Flyktningene og erkjennelsesarbeidet

Filmen Mediterranea er en essensiell øvelse i å forestille seg de svakestes perspektiv. 

Kjetil Røed

Mediterranea
Regi og manus: Jonas Carpignano, Foto: Wyatt Garfield

Flyktninger som legger ut på en lang og farefull ferd til det forjettede Europa. Enten til fots eller over havet. Vi har hørt historien mange ganger nå. Men har vi virkelig hørt den? Eller hørt på den? Bare i år er det snakk om over 780 000 flyktninger som har tatt veien. I Norge nærmer vi oss 40 000. Det ser ikke ut til å bedre seg. Vi er inne i den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Det reises gjerder mot de nyankomne. De mishandles av politiet.

«Å så grusomt,» sier vi kanskje, og feller en tåre. Men hva føler vi, og hvor dypt stikker tåredryppet? I hvor stor grad er vi i det hele tatt i stand til å sette oss i deres sted, benket foran gullrekka på plasmaskjermen med fredagstaco og juleøl?

Nøktern fortelling. Det er så mye vi vet, men vet vi det egentlig? Det er mange kjeltringer, vet vi, som skor seg på folks elendighet. Det er mange av dem i Jonas Carpignanos glitrende, men hjerteskjærende, debutfilm Mediterranea. Den er viktig – for med denne filmen får vi endelig en solid fortelling om et par flyktninger, fra deres perspektiv, uten sødme og moralisering. Jeg gremmes bare ved tanken på at dette skulle havne i Hollywood. Dette er heldigvis forbilledlig nøktern og dempet historiefortelling, med få helter, men mange mennesker med diffuse motiver og uklare livsprosjekt.
Ayiva (Koudous Seihon) og Abas (Alassane Sy) flykter fra Burkina Faso, gjennom den libyske ørkenen, før de legger ut på middelhavsseilasen. Før den tid har de blitt robbet av landeveisrøvere og frastjålet penger. Ja, en av deres medflyktende har sågar blitt drept fordi han våget å sette seg opp mot skurkene. Ute på havet er det knapt noen som kan styre den skjøre båten, som (naturligvis) er fullstendig overfylt. Men det går på et vis, likevel, når Ayiva styrer. På veien er det også enkelte som faller i havet og blir borte, før båten til slutt støter på italienske kystvaktfartøy. Ayiva og Abas bosetter seg under svært kummerlige forhold i den lille byen Rosarno i den søritalienske delstaten Calabria.

Uviss skjebne. Grusomhetene underveis er en egen historie, men skuffelsene som venter når Ayiva og Abas ankommer vårt kontinent, vokser seg stadig større og overmanner særlig Abas. Den europeiske drømmen var ikke særlig mye å skryte av, skulle det vise seg. Når deres tremånedersvisum går ut, må de jobbe for slavelønn som appelsinplukkere, mens kvinnene må prostituere seg.
Brødrenes skjebne er uviss og dyster. Enda verre blir det når et par afrikanere skytes, og det lokale politiet kaster ut venner av de to hovedpersonene fra deres hardt tilkjempede hjem «fordi naboene ikke vil ha dem i nabolaget». Det hele ender i en stygg konfrontasjon, basert på virkelige begivenheter, hvor hundrevis av migranter satte fyr på biler og endte i håndgemeng med politiet.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL