Flukten fra menneskeligheten

POSTHUMANISME: Jan Grues essay lykkes som tidsbilde og kritikk i kraft av å være en personlig og tvisynt tilnærming.

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 2019-06-03
        Det var en gang et menneske – Posthumanisme som tanke og tendens
Forfatter: Jan Grue
Universitetsforlaget,

Det var en gang et menneske er skrevet som en introduksjon til temaet posthumanisme, men bokens løse og åpne form gjør at forfatteren ikke trenger å vie for mye plass til avgrensninger av det posthumane, av transhumanismen og humanismen. Isteden går han disse sammenfiltrede og mangetydige begrepene i møte gjennom sin egen livserfaring og historie.

Grue begynner sin fortelling på slutten av 1990-tallet, der posthumane tekno-dystopier begynte å bli et vanlig fenomen. Den barokke filmen Matrix bød på et halvt genialt og halvt naivt sammensurium av elementer som populariserte oppløsningen av det menneskelige i møtet med intelligente roboter, datamanipulerte illusjoner, implantater og bioteknologi. Her står ikke lenger mennesket i sentrum av en forståelig verden. Posthumanismen er et trollspeil der samtidens mennesker ser seg selv som noe annet, noe uhyggelig og fremmed. Vi er ikke lenger klart avgrenset verken fra dyr, maskiner, upersonlige systemer eller demoniske krefter.

Sårbarhet.

Møtet med posthumanismen blir en fortelling om Grues eget forsøk på å orientere seg. Han skriver åpenhjertig om sin egen situasjon som funksjonshemmet og rullestolbruker grunnet en medfødt muskelsykdom, som han tidligere har beskrevet i den prisbelønte boken Jeg lever et liv som ligner deres (2018). Posthumanismen blir også en anledning til å tenke over hva det innebærer ikke å være et typisk menneske – å være annerledes. For Grue dreier det seg ikke bare om annerledeshet, men også om en anerkjennelse av vår kroppslige og sjelelige skjørhet, som er det som gjør oss til mennesker. Slik Grue selv fastslår i innledningen, er dette en humanistisk bok om posthumanismen, og den bæres av et jeg som er sterkt nok til å omfavne sin egen svakhet. Slik blir de høytsvevende og fantastiske perspektivene forankret i en gjenkjennelig og jordnær livserfaring. Samtidig byr teksten på en god del sarkastisk snert og vittige eksempler.

At forfatterens egen posisjon som funksjonshemmet også fører med seg en smertelig følsomhet for menneskebildenes ideologiske forblindelser, kommer klart til skue i …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450
       

Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.