Flyktningene og erkjennelsesarbeidet

Filmen Mediterranea er en essensiell øvelse i å forestille seg de svakestes perspektiv. 

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Mediterranea
Regi og manus: Jonas Carpignano, Foto: Wyatt Garfield

Flyktninger som legger ut på en lang og farefull ferd til det forjettede Europa. Enten til fots eller over havet. Vi har hørt historien mange ganger nå. Men har vi virkelig hørt den? Eller hørt på den? Bare i år er det snakk om over 780 000 flyktninger som har tatt veien. I Norge nærmer vi oss 40 000. Det ser ikke ut til å bedre seg. Vi er inne i den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Det reises gjerder mot de nyankomne. De mishandles av politiet.

«Å så grusomt,» sier vi kanskje, og feller en tåre. Men hva føler vi, og hvor dypt stikker tåredryppet? I hvor stor grad er vi i det hele tatt i stand til å sette oss i deres sted, benket foran gullrekka på plasmaskjermen med fredagstaco og juleøl?

Nøktern fortelling. Det er så mye vi vet, men vet vi det egentlig? Det er mange kjeltringer, vet vi, som skor seg på folks elendighet. Det er mange av dem i Jonas Carpignanos glitrende, men hjerteskjærende, debutfilm Mediterranea. Den er viktig – for med denne filmen får vi endelig en solid fortelling om et par flyktninger, fra deres perspektiv, uten sødme og moralisering. Jeg gremmes bare ved tanken på at dette skulle havne i Hollywood. Dette er heldigvis forbilledlig nøktern og dempet historiefortelling, med få helter, men mange mennesker med diffuse motiver og uklare livsprosjekt.
Ayiva (Koudous Seihon) og Abas (Alassane Sy) flykter fra Burkina Faso, gjennom den libyske ørkenen, før de legger ut på middelhavsseilasen. Før den tid har de blitt robbet av landeveisrøvere og frastjålet penger. Ja, en av deres medflyktende har sågar blitt drept fordi han våget å sette seg opp mot skurkene. Ute på havet er det knapt noen som kan styre den skjøre båten, som (naturligvis) er fullstendig overfylt. Men det går på et vis, likevel, når Ayiva styrer. På veien er det også enkelte som faller i havet og blir borte, før båten til slutt støter på italienske kystvaktfartøy. Ayiva og Abas bosetter seg under svært kummerlige forhold i den lille byen Rosarno i den søritalienske delstaten Calabria.

Uviss skjebne. Grusomhetene underveis er en egen historie, men skuffelsene som venter når Ayiva og Abas ankommer vårt kontinent, vokser seg stadig større og overmanner særlig Abas. Den europeiske drømmen var ikke særlig mye å skryte av, skulle det vise seg. Når deres tremånedersvisum går ut, må de jobbe for slavelønn som appelsinplukkere, mens kvinnene må prostituere seg.
Brødrenes skjebne er uviss og dyster. Enda verre blir det når et par afrikanere skytes, og det lokale politiet kaster ut venner av de to hovedpersonene fra deres hardt tilkjempede hjem «fordi naboene ikke vil ha dem i nabolaget». Det hele ender i en stygg konfrontasjon, basert på virkelige begivenheter, hvor hundrevis av migranter satte fyr på biler og endte i håndgemeng med politiet.

Når det braker løs og regnet skyller ned for fullt, er det kun lynglimt som lyser opp de vettskremte ansiktene i båten. Ellers er det bare stummende mørke og hyl.

Tett på begivenhetene. Mediterranea lar oss komme svært tett på begivenhetene – for selv om filmen kan betraktes som talerør for tusenvis av migranter og er en fiksjonsfilm, er den faktisk basert på skuespiller Koudous Seihons egne erfaringer. Seihon, som spiller Ayiva, ble kjent med den 31-årige regissøren Campignano da sistnevnte dro til Rosarno for å dokumentere uroen.
Campignano, som selv har en vestafrikansk far og en italiensk mor, har i flere sammenhenger uttrykt bekymring for den voksende rasismen vi ser i Europa etter hvert som flyktningestrømmen øker. Hans besøk i Rosarno strakk seg etter hvert til måneder. Han ble kjent med afrikanerne fra demonstrasjonen, og ble etter hvert nær venn med Seihon. Deres relasjon førte til kortfilmen A Chjàna (2012), som i sin tur ledet frem til Mediterranea. De to vennene bor sammen i dag.

Det er når flyktningene forblir anonyme, historieløse, «de andre», at rasisme og fremmedfrykt brer om seg.

Erkjennelsesarbeid. Avstanden mellom kunnskap og innsikt er avgjørende, og bestemmer hvordan vi forholder oss til vårt eget og andres liv. Det er så mye vi vet, men som vi ikke har noen dyp forståelse – noen erkjennelse – av. Vi vet det er dødbringende å røyke, for eksempel, likevel fortsetter noen av oss å gjøre det. Hadde vi hatt en erkjennelse av at vi dør av tobakk, ville vi sluttet å røyke. Noe annet ville vært irrasjonelt. Men kunnskapen er ikke aktivert som en del av oss, som en del av vår fortelling, og blir dermed heller ikke internalisert og leder til handling.
Vi vet også at andre lider, men vi gjør sjelden noe med det. Dette har med innlevelse å gjøre, med solidaritet og empati: Kan vi virkelig leve oss inn i den andres synsvinkel, se hans og hennes virkelighetsforståelse, rykker den andre så tett på vår livsfortelling at den forandres. Kanskje vi føler oss maktesløse eller har nok med vårt eget likevel – men om innsikten i den andres lidelse hadde stukket tilstrekkelig dypt, ville vi gjort noe. Det er en feilslutning å tenke at vi vier hele vårt liv til å hjelpe den andre om vi har erkjent hans eller hennes lidelse, men det viktige er at vi har begynt å nøste opp empatiens og solidaritetens tråd gjennom innsikten som har blitt en del av oss. Når vi har forstått, har vi påbegynt et erkjennelsesarbeid der vi nærmer oss den andre som handlende vesen, ikke som en fremmed som ikke vedkommer oss.

Håpløse glimt. Det er spesielt én scene som fester seg hos meg i filmen. I mørket, ute på havet, er flyktningene ikke bare ofre for en dyster skjebne, men for de uregjerlige elementene – uvær og bølger. Det er i tillegg mørkt når bølgene slår over dem og vinden truer med å velte dem ut av båten. Ingen av flyktningene har lommelykter med seg, og når det braker løs og regnet skyller ned for fullt, er det kun lynglimt som lyser opp de vettskremte ansiktene i båten. Ellers er det bare stummende mørke og hyl. Dette er et uhyggelig øyeblikk, og en sekvens som borer seg inn i hjertet av hva som faktisk skjer på disse ferdene over Middelhavet.
I all sin grusomheten er det tross alt en poesi i disse bildene, men en poesi som aldri slipper tak i det forferdelige som opplyses. Det er også – som nevnt – en realisme her, en intimitet og nærhet til hovedpersonene, som forblir nøktern og observerende, på grensen til det dokumentariske.

Flyktningenes perspektiv. Vi skal ikke innbille oss at vi virkelig kan se noe fra flyktningenes synspunkt med en film som Mediterranea, men den spiller en helt essensiell rolle likevel. Det viktige med filmen – jeg kan ikke understreke dette nok – er at den kan markere en begynnelse på vårt forsøk på å lete etter disse fortapte menneskenes perspektiv.
Det er derfor så viktig at vi igjen og igjen forteller fra deres perspektiv, fra flyktningenes synsvinkel, noe denne filmen gjør mer oppriktig enn noen annen film jeg har sett. Når vi skjønner hvor viktig det er, vil vi se etter dem, forsøke å se som dem, gjennom fortellinger, filmer og kunstverk som prøver å artikulere denne synsvinkelen. Det er når flyktningene forblir anonyme, historieløse, «de andre», at rasisme og fremmedfrykt brer om seg. Mediterranea setter derfor i gang et erkjennelsesledende forestillingsarbeid ved å gi en gruppe et ansikt, en fortelling, en identitet. Det er ikke mye som er viktigere enn det.

Les også om Mediterranea i artikkelen om filmprisen LUX, der Mediterranea var en av de nominerte, på s. 16.

---
DEL