FN kritisk til egne sanksjoner

FN slår i en rapport selv fast at FN-sanksjonene mot Taliban-regimet går ut over sivile som allerede lever på kanten av stupet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sanksjonene mot Afghanistan som FNs sikkerhetsråd har vedtatt, gjør at sivilbefolkningens allerede håpløse situasjon har blitt enda verre.

Dette slo en FN-rapport fast allerede i august i fjor, ett år før terrorangrepene i New York og Washington førte til at USA og Storbritannia startet bombingen av Afghanistan. I rapportens konklusjon, som er utarbeidet av FNs koordinator for Afghanistan med kontor i Islamabad, Pakistan, heter det blant annet følgende:

«FNs sikkerhetsråds sanksjoner har hatt en konkret negativ effekt på Afghanistans økonomi og muligheten for de humanitære organisasjonene å yte hjelp til befolkningen i landet.»

Mot Taliban og bin Laden

Den 15. oktober 1999 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1267, som innebar starten på økonomiske og politiske sanksjoner mot Taliban-regimet i Afghanistan.

Bakgrunnen for resolusjonen var Talibans husing av Osama bin Laden og hans nettverk Al-Qaida, samt bruken av afghansk territorium til treningsleire for terrorister. Sanksjonsresolusjonen var imidlertid en oppfølger av en lang rekke andre resolusjoner mot Afghanistan etter bombeangrepene mot USAs ambassader i Nairobi og Dar es Salaam i august 1998.

USA anklaget raskt bin Laden og hans nettverk for å stå bak bombene som krevde rundt 225 menneskeliv og såret mer enn 4000. Resolusjon 1267 var altså et nytt pressmiddel i form av sanksjoner for å få Taliban til å utlevere bin Laden og hans folk.

Mot fly og finanser

Sikkerhetsrådets sanksjoner er utformet i paragraf 4 i resolusjonen, og går kortfattet ut på at FNs medlemsland skal nekte enhver flytrafikk mellom Afghanistan og omverdenen, med mindre Sanksjonskomiteen gir dispensasjon av humanitære eller religiøse årsaker.

I tillegg skal alle finansielle resurser, som Taliban direkte eller indirekte kontrollerer, fryses. I henhold til resolusjonen trådte disse sanksjonene i kraft fra og med den 14. november i 1999.

Samtidig ble Sanksjonskomiteen mot Afghanistan opprettet, med ansvar for å påse at sanksjonene blir fulgt opp av FNs medlemsland. Komiteen fikk imidlertid også i oppgave å løpende undersøke hvilken effekt sanksjonene har på den humanitære situasjonen i Afghanistan.

I henhold til dette, gjennomførte FNs Afghanistan-kontor i Islamabad – ledet av den nederlandske FN-koordinatoren Eric de Mul – en to måneders feltundersøkelse i fjor sommer.

Negativ effekt

Resultatet av undersøkelsen er altså at sanksjonene har gått ut over den vanlige afghaner, ikke landets politiske ledere slik formålet var. FN-undersøkelsene har ikke funnet at frysingen av Taliban-midler har hatt negativ effekt på sivilbefolkningen. Derimot har stansen i flytrafikken hatt direkte følger for den humanitære situasjonen.

Denne delen av sanksjonene har hatt størst innvirkning på det afghanske flyselskapet Ariana Airlines, slår rapporten fast. Før sanksjonene hadde Ariana daglige flyvninger til og fra Dubai og Amritsar. Ut av Afghanistan fraktet flyselskapet matvarer, i hovedsak frukt, mens det i retur hentet elektroniske varer, medisiner og medisinsk utstyr.

Ifølge FN-rapporten fikk eksempelvis sjukehuset Indira Ghandi i Kabul 50 prosent av sine medisiner og medisinsk utstyr fraktet inn til Afghanistan av Ariana Airlines før sanksjonene ble iverksatt. Dermed har sjukehuset gått glipp av sårt tiltrengt import av medisiner som var verdsatt fordi de var billige og av god kvalitet, heter det i rapporten.

Likeledes har stansen av Arianas internasjonale ruter ført til tap av inntekter og arbeidsplasser i innhøsting, pakking og distribusjon av frukt som før ble eksportert.

Isolasjon

Forbudet mot Ariana-flyvninger har også ført til at flyselskapets inntekter har gått ned, noe som utgjør en sikkerhetsrisiko for flyvningene innenlands.

I tillegg har virksomheten til det afghanske postvesenet blitt skadelidende. Posten opplyser at Ariana daglig fraktet rundt 10.000 brev «fra afghanere desperate etter å sende brev til slektninger utenlands».

«Dette har bidratt til fornemmelsen av isolasjon som afghanerne føler», slår FN-rapporten fast.

Mangelen på direkte flyruter med omverdenen har dessuten gjort hjelpearbeidet vanskeligere i Afghanistan. Helsesektoren har lidd mest under dette.

FNs undersøkelser viste blant annet at International Assistance Mission’s Nur Eye Hospital, den viktigste behandlingsinstitusjonen for synsskader og øyesjukdommer i landet, tidligere importerte alle sine medisiner fra India med Ariana Airlines.

Etter sanksjonene trådte i kraft, har sjukehuset ikke vært i stand til å importere disse medisinene.

Bitterhet

FN-rapporten peker på at sanksjonene ikke bare direkte berører sivilbefolkningen, men også har en negativ psykologisk effekt:

«En viktig virkning av sanksjonene er den utstrakte følelsen hos den vanlige afghaner av å være isolert og offer.»

Ifølge FN-undersøkelsene er det en utstrakt bitterhet og forvirring hos afghanerne i forhold til Sikkerhetsrådets sanksjoner. Folk flest oppfatter at de er utsatt for et bredt spekter av økonomiske sanksjoner, og at FN er ute etter å ramme uskyldige sivile, framfor landets ledelse.

Bildet blir ikke enklere av at Taliban og Nord-alliansen gjensidig har innført sanksjoner mot hverandre, slik at handel på tvers av grensene til de to fiendenes landområder er meget vanskelig.

På kanten av stupet

FNs koordinator for Afghanistan tegner i rapporten et bilde av et land som allerede før sanksjonene sto på kanten av stupet. Over 20 års krig, flukt, tørke, underernæring og mangel på livsgrunnlag er stikkord som gjør FN-rapporten til dyster lesning:

I 1999 viste undersøkelser at hele 83 prosent av den afghanske befolkningen har måttet flykte fra sine hjem som følge av krig. Ett av fire barn dør før det blir 5 år gammelt, 85.000 barn dør hvert år som følge av diarre, 16 prosent har tegn på alvorlig underernæring og halvparten av barna er forkrøplet.

Situasjonen er så alvorlig, påpeker FN-rapporten, at afghanerne ikke tåler ytterligere «økonomiske sjokk». FN-undersøkelsen bygger på intervjuer med hjelpearbeidere, næringsdrivende, representanter for Taliban og Nord-alliansen, foruten vanlige afghanere.

«Det er nesten ingen støtte i Afghanistan til ytterlige økonomiske sanksjoner», slår FN-rapporten fast.

Nye sanksjoner

Rett før Norge ble medlem av FNs sikkerhetsråd fra nyttår i år, vedtok imidlertid verdensorganisasjonen nye sanksjoner mot Afghanistan.

Etter initiativ fra USA og Russland, ble resolusjon 1333 vedtatt av Sikkerhetsrådet 19. desember 2000. Denne gangen gjaldt sanksjonene en våpenembargo mot Taliban og forbud blant annet mot å selge eller levere utstyr og ekspertise relatert til militære aktiviteter hos Taliban-regimet.

Nok en gang var Sikkerhetsrådets krav at Taliban måtte utlevere bin Laden og stenge terroristleirene i landet – innen 30 dager.

Til tross for frykten for FN-ansattes sikkeret i Afghanistan – da sanksjonsresolusjonen ble vedtatt i 1999, førte det til voldsomme demonstrasjoner og evakuering av FN-ansatte – fikk USA viljen sin denne gangen også.

Kina og Malaysia avsto fra å stemme.

Kritikk fra Kofi Annan

Som ventet reagerte Taliban med sinne og avsky, og nektet å etterkomme FNs krav før de hadde sett beviser på at bin Laden var ansvarlig for bombeangrepene mot de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar es Salaam.

– Vi kan ikke forandre vårt system fordi USA vil at vi skal. Ei heller kan vi oppføre oss slik de vil, sa Talibans informasjonsminister Qudratullah Jamal den gang til nyhetsbyrået AFP.

Men det var ikke bare Taliban som reagerte negativt på de nye sanksjonene. FNs generalsekretær Kofi Annan gikk også ut og kritiserte Sikkerhetsrådets vedtak, og sa at sanksjonene verken ville bidra til å fremme fredssamtalene mellom de stridende partene i Afghanistan eller den humanitære situasjonen i landet.

Andre, som organisasjonen Human Rights Watch, påpekte at våpenembargoen kun var rettet mot Taliban, den ene parten i en borgerkrig. Enten burde begge eller ingen parter ilegges slike sanksjoner, mente organisasjonen.

FNs sanksjoner

I løpet av FNs 56 år lange historie, har verdensorganisasjonen vedtatt sanksjoner mot 13 medlemsland. Disse er Afghanistan, Angola, Haiti, Irak, Liberia, Libya, Rwanda, Sierra Leone, Somalia, Sør-Afrika, det sørlige Rhodesia, Sudan, og to ganger mot Jugoslavia (før og etter oppløsningen). Av disse, er sanksjonene fullstendig hevet når det gjelder Haiti, Sør-Afrika, det sørlige Rhodesia og tidligere Jugoslavia.

---
DEL

Legg igjen et svar