Vi kan ikke glemme flyktningene nå i vår egen krise. Gjennom bilder forsøker jeg å minne oss på fellesskapet vi har. Situasjonen for flyktninger på Lesvos og Moria – fra Afghanistan, Kongo og andre steder – er prekær og på mange måter langt mer alvorlig enn under den tidlige flyktningkrisen for noen år siden. 20 000 mennesker bor på en plass som er beregnet på 2800. Av disse er det cirka 40 prosent barn, hvorav mange er alene. Det er ingen sanitærforhold å snakke om, og vaskevannet er oppbrukt tidlig på formiddagen.
Forholdene var ekstreme, og så kom korona. Av de 20 000 får 10 slippe ut i timen, 144 totalt i løpet av dagen – delvis for å unngå smitte. Parallelt med dette har høyreekstremister i perioder flokket seg til øya. Dette er et sted der både flyktninger, hjelpearbeidere og journalister risikerer å bli angrepet. I februar ble skolen til den frivillige foreningen One Happy Family på Lesvos brent ned. Og for et par uker siden ble den lille legevakten ved Moria satt fyr på. Innenfor murene øker desperasjonen, farlige slåsskamper oppstår som kan vare i hele dager. Selvskading er normalt. Retten til å søke asyl i Europa framstår som et tilbakelagt kapittel.
Yoga and Sport For Refugees
Av de hjelpeorganisasjonene som er igjen nå, finnes blant andre Yoga and Sport For Refugees (YSFR). For den som aldri har vært i en flyktningleir, kan satsingen på idrett antagelig virke absurd. Hvorfor ikke bare spare på kreftene og konsentrere seg om overlevelse? Vil det ikke være syke, kvinner og barn som trenger mest hjelp? Det enkle svaret er at treningen gir mening, siden den skaper mening der det bare er fortvilelse å finne. Organisasjonen bruker idrett for å hjelpe folk å finne verdighet og mening – for å finne den mentale og fysiske styrken som kreves for å gjennomgå monotonien, frustrasjonen og stagnasjonen i deres nåværende situasjon.
De to siste årene har jeg gjennom et omfattende kunstprosjekt med flere opphold på Lesvos jobbet med flyktninger og migranter som driver med idrett gjennom YSFR. Under oppholdene deltok jeg på ulike aktiviteter som yoga, svømming, bryting, muay thai, kung fu, kickboksing, parkour, bodybuilding og boksing. De beste holder et høyt nivå, men alle som ønsker å trene, er velkomne. Det er både barn i 10–12-års alder og godt voksne.
Som alt annet har YSFR måttet stenge lokalene for trening grunnet covid-19. Nå bruker de tiden til å kjøpe inn og dele ut såpe, antibac og mat. De har også levert ut alt av bokseutstyr, joggesko og annet treningsutstyr slik at hver og en kan trene på egen hånd. Estelle Jean, YSFRs grunnlegger, sier de gjør det de kan for å oppmuntre via internett, og ved å være til stede. Men det er svært vanskelig nå, for hva kan den enkelte gjøre?
Min oppfordring er: Bli med på YSFRs daglige treningsutfordring, og vis at de ikke er glemt. Hard trening er det også. Du kan også gi penger gjennom YSFRs hjemmeside – det er ingen fordyrende mellomledd.
En nummenhet
I en tid der bilder finnes overalt, og katastrofale hendelser blir alminneliggjort gjennom medier, er det påtrengende spørsmålet: Hvordan vi kan kommunisere om alvorlige hendelser gjennom bilder? Dagens inflasjon i nyhetsbilder med dramatiske virkemidler kan skape distanse, eller kanskje en nummenhet, mer enn et engasjement. Slik blir bildet fort mer et objekt enn en meningsbærer. Mine verk ligger tett på en journalistisk, dokumentarisk stil, men motivene er langt unna det klassiske katastrofefotografiet.
Honeruds bilder skulle vært vist på Bærum Kunsthall i mars,
men utstillingen åpner antageligvis senere.