FN bekymret for Norge

For ti år siden var lista over bekymringer FN hadde for menneskerettighetsforhold i Norge på tre punkter. I dag er lista femdoblet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det blir tilsynelatende ikke bedre med årene. For til tross for at både denne regjeringen og tidligere regjeringer har holdt menneskerettighetsfanen høyt hevet, er FN kritisk til utviklingen i Norge.

I forrige uke var det FNs komité for de økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter som kom med sine «bekymringer» – som det heter på diplomatspråket.

Til sammen er det en liste på 13 punkter som blir presentert i FN-komiteens fjerde rapport om Norge, og «bekymringene» går på alt fra hvordan asylsøkere behandles til mangelen på boliger og lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Da den samme FN-komiteen la fram sin tredje rapport om Norge for 10 år siden, var det imidlertid bare tre menneskerettighetsforhold som ble kritisert.

– Det er en fare at myndighetene i Norge ikke tar kritikken fra FN alvorlig nok, sier fungerende generalsekretær i Amnesty International Norge, Jon Peder Egenæs.

Lang liste

Den fjerde rapporten fra FNs komité for de økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter – offentliggjort 13. mai i år – består av både ris og ros til Norge, samt anbefalinger.

De åtte punktene som utgjør rosen handler ikke minst om at Norge har vedtatt lover og handlingsplaner de siste ti årene som er i FNs ånd (menneskerettighetsloven, loven mot etnisk og religiøs diskriminering, handlingsplan mot traficking og handlingsplaner mot fattigdom, både i Norge og i utviklingsland).

Komiteen er også fornøyd med at det ikke eksisterer store hindringer mot å implementere økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i Norge.

Likevel er lista over FNs bekymringer og kritikk lang, ikke minst i forhold til komiteens tredje rapport om Norge for ti år siden.

For i tillegg til 13 punkter som er listet opp under kapittelet om «bekymringer», kritiseres Norge også for flere forhold som kommer fram under kapittelet som omhandler «forslag og anbefalinger» fra FN.

13 punkter

Punkt for punkt har FN følgende å si om forholdene i Norge:

1. Innvandrere diskrimineres, spesielt i forhold til bolig og jobb.

2. Innvandrere, spesielt kvinner, har problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, noe myndighetene har gjort for lite for å bøte på.

3. Lønnsforskjellene mellom menn og kvinner er fortsatt til stede, til tross for tiltak for å få slutt på diskrimineringen av kvinner i arbeidslivet.

4. Ulykkesraten er høy i fiskeri- og oljesektoren.

5. Et høyt antall barn blir fjernet fra sine familier og plassert i institusjoner eller fosterhjem.

6. Vold i hjemmet er fremdeles et utbredt problem, og det mangler lovgivning som retter seg mot dette.

7. Kravet om forsørgeransvar er en utilbørlig innskrenkning av muligheten til familiegjenforening for mange utlendinger, inkludert de som har fått opphold på humanitært grunnlag.

8. Norge er et mål for trafficking av kvinner for å utnytte dem seksuelt.

9. Et økende antall blir kastet ut fra sine boliger, spesielt i Oslo, hovedsaklig som en konsekvens av manglende betalingsevne. Marginaliserte grupper er spesielt utsatte for privatiseringen av sosialboliger og økte boligkostnader. Til tross for ordningene gjennom Husbanken, finnes det langt fra nok boliger for lavtlønnede grupper. Det mangler informasjon om hvor mange som står på venteliste for sosialboliger, og hvor mange som er illegale leieboere og om disse risikerer utkastelse.

10. Rundt 5200 personer er husløse i Norge. I tillegg blir ureturnerbare asylsøkere som har fått avslag på sine søknader om opphold kastet ut av asylmottakene uten å gis tak over hodet.

11. Asylsøkerbarn med traumer og sykdommer får ikke tilstrekkelig behandling.

12. Et høyt antall ungdom lider av spiseforstyrrelser og begår selvmord.

13. Begrensninger er lagt i forhold til asylsøkeres mulighet for utdanning etter fylte 18 år.

Verre enn i 1995?

Som nevnt ligger det i forlagene og anbefalingene i rapporten implisitt kritikk av forhold i Norge som ikke nevnes i de 13 punktene:

  • Det må sørges for at Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) oppnår full selvstendighet som en nasjonal institusjon.
  • Norge må ratifisere FNs fremmedarbeiderkonvensjon.
  • Det må sikres nok barnehageplasser, spesielt i tettbebygde strøk.
  • En uavhengig juridisk instans må gjennomgå avgjørelser om fengsling av personer med mentale lidelser som skal gjennomgå obligatorisk psykiatrisk behandling.

Alt i alt er dette en ganske mye lengre liste med kritikk og «bekymringer» enn det FN-komiteen kom fram til i 1995, da tredje rapporten om Norge ble offentliggjort.

Her var det nemlig bare tre punkter som ble tatt opp:

1. Mangel på statistikk om vold i hjemmet og barnemishandling, noe som kan hindre myndighetene i å gjennomføre tiltak for å bekjempe problemene.

2. Lønnsforskjellene mellom menn og kvinner, og det at kvinner opplever flere hindringer i forhold til å gjøre karriere.

3. Myndighetenes bruk av tvungen lønnsnemnd.

– FN mer aktiv nå

Men hvorvidt dette betyr at Norge har blitt et land hvor menneskerettighetene brytes oftere enn tidligere, det er ikke de lærde sikre på.

– Nei, jeg tror ikke dette betyr at menneskerettighetsforholdene i Norge har blitt verre. Det er nok heller det at FN-komiteen har blitt mer aktiv og at det er flere organisasjoner i Norge som tar opp slike forhold nå enn tidligere, mener professor Geir Ulfstein, direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter (SMR).

Også fagsjef i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Rune Berglund Steen, tror at økningen av kritikk fra FN til en viss grad kan tilskrives økt oppmerksomhet.

– Det handler kanskje mer om hvor aktive organisasjonene er nå i forhold til for ti år siden. Men samtidig er det ting som skjer nå som ikke skjedde tidligere; asylsøkere ble for eksempel ikke satt på gata før, sier Berglund Steen.

Fungerende generalsekretær i Amnesty International Norge er mer bekymret for at kritikk som blir tatt opp av FN gang på gang ikke gjøres noe med:

– Jeg vet ikke om dette betyr at det har blitt verre i Norge de siste ti årene. Det som er bekymringsverdig er at enten så får de ikke til å gjøre noe med det som FN tok opp for ti år siden og gjentar i år, eller så tar de ikke kritikken alvorlig nok, sier Jon Peder Egenæs.

– Tas ikke alvorlig

Ifølge Amnesty-lederen er det en tendens i Norge til å bagatellisere rettighetsproblemer som blir påpekt i vårt land. Ofte tenker folk at ærlig talt, så farlig og alvorlig fatt er det ikke i Norge.

– Men det er en del forhold i Norge som er alvorlige nok selv om det ikke minner om Burma eller andre diktaturer, sier Egenæs.

Et område som Norge ikke tar alvorlig nok, mener han, er kritikken mot bruk av isolasjon og varetekt i Norge.

– Den europeiske komiteen for bekjempelse av tortur kritiserte Norge for dette i 1993, i 1997 og i 1999 uten at det skjedde endringer. I 2003 kom endelig endringer som var ment å skulle begrense adgangen til bruken av isolasjon og brev- og besøksforbud. Men fremdeles viser statistikker at det er like mye bruk av varetekt i Norge, sier Egenæs, som minner om at den europeiske komiteen snart skal til Norge igjen for å undersøke dette.

– Følges systematisk ikke

Fagsjefen i NOAS mener på sin side bestemt å se et mønster hvor dette rett og slett handler om uvilje fra norske myndigheters side når det gjelder oppfølging av kritikk fra FN.

– Anbefalinger som kommer fra FN følges systematisk ikke på asylområdet. Kanskje det er fordi det er nettopp her at Norge i praksis får føle FNs menneskerettighetskrav på kroppen, sier Berglund Steen, og fortsetter:

– Vi så at det var veldig viktig for Norge å følge FN-sporet når det gjaldt krigen mot Irak. Men når det gjelder FNs anbefalinger i forhold til flyktninger og asylsøkere fra Irak, da er plutselig FN-sporet ikke så viktig lenger, sier han.

I forhold til den aktuelle kritikken fra FN-komiteen for sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter, har NOAS spesielt merket seg mangelen på behandlingstilbud til enslige mindreårige asylsøkere og praksisen med å sette asylsøkere med avslag på gata.

– Det er jo helt utrolig. Her har man nå vedtatt å opprette såkalte utreisesentre nettopp i erkjennelsen av at asylsøkere som kastes ut av mottakene til et liv på gata ikke får elementær nødhjelp. Men i stedet for å stoppe denne praksisen i påvente av at utreisesentrene blir ferdige, fortsetter Utlendingsdirektoratet med den samme praksisen. Dette er oppsiktsvekkende, og hvis ikke myndighetene stanser denne praksisen med en gang i henhold til FN-rapporten, så går Norge klart mot det FN ber oss om, sier Berglund Steen.

– Det får være grenser

Fungerende direktør ved Likestillingssenteret, Per Kristian Dotterud, mener generelt at FN har ulike standarder for rike og fattige land. Og slik mener han at det bør være.

– Selv om vi er nest best i verden på likestilling, skal vi ikke hvile på laurbærene, sier Dotterud.

Direktøren ved Norsk senter for menneskerettigheter er enig:

– Vi har idylliske forhold i Norge sammenlignet med andre steder. Men vi må bedømmes ut i fra våre forutsetninger. Hvis ikke ender det opp med kritikk bare mot fattige land som har begrensede ressurser, sier Geir Ulfstein.

Men har alle punktene FN-komiteen tar opp like mye med menneskerettigheter å gjøre? Hva med ulykker i fiskeri- og offshoresektoren eller problemene med spiseforstyrrelser og selvmord, er dette noe som Norge med rette kan kritiseres for ut ifra FNs menneskerettigheter?

– Jeg vet ikke om jeg skal si så mye om det, men da jeg leste om dette i den siste FN-rapporten om Norge, så tenkte jeg at det får være grenser for hva som skal tillegges problemer med menneskerettighetene, sier Ulfstein.

– Barn av primærnæringer

– Når det gjelder lønnsforskjellene mellom menn og kvinner så har vi stått på stedet hvil i flere tiår, til tross for at vi er på likestillingstoppen i verden. Det er et paradoks og et tankekors at kvinners lønnsnivå utgjør 85 prosent av menns lønnsnivå, sier fungerende direktør i Likestillingssenteret.

Problemene er sammensatte, påpeker Dotterud:

– I stor grad forhandles lønn direkte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, er det så bra for likestillingen? Og hvilke arbeidskrav er det som finnes? Kravet om ansatte som er stabile i jobben og villig til overtid og fleksibilitet gjør at kvinner i fertil alder lett fokuserer mer på barna mens menn jobber som før eller mer, noe som igjen skaper lønnsforskjeller, forklarer Dotterud, som ser for seg øremerking av omsorgspermisjon til fedre som et av virkemidlene som må til for å endre på dette.

Men til tross for at kvinner kommer med stormskritt inn i prestisjemessige utdanninger som jus og medisin, tviler han på om slike faktorer er nok til å skape endringer:

– Spørsmålet er om vi er likestilte i hodet, enten det dreier seg om forholdet mellom barn og jobb, eller hvilken type jobb vi velger. For det kjønnsdelte markedet i Norge gjør oss til en av verstingene i Norge, påpeker Dotterud, som mener at dette henger sammen med ting som er dypt forankret i folkesjela.

– Vi er barn av primærnæringene, nordmenn har ingen rural kultur. Alle har vi slekt som enten er fiskere, bønder eller skogbrukere. Og primærnæringenes mannsideal om å være tøff og sterk og ikke vise følelser lever videre. Få menn velger derfor å bruke sine omsorgsevner i profesjonell sammenheng. Det er grenser for hva politikerne kan gjøre med det, mener Dotterud.

– Ikke svart hvitt

Fungerende direktør i Likestillingssenteret tror ikke det finnes noe hokus pokus i forhold til at Norge har blitt et mål for trafficking.

– Norge får skryt for at vi har en handlingsplan i forhold til trafficking. Det som er synd er at resultatene av nasjonale tiltak gir begrensede resultat. Vi må tenke overnasjonalt i forhold til trafficking. Når horekunder kriminaliseres i Sverige, betyr det at denne bransjen hopper over Sverige og kommer rett til Norge, påpeker Dotterud.

– Bildet er ikke svart hvitt når det kommer til prostitusjon og trafficking. Like lite som at alle norske prostituerte frivillig prostituerer seg, opplever de traffickerte kvinnene kun å være tvunget. Dette vanskeliggjør vurderingen av hvilke tiltak som skal settes inn mot kvinnene, sier Dotterud.

Han understreker at det er bra et det finnes tilbud til kvinnene som ønsker å komme seg ut.

– Men vi må også ha mer fokus på sexkundene og bakmennene, sier han.

I forhold til vold i hjemmene er Dotterud ikke mest bekymret for mangel på lovgivning, noe FN-rapporten uttrykker bekymring for.

– Det er større grunn til å kritisere dommere for straffeutmålingen. Når det gjelder seksualisert vold er det for eksempel få som blir idømt mer enn to til tre års fengselsstraff, selv om strafferammen er på 12 år, sier Dotterud, som legger til at det i tillegg er viktig med økt og bedre hjelpetilbud i forhold til krisesentre, legevakt og andre instanser som tar seg av vold i hjemmene.

– For en del år siden kalte politiet slike ting for «husbråk». Heldigvis er det tabu å omtale dette alvorlige problemet på denne måten nå, sier Dotterud.

Vold mot kvinner i nære relasjoner er det punktet i FN-kritikken mot Norge som Amnesty har lagt mest merke til.

– Vi mener det er viktig med en lovgivning i forhold til dette, sier fungerende generalsekretær Egenæs.

– Bevisst politikk

SMR-direktør, Geir Ulfstein, fremhever flere ting fra FN-komiteens rapport som han mener er viktige.

For det første mener han at det er bra at FN vektlegger at alle de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene skal kunne prøves for norske domstoler.

– For det andre får Norge skryt for at vi har en menneskerettighetslov som har forrang foran andre lover. FN gir med dette samtidig en støtte til de av oss som mener at også kvinnekonvensjonen og rasismekonvensjonen bør ha forrang foran andre lover ved å plasseres inn i menneskerettighetsloven, sier Ulfstein.

Det skjedde ikke da Stortinget nylig behandlet saken. I stedet ble kvinnekonvensjonen plassert inn under likestillingsloven, mens rasismekonvensjonen gikk inn i den nye loven mot etnisk diskriminering.

– Men det finnes en mulighet for omkamp når maktutredningen skal opp i Stortinget denne måneden, påpeker Ulfstein.

Amnesty-lederen vil ikke kalle Stortingets vedtak for et backlash for menneskerettighetene i Norge:

– Men dette er en bevisst politikk fra myndighetene og politikernes side og et ønske om å beholde et større armslag for politikerne. De vil tydeligvis begrense hvor mye av norsk lov som skal under internasjonal rett. Hver for seg representerer kanskje ikke disse innskrenkingene noe stort problem. Men det er en tendens mot at menneskerettigheter får mindre vekt enn tidligere, sier Egenæs.

– Ikke hellig

I så måte representerer kanskje Norges uvilje til å undertegne FNs fremmedarbeiderkonvensjon denne tendensen?

– Jeg kjenner ikke den konvensjonen godt nok til at jeg vil kommentere det, sier SMR-direktør Ulfstein.

– Jeg kjenner heller ikke så godt denne konvensjonen. Men stort sett er ikke beveggrunnene hellige når et land sier nei til å ratifisere en konvensjon. Og argumentet Norge har brukt om at de ikke vil ratifisere fremmedarbeiderkonvensjonen blant annet fordi ingen andre vestlige land har gjort det, er uheldig. Noen må gå foran med et godt eksempel, mener Amnestys fungerende generalsekretær, Egenæs.

---
DEL

Legg igjen et svar