Zygmunt Bauman: Retrotopia. Polity, 2017

Flukten fra fellesproblemene

Nylig avdøde Zygmunt Bauman er kjent for sine dystre samfunnsdiagnoser. Hvor finnes medisinen? 

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 16.03.2017
Retrotopia
Forfatter: Zygmunt Bauman
Polity, 2017,

I boken Retrotopia, som skulle bli hans siste, gir den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman et bidrag til diskusjonen omkring fremtidshåpet, som han i likhet med mange andre anser for å være på vikende front i våre dager. Den sunne og robuste driften mot fremtiden blir svekket når samtiden fremstår som en dystopi og fremtidens utopier mister troverdighet. Da blir det forlokkende å trekke seg tilbake eller vende blikket bakover. «Retrotopia» står delvis for den enkeltes flukt fra samtidens problemer og til dels for tilflukten i fortidens forestilte idyller og betryggende identiteter. Det er som om historiens marsj fremad stagnerer og slår om i et uorganisert tilbaketog. Skissen av det senmoderne menneskets ulike former for tilbakefall og regresjon tegner opp et komplisert sykdomsbilde – som involverer det meste og de fleste. Både direkte og indirekte reiser han dermed dyptgripende spørsmål som han bare delvis klarer å besvare. Hva er det egentlig vi rømmer fra? Kan et samfunn i det hele tatt kan være sunt og moderne på samme tid? Hvorfor har vi mistet håpet?

Håpets privatisering. I tråd med samtidsdiagnosen som sjanger, er Baumans utlegning en slags teoretisk karikatur i toner av svart. Det er fristende å innvende at alt slett ikke er håpløst – og at mennesket tross alt er en hardnakket drømmer. Når Baumans skildring likevel treffer, er det fordi han slett ikke hevder at folk har sluttet å håpe; poenget hans er snarere at stadig færre investerer håpet i samfunnet eller menneskeheten som helhet. Drømmen om et bedre liv har blitt noe privat – og dermed også løsrevet fra historien, fremskrittet og fremtiden. Færre og færre tror i det hele tatt på eksistensen av et felleskap der håpet kan investeres. Vi satser stadig mer ensidig på privatlykken, på egen velstand og sikkerhet – i verste fall på andres bekostning. Bak spørsmålet om et menneskenes felles fremtidshåp ligger dermed spørsmålet om fellesskapet snatur.

Mennesket er preget både av individualisme og en lengsel etter sosialt samhold. Dette spennet er tematisert i så vel Immanuel Kants antropologi som i E.O. Wilsons sosiobiologi. Her som i andre bøker skildrer han hvordan det gamle samfunnets møysommelige vev raknes for å gi rom til stadig mer skiftende tilknytninger og mønstre i det han kaller liquid modernity. Til tross for alle vakre fraser og gode forsetter presser dagens samfunn oss ubønnhørlig i retning av desolidarisering. På det verste flagrer de sosiale båndene i vinden omkring desorienterte, ensomme og tilsynelatende overflødige enkeltmennesker. Den tvilsomme, men ettertraktede gevinsten er fleksibilitet, mobilitet og muligheter. Tendensen er klar: mer frihet, mindre sikkerhet. Glem faste arbeidskontrakter, en sikker inntekt, ja, sikkerhetsnett overhodet.

Kan et samfunn i det hele tatt kan være sunt og moderne på samme tid?


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Ny Tid i julegave

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.