Det var en gang et menneske er skrevet som en introduksjon til temaet posthumanisme, men bokens løse og åpne form gjør at forfatteren ikke trenger å vie for mye plass til avgrensninger av det posthumane, av transhumanismen og humanismen. Isteden går han disse sammenfiltrede og mangetydige begrepene i møte gjennom sin egen livserfaring og historie.
Grue begynner sin fortelling på slutten av 1990-tallet, der posthumane tekno-dystopier begynte å bli et vanlig fenomen. Den barokke filmen Matrix bød på et halvt genialt og halvt naivt sammensurium av elementer som populariserte oppløsningen av det menneskelige i møtet med intelligente roboter, datamanipulerte illusjoner, implantater og bioteknologi. Her står ikke lenger mennesket i sentrum av en forståelig verden. Posthumanismen er et trollspeil der samtidens mennesker ser seg selv som noe annet, noe uhyggelig og fremmed. Vi er ikke lenger klart avgrenset verken fra dyr, maskiner, upersonlige systemer eller demoniske krefter.
Sårbarhet.
Møtet med posthumanismen blir en fortelling om Grues eget forsøk på å orientere seg. Han skriver åpenhjertig om sin egen situasjon som funksjonshemmet og rullestolbruker grunnet en medfødt muskelsykdom, som han tidligere har beskrevet i den prisbelønte boken Jeg lever et liv som ligner deres (2018). Posthumanismen blir også en anledning til å tenke over hva det innebærer ikke å være et typisk menneske – å være annerledes. For Grue dreier det seg ikke bare om annerledeshet, men også om en anerkjennelse av vår kroppslige og sjelelige skjørhet, som er det som gjør oss til mennesker. Slik Grue selv fastslår i innledningen, er dette en humanistisk bok om posthumanismen, og den bæres av et jeg som er sterkt nok til å omfavne sin egen svakhet. Slik blir de høytsvevende og fantastiske perspektivene forankret i en gjenkjennelig og jordnær livserfaring. Samtidig byr teksten på en god del sarkastisk snert og vittige eksempler.
At forfatterens egen posisjon som funksjonshemmet også fører med seg en smertelig følsomhet for menneskebildenes ideologiske forblindelser, kommer klart til skue i lesningen hans av eutanasi- og eugenikk-bevegelsene på 20- og 30-tallet. Den blotte tanken om barmhjertighetsdrap av funksjonshemmede blir et historisk mareritt som hjemsøker ham: en urovekkende blanding av sentimental medfølelse og brutal kaldblodighet – et morbid og morderisk ideal om sunnhet. Fra de mørke røttene i begynnelsen av det 20. århundre via en oppblomstring under nazismen har tanken om en optimering av mennesket ført med seg en bedømmelse av det suboptimale som uverdig. I det 21. århundre har denne perfeksjonismen kanskje blitt mindre morbid, men tanken om perfeksjonering av mennesket fortsetter ufortrødent. Forestillingen om at bare det perfekte er godt nok, føres videre med eksperimentelle fantasier, bioteknologi, proteser og informatikk under navnet transhumanisme.
Enkle svar, klare mål

Grue framhever klarsynt at der posthumanismen er problematiserende og mangedimensjonal, er transhumanismen preget av en dogmatisk tro på enkle svar og klare mål, som han drister seg til å oppsummere slik: «Vi kan unnslippe den menneskelige sårbarheten gjennom teknologiens forløsende kraft. Som er utlagt: Vi kan slutte å være mennesker.»
Transhumanismens yppersteprest, Ray Kurzweil, tror for eksempel at det første udødelige mennesket kanskje allerede er født, og ser døden som en sykdom – et onde vi er forpliktet til å avskaffe. Som frelsesreligion er denne ideologien underlig individualistisk, bemerker Grue; det er ikke så mye snakk om å skape et bedre samfunn, men å framskaffe kostbare metoder for allmakt og livsforlengelse hos en liten gruppe forbausende naive og reaksjonære intellektuelle: «De mest spekulative påstandene i de mest lurvete utkantstrøkene av medisin, bioteknologi og IT blir holdt fram som postulater og nært forestående mål.»
Om transhumanistene skaper karikaturer av overmennesket, er framstillingen av superheltene i populærkulturen mer preget av outsiderens uvanlige skavanker og handicap: De er mutanter og freaks. Også skurkene har ofte implantater eller mangler som gjør dem til avvikere.
Skavanker, sykdommer, skader og funksjonsnedsettelser blir ofte ikke framstilt realistisk, men blir symboler for noe annet, påpeker Grue: De blir til ideologi og karikaturer. Vi forventer at enhver skavank skal bli utgangspunktet for en heroisk fortelling om eksepsjonelle selvovervinnelser, slik vi ser hos ekshibisjonistiske funksjonshemmede som gjør karriere med motivasjonsforedrag. Det posthumanistiske er nær forbundet med en tiltrekning mot det eksotiske; bruker du en protese, er du en kyborg! Viljen til å gjøre alle avvik spektakulære, kan bli en flukt fra en mer ordinær og tålsom menneskelighet som vi alle lengter bort fra.
Freakshow
De mange ekstreme og sensasjonelle utslagene av posthumanisme og transhumanisme kan lett gjøre en gjennomgang av denne typen til et subkulturelt freakshow, en slags teoretisk B-film preget av fanatikere, fantasier og fikse ideer. Grue vinner mye på å tematisere nettopp dette problemet og unngår også billig ironisering. Dessuten blir framstillingen løftet av bokens avsluttende kapitler, som tar for seg en langt mer subtil posthumanisme – slik den viser seg i litteraturen og essayistikken. Han viser hvordan forfattere som Don DeLillo, Michel Houellebecq og David Foster Wallace inntar umenneskelige eller ikke-menneskelige perspektiver på menneskelivet. For den pre-suicidale Wallace innebærer dette en erfaringsmåte som tar stadig mindre hensyn til det menneskelige behovet for mening og sammenheng. Intet er mer umenneskelig enn menneskesamfunnet betraktet uten filter. En mørk skarpsindighet og et morbid vidd blir det eneste bærende elementet i en reise gjennom en delirisk virkelighet, der verden framstår som kaotisk, grotesk og surrealistisk.
Tanken om at bare det perfekte er godt nok, føres videre med
eksperimentelle fantasier, bioteknologi,proteser og informatikk
under navnet transhumanisme.
Med forvirringen og forskyvningen av det menneskelige lengter vi etter en forenkling, påpeker Grue, og gir et spark til populærvitenskapelige framstillinger som tilbyr leseren «fakta» om menneskenaturen. Grue byr også på en ambivalent drøfting av Yuval Hararis Homo Deus, som han beskriver som en form for posthumanistisk teori-kitsch i TED-talk format. Han kritiserer Harari for å være deterministisk, for å ville redusere menneskets kaotiske mangetydigheter og grunnleggende frihet. Til tross for at Hararis framtidige gudemenneske ikke skal tas helt bokstavelig, skaper han en ny endimensjonal fortelling, som er mer forførerisk enn dristig eller kritisk. Grues egen drøfting forblir derimot nølende, forbeholden og tvilende – et eksempel på det han omtaler som en posthumanistisk essayistikk. Her blir humanismen og posthumanismen to sider av samme sak, for hva er vel mer menneskelig enn å tro at vi kan overskride det menneskelige? Og hva er mer selvsentrert enn stadig å prøve å se seg selv utenfra – om speilbildene enn er aldri så fordreide og fragmenterte?