Flyktningene og erkjennelsesarbeidet


Filmen Mediterranea er en essensiell øvelse i å forestille seg de svakestes perspektiv. 

Mediterranea
Regi og manus: Jonas Carpignano, Foto: Wyatt Garfield

Flyktninger som legger ut på en lang og farefull ferd til det forjettede Europa. Enten til fots eller over havet. Vi har hørt historien mange ganger nå. Men har vi virkelig hørt den? Eller hørt på den? Bare i år er det snakk om over 780 000 flyktninger som har tatt veien. I Norge nærmer vi oss 40 000. Det ser ikke ut til å bedre seg. Vi er inne i den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Det reises gjerder mot de nyankomne. De mishandles av politiet.

«Å så grusomt,» sier vi kanskje, og feller en tåre. Men hva føler vi, og hvor dypt stikker tåredryppet? I hvor stor grad er vi i det hele tatt i stand til å sette oss i deres sted, benket foran gullrekka på plasmaskjermen med fredagstaco og juleøl?

- annonse -

Nøktern fortelling. Det er så mye vi vet, men vet vi det egentlig? Det er mange kjeltringer, vet vi, som skor seg på folks elendighet. Det er mange av dem i Jonas Carpignanos glitrende, men hjerteskjærende, debutfilm Mediterranea. Den er viktig – for med denne filmen får vi endelig en solid fortelling om et par flyktninger, fra deres perspektiv, uten sødme og moralisering. Jeg gremmes bare ved tanken på at dette skulle havne i Hollywood. Dette er heldigvis forbilledlig nøktern og dempet historiefortelling, med få helter, men mange mennesker med diffuse motiver og uklare livsprosjekt.
Ayiva (Koudous Seihon) og Abas (A …

Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.

Kjetil Røed
Frilansskribent.

Du vil kanskje også likeRELATERT
Anbefalte