvidede fullmakter til å bringe kaoset i Kongo til ende. Det nye mandatet gjør at styrkene kan bli sendt til potensielle problemområder, og gir dem rett til bruk av militær makt for å beskytte sivilbefolkningen, samt å inndra ulovlige våpen.

Angrepet av milits

I slutten av februar ble en patrulje med soldater fra Bangladesh angrepet av militssoldater i den urolige Ituri-provinsen. Ni soldater døde som følge av angrepet, flere av disse ble fanget og torturert før de ble henrettet av militsen. Dette var det verste angrepet på FN-styrker i Afrika siden folkemordet i Rwanda i 1994.

Det er Front Nationaliste Integrationiste (FNI), en milits med base i lendustammen, som er hovedmistenkte bak angrepet. Denne militsen har terrorisert sivilbefolkningen i området hvor angrepet fant sted, ved kysten av Albertinnsjøen, i flere måneder. Militsen har et rykte på seg for brutal tortur, voldtekt så vel som kannibalisme.

De bangladeshiske soldatene var sendt for å beskytte flere tusen mennesker som hadde flyktet unna kamper mellom FNI og en rivaliserende milits fra hemastammen. Situasjonen for flyktningene, ille som den er, ville vært mye verre uten FN-soldatene. Floribert Nustali, en av disse flyktningene, sier at «vi føler smerten til FN-styrkene, men vi er så glade for at de fortsatt er her, uten dem ville mange sivile bli drept.» For mange av soldatene er dette grunn god nok. Eller som major AK Azad sier det; «noen av oss har ofret livet, men bringer det fred for disse menneskene er det verdt prisen.»

Kongo trenger sårt til denne freden, da pågående konflikter i landet, direkte gjennom krigføring eller indirekte gjennom sykdom og sult, har kostet fire millioner mennesker livet. Den etniske konflikten i Ituri-provinsen, hvor de bangladeshiske soldatene ble myrdet, har krevd flere hundretusen liv, men grunnet total mangel på infrastruktur vet ingen med sikkerhet hvor mange som er drept her. Krigen i Kongo er en av de verste konfliktene på det krigsherjede afrikanske kontinentet, og kompliseres ytterligere av en pågående maktkamp vedrørende kontroll over landets enorme naturressurser. Mineralet Coltan, har vært en viktig faktor i den interessen som mange utenlandske grupperinger har i landet. Coltan er et nøkkelelement i mobiltelefoner, databrikker, kjernefysiske reaktorer og playstations.

FN med motangrep

Uken etter det brutale angrepet ble en kontingent pakistanske soldater sendt til en FNI-leir i Ituri-provinsen for å konfiskere ulovlige våpen. De ble møtt med maskingevær- og granatkaster-ild. I stedet for å trekke seg tilbake, slik normen for FN-styrken har vært i området, overrasket de militsen med et voldsomt motangrep, støttet av indiske og sørafrikanske helikoptre, hvor de drepte 60 militssoldater. «Vi er blitt så lei av å måtte se den andre veien hele tiden,» sier en pakistansk soldat som var involvert i operasjonen. «Å endelig få lov til å kunne gjøre noe med noen av disse morderne og voldtektsmennene, som har gjort området til et helvete på jord , føltes godt.» To pakistanske soldater ble såret i angrepet, en av dem alvorlig. Begge ble fløyet til Sør-Afrika for behandling.

Dette var det største slaget kjempet under FN-flagg siden amerikanske soldater drepte over tusen somaliere i kamper i Mogadishu i 1994. MONUC-styrkene har da også kommet under sterk kritikk, siden man fra militshold hevdet at nærmere en tredjedel av de drepte var kvinner og barn. I begynnelsen antok man fra FNs side at dette hovedsakelig var sivile som ble brukt som menneskelige skjold av militsen. Etter hvert har man fra FN-hold gått bort fra denne forklaringen. FNs talskvinne i Ituri provinsen, Eliane Nabaa, sier at de fleste, om ikke alle, av de drepte var militssoldater. Militsene rekrutterer både kvinner og barnesoldater, og disse barna er ofte deltakere i grusomhetene som militsene står bak. Militsen avviser ikke at deres soldater ble drept, men sier at flere hytter og hus tilhørende sivile brant ned på grunn av helikopterild, og at disse ikke hadde noe med militsen å gjøre.

Når påstand står mot påstand på denne måten, er det vanskelig å si hvem som har rett. Men blant de mange ofrene for denne konflikten er Harriet Tchesi, en kvinne fra hemastammen. Hun flyktet fra landsbyen sin etter at den ble angrepet av FNI, men ble funnet av FNI-militsens soldater mens hun og ni av vennene hennes prøvde å gjemme seg. Etter at de kappet av henne hendene, og stakk en machete i nakken hennes, kastet de henne i en haug hvor hennes allerede døde venner lå. Før hun besvimte, så hun at en av militssoldatene plukket opp hennes to uker gamle sønn, Jacques.

«Først kappet de av ham begge armene, så begge bena,» sier hun. Da hun våknet, var barnet fremdeles i live, men han døde bare minutter senere.

Grusomme historier som denne er bare så altfor vanlige. Og FN-soldatene har den vanskelige jobben med å avvæpne militsgrupperinger fra både hema- og lendustammene. De må prøve å ikke virke som om de tar side i denne konflikten. Samtidig må de tåle kritikk fra forskjellig hold, en kritikk som ikke alltid er berettiget. Kritikerne, i stor grad anti-FN-grupper i USA, ser for seg en Irak-lignende hengemyr hvor FN-soldatene blir sett på som okkupasjonsstyrker. Disse angriper ofte FN for å gjøre for lite, samtidig som de angriper disse styrkene for overdreven og unødvendig makt.

General Patrick Cammaert, den nyutnevnte nederlandske kommandanten for MONUC-styrkene, har lite til overs for kritikerne. «La de som er så kritiske komme hit og få støvlene sine skitne,» sier han. «Folk kan si hva de vil, men jeg vil gjøre dette på min måte.» Han lover tøffere og skarpere operasjoner, og sier at han ikke vil gjenta feilene fra Srebrenica, Somalia og Rwanda, som var noen av FNs mest katastrofale operasjoner. «Hvis en motstander angriper oss, eller ikke oppfører seg riktig, så vil vedkommende få føle konsekvensene, det er så enkelt som det,» sier den heller udiplomatiske generalen.

FN-styrkene har også prøvd å hjelpe sivilbefolkningen utover det som strengt tatt er deres mandat, og man har eksempel på at pakistanske soldater har åpnet feltsykehuset sitt for sivile. To marokkanske kirurger fra FN-styrken jobbet døgnet rundt og hjalp ett tusen pasienter i en flyktningleir i Che-provinsen over en periode på tre dager. Soldater har også delt sine rasjoner med de aller svakeste i påvente av nødproviant.

Krig om ressurser

Problemet, eller heller tragedien, med Kongo har vært at det ressursmessig ikke er et fattig land, men snarere utrolig rikt på gull, diamanter og mineraler. Dette har ført til at landet er oversvømt av våpen. Samtidig har landets tragedie forsvunnet fra radarene til de internasjonale mediene, sammen med de andre store krigene i Afrika, nemlig Uganda og Sudan. Nå har krigen i Sudan fått økt oppmerksomhet her i landet, og det ser ut som om Norge kanskje vil sende soldater til en eventuell FN-styrke her, noe som i så tilfelle vil være positivt, da Norges, som de fleste vestlige lands, bidrag til FN-styrker har minket betraktelig de siste årene. Hver av disse konfliktene i Afrika påvirker flere mennesker enn tsunami-katastrofen i Sørøst-Asia, men får liten oppmerksomhet i mediene, viste en undersøkelse utført av Reuters nylig. John Oshea, som leder den irske humanitære organisasjonen GOAL, sier at krigen i Kongo er den verste humanitære katastrofen siden Holocaust. Vestlige medier har blitt beskyldt av eksperter for å ignorere katastrofer i områder som har liten geopolitisk signifikans for stormaktene.

En amerikansk nyhetsprodusent oppsummerte situasjonen i 2003 slik; «vi har tre prioriteringer i den utenrikspolitiske nyhetsdekningen for tiden, Irak, Irak og Irak. Det gjelder imidlertid ikke bare amerikanerne, og ikke bare de som ønsket en krig i Irak. Mange andre, som er motstandere av krigen, tenderer mot å rette et ensidig fokus på en gitt konflikt, som for eksempel Irak. Katastrofer i Afrika vekker liten interesse.

---
DEL

Legg igjen et svar