Flukten fra fellesproblemene

Zygmunt Bauman: Retrotopia. Polity, 2017

Nylig avdøde Zygmunt Bauman er kjent for sine dystre samfunnsdiagnoser. Hvor finnes medisinen? 

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

I boken Retrotopia, som skulle bli hans siste, gir den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman et bidrag til diskusjonen omkring fremtidshåpet, som han i likhet med mange andre anser for å være på vikende front i våre dager. Den sunne og robuste driften mot fremtiden blir svekket når samtiden fremstår som en dystopi og fremtidens utopier mister troverdighet. Da blir det forlokkende å trekke seg tilbake eller vende blikket bakover. «Retrotopia» står delvis for den enkeltes flukt fra samtidens problemer og til dels for tilflukten i fortidens forestilte idyller og betryggende identiteter. Det er som om historiens marsj fremad stagnerer og slår om i et uorganisert tilbaketog. Skissen av det senmoderne menneskets ulike former for tilbakefall og regresjon tegner opp et komplisert sykdomsbilde – som involverer det meste og de fleste. Både direkte og indirekte reiser han dermed dyptgripende spørsmål som han bare delvis klarer å besvare. Hva er det egentlig vi rømmer fra? Kan et samfunn i det hele tatt kan være sunt og moderne på samme tid? Hvorfor har vi mistet håpet?

Håpets privatisering. I tråd med samtidsdiagnosen som sjanger, er Baumans utlegning en slags teoretisk karikatur i toner av svart. Det er fristende å innvende at alt slett ikke er håpløst – og at mennesket tross alt er en hardnakket drømmer. Når Baumans skildring likevel treffer, er det fordi han slett ikke hevder at folk har sluttet å håpe; poenget hans er snarere at stadig færre investerer håpet i samfunnet eller menneskeheten som helhet. Drømmen om et bedre liv har blitt noe privat – og dermed også løsrevet fra historien, fremskrittet og fremtiden. Færre og færre tror i det hele tatt på eksistensen av et felleskap der håpet kan investeres. Vi satser stadig mer ensidig på privatlykken, på egen velstand og sikkerhet – i verste fall på andres bekostning. Bak spørsmålet om et menneskenes felles fremtidshåp ligger dermed spørsmålet om fellesskapet snatur.

Mennesket er preget både av individualisme og en lengsel etter sosialt samhold. Dette spennet er tematisert i så vel Immanuel Kants antropologi som i E.O. Wilsons sosiobiologi. Her som i andre bøker skildrer han hvordan det gamle samfunnets møysommelige vev raknes for å gi rom til stadig mer skiftende tilknytninger og mønstre i det han kaller liquid modernity. Til tross for alle vakre fraser og gode forsetter presser dagens samfunn oss ubønnhørlig i retning av desolidarisering. På det verste flagrer de sosiale båndene i vinden omkring desorienterte, ensomme og tilsynelatende overflødige enkeltmennesker. Den tvilsomme, men ettertraktede gevinsten er fleksibilitet, mobilitet og muligheter. Tendensen er klar: mer frihet, mindre sikkerhet. Glem faste arbeidskontrakter, en sikker inntekt, ja, sikkerhetsnett overhodet.

Kan et samfunn i det hele tatt kan være sunt og moderne på samme tid?

Egokrig. Hva så med den andre lengselen – menneskets sosiale side som søker trygghet, tilhørighet og solidaritet? Den ene løsningen er en tilbaketrekning til det lokale, til «stammen» og førmoderne identiteter. Den andre løsningen er et sosialt liv som er gjort like diffus og fleksibel som den enkeltes identitet. Bauman mener dette er hva nettverkssamfunnet tilbyr. De sosiale mediene tilfredsstiller det ene menneskelige grunnbehovet ved å gi mulighet for å være individuell, original og unik. Samtidig tilbyr de en sosial gevinst og tilhørighet gjennom at du blir likt og fulgt av et utall venner, bekjente og ukjente. Likevel ender stadig flere opp i en form for ensom sosialitet som er mer simulert enn reell.

Det er noe litt ensidig og forslitt over det å påpeke den oppskrudde selvfremstillingen i sosiale medier som et utslag av forbrukersamfunnets sykelige narsissisme. På sitt beste berger imidlertid Bauman disse poengene ved å vippe dem i en satirisk retning. I noen kostelige passasjer tar han utgangspunkt i selvhjelpsbøker og avleser her en slags total krig mellom kampklare, halvparanoide egoer. På den ene siden har vi en lang rekke bøker, fra Ayn Rands filosofi om rasjonell egoisme til how-to-titler som oppfordrer oss til å elske oss selv, gi faen i de andre – slik andre presumptivt også gjør – og slik bli lykkelige vinnere. Men det finnes også en rekke andre selvhjelpsbøker som skal hjelpe oss til å forsvare oss mot (andre) egoister, narsissister og «giftige personligheter».

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here