Flyktninger som ser på oss

I Every Face Has A Name blir vitnesbyrd fra Holocaust-overlevende aktualisert ved å trekke tråder til nåtidens flyktningstrømmer.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com
Email: endreeid@gmail.com
Publisert: 19.05.2015

Every Face Has A Name
Regi: Magnus Gertten,
foto: Caroline Troedsson m.fl.

Om ikke lenge vil alle som opplevde Holocaust være borte. Dette vil gi vitnesbyrdene fra disse menneskene ny kraft og skjørhet på én og samme tid: kraft fordi deres nødvendighet vil bli intensivert, og skjørhet fordi vitnesbyrdene vil bli uopprettelige, og uten levende kilder som kan bekrefte deres gyldighet.

Den norske motstandsmannen Svenn Martinsen døde bare syv uker etter at han ble intervjuet til denne dokumentaren. Han sitter og ser på fotografier av seg selv idet han ankommer Malmö i 1945, nylig sluppet ut av en tysk konsentrasjonsleir. Ansiktsuttrykket når han betrakter sin egen befrielse er vanskelige å tolke. Martinsen forteller heller om bildene han har i hodet: tyve jødiske barn på en forsøksstasjon – jødiske barn som SS utførte eksperimenter på. Han hadde ønsket å redde disse barna – ønsket å ta dem med seg til Sverige. Sammen med sin motstandsleder og Svensk Røde Kors skulle han smugle barna ut av leiren. Men SS hadde ikke latt barna få leve: På tampen av krigen ble de drept – hengt på klesknagger på utsiden av en gymsal.

Holocaust-flyktningene settes i sammenheng med nåtidens flyktninger.

Martinsen sitter hver kveld på sengekanten og snakker med seg selv. Han snakker med en del av seg som ikke er til stede på sengekanten, sier han, men i fantasiene om volden han har bevitnet: Der er han en helt som redder barna. Der dikter han opp historier der han selv vinner og fienden taper. Etter intervjuet får vi vite noe som gir oss grunn til å tro at Martinsen også fant måter å bearbeide sine erfaringer på i sitt sosiale liv: Han jobbet som lærer for barn med spesielle behov. Martinsen er én av flere tidligere krigsfanger som gir sine vitnesbyrd i Every Face Has A Name (2015). Dokumentaren ønsker ikke bare å løfte frem de historiske realitetene disse menneskene har erfart, men også undersøke hvordan erfaringene har blitt bearbeidet. Filmen er i tillegg opptatt av å spørre hvordan vi kan bruke Holocaust-vitnesbyrdene i vår tenkning om dagens krigsflyktninger.

Blikk gjennom tiden. Regissør Magnus Gertten har sett på arkivmateriale fra 28. april 1945, der filmopptak viser tusenvis av frigjorte fanger fra de tyske konsentrasjonsleirene ankomme havnen i Malmö. Etter en researchprosess som startet i 2008, har han identifisert og oppsøkt menneskene som er avbildet. I Every Face Has A Name møter vi ni av disse, alle fra forskjellige land, som ser på opptakene, bearbeider inntrykkene og forteller om sine opplevelser. Noen vil ikke huske – men bare se på bildene av befrielsen uten å minnes grusomhetene de dro fra.

Filmmaterialet er åpenbart nyrestaurert. Bildene har en usedvanlig klarhet, og er nærmest fri for striper og andre forstyrrelser. Filmfotografen Gustaf Boge hadde, før han filmet disse flyktningene, jobbet med fremragende stumfilmregissører som Mauritz Stiller og Victor Sjöström, og i tillegg erfaring med reisefilm og landskapsskildringer. Denne bakgrunnen kan forklare noe av bildenes visuelle kraft og årvåkne komposisjoner.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer