Flyktninger som ser på oss

I Every Face Has A Name blir vitnesbyrd fra Holocaust-overlevende aktualisert ved å trekke tråder til nåtidens flyktningstrømmer.
Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com
Email: endreeid@gmail.com
Publisert: 19.05.2015

Every Face Has A Name
Regi: Magnus Gertten,
foto: Caroline Troedsson m.fl.

Om ikke lenge vil alle som opplevde Holocaust være borte. Dette vil gi vitnesbyrdene fra disse menneskene ny kraft og skjørhet på én og samme tid: kraft fordi deres nødvendighet vil bli intensivert, og skjørhet fordi vitnesbyrdene vil bli uopprettelige, og uten levende kilder som kan bekrefte deres gyldighet.

Den norske motstandsmannen Svenn Martinsen døde bare syv uker etter at han ble intervjuet til denne dokumentaren. Han sitter og ser på fotografier av seg selv idet han ankommer Malmö i 1945, nylig sluppet ut av en tysk konsentrasjonsleir. Ansiktsuttrykket når han betrakter sin egen befrielse er vanskelige å tolke. Martinsen forteller heller om bildene han har i hodet: tyve jødiske barn på en forsøksstasjon – jødiske barn som SS utførte eksperimenter på. Han hadde ønsket å redde disse barna – ønsket å ta dem med seg til Sverige. Sammen med sin motstandsleder og Svensk Røde Kors skulle han smugle barna ut av leiren. Men SS hadde ikke latt barna få leve: På tampen av krigen ble de drept – hengt på klesknagger på utsiden av en gymsal.

Holocaust-flyktningene settes i sammenheng med nåtidens flyktninger.

Martinsen sitter hver kveld på sengekanten og snakker med seg selv. Han snakker med en del av seg som ikke er til stede på sengekanten, sier han, men i fantasiene om volden han har bevitnet: Der er han en helt som redder barna. Der dikter han opp historier der han selv vinner og fienden taper. Etter intervjuet får vi vite noe som gir oss grunn til å tro at Martinsen også fant måter å bearbeide sine erfaringer på i sitt sosiale liv: Han jobbet som lærer for barn med spesielle behov. Martinsen er én av flere tidligere krigsfanger som gir sine vitnesbyrd i Every Face Has A Name (2015). Dokumentaren ønsker ikke bare å løfte frem de historiske realitetene disse menneskene har erfart, men også undersøke hvordan erfaringene har blitt bearbeidet. Filmen er i tillegg opptatt av å spørre hvordan vi kan bruke Holocaust-vitnesbyrdene i vår tenkning om dagens krigsflyktninger.

Blikk gjennom tiden. Regissør Magnus Gertten har sett på arkivmateriale fra 28. april 1945, der filmopptak viser tusenvis av frigjorte fanger fra de tyske konsentrasjonsleirene ankomme havnen i Malmö. Etter en researchprosess som startet i 2008, har han identifisert og oppsøkt menneskene som er avbildet. I Every Face Has A Name møter vi ni av disse, alle fra forskjellige land, som ser på opptakene, bearbeider inntrykkene og forteller om sine opplevelser. Noen vil ikke huske – men bare se på bildene av befrielsen uten å minnes grusomhetene de dro fra.

Filmmaterialet er åpenbart nyrestaurert. Bildene har en usedvanlig klarhet, og er nærmest fri for striper og andre forstyrrelser. Filmfotografen Gustaf Boge hadde, før han filmet disse flyktningene, jobbet med fremragende stumfilmregissører som Mauritz Stiller og Victor Sjöström, og i tillegg erfaring med reisefilm og landskapsskildringer. Denne bakgrunnen kan forklare noe av bildenes visuelle kraft og årvåkne komposisjoner.

Gertten og hans langvarige samarbeidspartner Jesper Osmund (klipper) viser ikke bare Boges bilder i normal hastighet, men stopper gjentatte ganger opp for å dvele ved dem. Filmene spilles i langsom bevegelse, det zoomes inn på menneskene og blikkene til de frigjorte. I all sin tvetydighet utstråler de fleste ansiktsuttrykkene i det minste den umiskjennelige «grålysningen» av lykke og frihet. Noen ansikter er likevel forknytte eller fylt av tvil, mistenksomhet, avmakt – ja, kanskje til og med skyldfølelse.

Det er noe spesielt ved hvordan fotografier og filmbilder lar oss utveksle blikk med mennesker fra en annen tid. Som den nylig avdøde filmkritikeren Gilberto Perez har skrevet, gjør bilder at «øyne kan stirre inn i en annen tid og et annet sted». Gerttens dokumentar demonstrerer dette fenomenet. Flyktningene fra 1945 ser ofte rett inn i kameraet, og dermed «gjennom» tiden, mot oss og vår uvitenhet. Vi får dessuten mange nærbilder av de overlevendes ansikter slik de er i dag – mens de ser på seg selv i en fjern, men samtidig nær fortid. De ser også mot intervjueren, eller mot oss seere. Langt mer enn tradisjonelle dokumentarer som baserer seg på arkivbilder og intervjuer, vektlegger Gerttens film det dvelende uttrykksfulle ved denne blikkvekslingen mellom historien og samtiden.

Det ligger en særegen kraft i hvordan disse bildene fra fortiden «ser» på oss.

Dehumanisering. Sammenhengen mellom nåtid og fortid viser seg også på en annen måte i filmen. Det er ofte noe «komfortabelt» i hvordan dokumentarer og fiksjonsfilmer fremstiller fortiden som noe tilbakelagt, uten å la den kaste lys inn i nåtiden. I Every Face Has A Name settes derimot fortiden i kontakt med nåtiden, når den tar for seg dagens flyktningrealitet.

Som små, gradvise injeksjoner i filmens hovedåre, vises bilder fra en tilsynelatende normal julidag på en havn på Sicilia. Året er 2014. De første bildene, fra tidlig om formiddagen, fremhever den deilige varmen, idyllen og det intenst turkise vannet. Noen ventende politibiler på rekke og rad i et strengt og symmetrisk mønster antyder at noe er i ferd med å skje. Litt etter litt dukker det opp en skrøpelig flyktningbåt som taues inn fra havet. Det lukter av død, engstelse og forsiktig håp. Noen overlevende mennesker trer i land, tatt hånd om av politi og militærstyrker.

Man opererer i et vanskelig felt når man trekker paralleller mellom andre verdenskrig og dagens flyktningsituasjon. Gerttens film er på dette området antydende istedenfor insisterende. Snarere enn å påpeke eller argumentere for en direkte historisk forbindelse – som for eksempel filosofen Giorgio Agamben har gjort med sin idé om «unntakstilstanden», der han sammenlikner dagens grensepolitikk og flyktningens mangel på rettigheter med konsentrasjonsleirens systematiske dehumanisering – tematiserer filmen mer generelt flyktningers navnløshet og usynlighet i den offentlige samtalen. Når Holocaust-flyktningene settes i sammenheng med nåtidens flyktninger, åpner Gertten et affektivt refleksjonsrom snarere enn å fremsette en analytisk påstand.

Disse sekvensene blir aldri like virkningsfulle som møtene med de Holocaust-overlevende, blant annet fordi vi aldri får møte individene som ankommer den italienske kysten – bare en representativ gruppe. Filmen er mer kraftfull når den dveler ved tidsvitner som betrakter seg selv i 1945, og reagerer på det de ser og minnes.

De overlevende. En av kvinnene i filmen gjenkjenner sine venninner, men klarer ikke å kjenne igjen seg selv: I konsentrasjonsleiren hadde hun ikke hatt mulighet til å se seg selv i speilet.

En mann, som var en liten baby denne aprildagen, forteller at han aldri følte seg verdsatt av moren som han ankom havnen sammen med. «Du skal være glad du er i live,» skal hun ha sagt uten å se på ham.

En annen mann, Bernard Kempler, forteller om ubehaget han følte som følge av blikkene han fikk på havnen: Det var så uvant å bli sett.

Det ligger en særegen kraft i hvordan disse bildene fra fortiden «ser» på oss. Menneskene på havnen betrakter oss som overlever dem – vi som må forvalte deres erfaringer videre. Every Face Has A Name sier at det ikke er nok å reflektere over bildene og la dem være inngangen til en lukket fortid; vi må også reflektere over – og ta i bruk – disse vitnesbyrdene i kampen mot dagens skjulte og åpenlyse dehumaniseringsmekanismer.

 

Every Face Has A Name er snart tilgjengelig for kjøp på http://everyfacehasaname.com/the-film/buy/


Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid.
endreeid@gmail.com

Kommentarer