Flukten fra menneskeligheten

POSTHUMANISME: Jan Grues essay lykkes som tidsbilde og kritikk i kraft av å være en personlig og tvisynt tilnærming.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 03.06.2019
           Det var en gang et menneske – Posthumanisme som tanke og tendens
Forfatter: Jan Grue
Universitetsforlaget,

Det var en gang et menneske er skrevet som en introduksjon til temaet posthumanisme, menbokens løse og åpne form gjør at forfatteren ikke trenger å vie for mye plasstil avgrensninger av det posthumane, av transhumanismen og humanismen. Isteden går han disse sammenfiltrede og mangetydige begrepene imøte gjennom sin egen livserfaring og historie.

Grue begynner sin fortelling på slutten av1990-tallet, der posthumane tekno-dystopier begynte å bli et vanlig fenomen.Den barokke filmen Matrix bød på et halvt genialt og halvt naivt sammensurium av elementersom populariserte oppløsningen av det menneskelige i møtet med intelligenteroboter, datamanipulerte illusjoner, implantater og bioteknologi. Her står ikkelenger mennesket i sentrum av en forståelig verden. Posthumanismen er ettrollspeil der samtidens mennesker ser seg selv som noe annet, noe uhyggelig ogfremmed. Vi er ikke lenger klart avgrenset verken fra dyr, maskiner,upersonlige systemer eller demoniske krefter.

Sårbarhet.

Møtet med posthumanismen blir en fortelling om Grues eget forsøk på å orientere seg. Han skriver åpenhjertig om sin egen situasjon som funksjonshemmet og rullestolbruker grunnet en medfødt muskelsykdom, som han tidligere har beskrevet i den prisbelønte boken Jeg lever et liv som ligner deres (2018). Posthumanismen blir også en anledning til å tenke over hva det innebærer ikke å være et typisk menneske – å være annerledes. For Grue dreier det seg ikke bare om annerledeshet, men også om en anerkjennelse av vår kroppslige og sjelelige skjørhet, som er det som gjør oss til mennesker. Slik Grue selv fastslår i innledningen, er dette en humanistisk bok om posthumanismen, og den bæres av et jeg som er sterkt nok til å omfavne sin egen svakhet. Slik blir de høytsvevende og fantastiske perspektivene forankret i en gjenkjennelig og jordnær livserfaring. Samtidig byr teksten på en god del sarkastisk snert og vittige eksempler.

At forfatterens egen posisjon somfunksjonshemmet også fører med seg en smertelig følsomhet for menneskebildenesideologiske forblindelser, kommer klart til skue i lesningen hans av eutanasi-og eugenikk-bevegelsene på 20- og 30-tallet. Den blotte tanken om barmhjertighetsdrapav funksjonshemmede blir et historisk mareritt som hjemsøker ham: enurovekkende blanding av sentimental medfølelse og brutal kaldblodighet – etmorbid og morderisk ideal om sunnhet. Fra de mørke røttene i begynnelsen av det20. århundre via en oppblomstring under nazismen har tanken om en optimering avmennesket ført med seg en bedømmelse av det suboptimale som uverdig. I det 21.århundre har denne perfeksjonismen kanskje blitt mindre morbid, men tanken omperfeksjonering av mennesket fortsetter ufortrødent. Forestillingen om at bare
… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)
Ny Tid i julegave

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.