Flyktningkrisen, frykten og den frie finske kvinnen

HARSELERENDE: Denne intense, såre og skrikende komedien er tidstypisk for en generasjon unge, rotløse kvinner.
Aurora Regi og manus Miia Tervo
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 02.06.2019

Aurora Regi og manus

Miia Tervo

Finland

Mens fremmedfrykten vokser i Europa, dør mennesker i hopetall – i krig, på flukt eller bare av mangel på rent vann. Hvor mange mennesker kan et samfunn forsøke å assimilere uten at det hele raskt går til helvete? Skrekkhistorier og reelle beretninger om gruppevoldtekter, overgrep og drap begått av flyktninger og asylanter skremmer lokalbefolkningen i deler av Sverige og flere steder her hjemme, i Hellas og mange andre europeiske land. Fascismen får grobunn når frykten rår. Kan en slapstick-støy-techno-romantisk komedie hjelpe på integreringen og forståelsen mennesker imellom?

Utagerende

Spillefilmen Aurora er slitsom og livsbejaende, og den samme karakteristikken kan benyttes om den kvinnelige finske hovedkarakteren. Hennes utagerende flukt fra den alkoholiserte faren, utallige traumer og en fattigslig tilværelse som negldesigner – og ikke minst livet som festjente med fatalt resultat – tar på. Drømmen hennes er å drive med tarmskylling i Norge. Utdrivelse av andres dritt kan visstnok gi god fortjeneste, men Aurora trenger penger til flybilletten vekk fra Finland. En sen kveld på en bensinstasjon møter hun Darian: enkemann og alenefar fra Iran. Først ber han henne om råd for den beste metoden å begå selvmord på, så foreslår han proforma ekteskap. Darian har akkurat innsett at det beste for hans lille datter er om han dør, da er hun sikret opphold i det trygge lykkelandet Finland. Filmen harselerer med alvorlig tematikk og et Finland i fullt forfall med en yngre generasjon i identitetskrise. Bruken av genrefilm for å gjøre tyngre tematikk tilgjengelig er et grep som kan forføre nye målgrupper. Sekvensene hvor Darian forsøker å finne et egnet overnattingssted for seg og sin lille datter, setter perspektiv på nivå og manglende vilje til humane flyktningmottak.

Villskap

Aurora har skapet fullt av fordommer mot menn med muslimsk bakgrunn, men inngår likevel en avtale med Darian om å skaffe ham en finsk brud. Men først må hun gi ham hjemmeundervisning i skikk og bruk når det gjelder omgang mellom kjønnene og hvordan finske kvinner skal behandles. Scenen er ubetalelig. Ikke bare fordi den nettopp berører et svært sårt punkt i dagens mangelfulle integrering, men også fordi enkemannen Darian er den som trenger det minst. I sorgen over konas død og med omsorgen for veslejenta er han villig til å gjøre alt for andre. Plottet er ikke nytt, men den morløse og selvskadende Aurora uten fast feste noe sted vokser i sin dragning mot Darian. Som så mange andre er hun livredd forpliktelser og foretrekker one-night stands framfor kjærlighet. Filmen er i så måte et godt observert situasjonsbilde av den unge moderne finske kvinnen.

Drømmen er å drive tarmskylling i Norge. Utdrivelse av andres dritt kan visstnok gi god fortjeneste.

Finland har på grunn grensen mot Russland vært et lukket land, og fremmedfiendtligheten er langt høyere blant finnene enn i land med historikk for mer åpenhet. Selv om Aurora representerer disse holdningene i fullt monn, vet vi at filmen sakte, men sikkert vil føre de to sammen. Darian slepes med i hennes massive villskap for å utdannes i respektfull kvinnebehandling. Der, i kaoset, er søt musikk i ferd med å oppstå. Men Aurora er en naturkatastrofe på to ben og ender heller opp på akutten etter utagerende festing enn å innrømme følelser. Før hun kollapser, rekker hun å bli så intim med fremmed beiler at hun videresender  dickpics til Darians lille datter. Opprørt nekter Darian å se Aurora mer.

Hvor utsatt den frie finske kvinnen er for farer, blir tydelig igjennom denne reisen inn i nattens bekmørke og gru. Men det som truer mest, er ikke flyktige knull eller rusmisbruk, men Aurora selv, og hennes manglende evne til å ta vare på seg selv. Som generasjons- og kvinneportrett minner hun sterkt om artisten Amy Winehouse, som med tilsvarende livsførsel dessverre gikk bort så altfor tidlig. Jeg velger å se denne intenst såre og skrikende komedien som et varsko om den unge ressurssterke, men totalt rotløse, kvinnens tilstand. Samtidig kjenner jeg henne så inderlig godt igjen fra min egen ungdoms nære krets. Filmen byr også på et pusterom, da den gir seeren en mulighet til å forholde seg til flyktningproblematikken ispedd noe annet enn dårlig samvittighet, lidelse og lemlesting.


Aurora er en av mange filmer med sterke, ukonvensjonelle og ubehagelige kvinnekarakterer på filmfestivalen Oslo Pix 3–9. juni.

Kommentarer