Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Flukten fra fellesproblemene

Retrotopia
Forfatter: Zygmunt Bauman
Forlag: Polity, 2017
Nylig avdøde Zygmunt Bauman er kjent for sine dystre samfunnsdiagnoser. Hvor finnes medisinen? 

I boken Retrotopia, som skulle bli hans siste, gir den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman et bidrag til diskusjonen omkring fremtidshåpet, som han i likhet med mange andre anser for å være på vikende front i våre dager. Den sunne og robuste driften mot fremtiden blir svekket når samtiden fremstår som en dystopi og fremtidens utopier mister troverdighet. Da blir det forlokkende å trekke seg tilbake eller vende blikket bakover. «Retrotopia» står delvis for den enkeltes flukt fra samtidens problemer og til dels for tilflukten i fortidens forestilte idyller og betryggende identiteter. Det er som om historiens marsj fremad stagnerer og slår om i et uorganisert tilbaketog. Skissen av det senmoderne menneskets ulike former for tilbakefall og regresjon tegner opp et komplisert sykdomsbilde – som involverer det meste og de fleste. Både direkte og indirekte reiser han dermed dyptgripende spørsmål som han bare delvis klarer å besvare. Hva er det egentlig vi rømmer fra? Kan et samfunn i det hele tatt kan være sunt og moderne på samme tid? Hvorfor har vi mistet håpet?

Håpets privatisering. I tråd med samtidsdiagnosen som sjanger, er Baumans utlegning en slags teoretisk karikatur i toner av svart. Det er fristende å innvende at alt slett ikke er håpløst – og at mennesket tross alt er en hardnakket drømmer. Når Baumans skildring likevel treffer, er det fordi han slett ikke hevder at folk har sluttet å håpe; poenget hans er snarere at stadig færre investerer håpet i samfunnet eller menneskeheten som helhet. Drømmen om et bedre liv har blitt noe privat – og dermed også løsrevet fra historien, fremskrittet og fremtiden. Færre og færre tror i det hele tatt på eksistensen av et felleskap der håpet kan investeres. Vi satser stadig mer ensidig på privatlykken, på egen velstand og sikkerhet – i verste fall på andres bekostning. Bak spørsmålet om et menneskenes felles fremtidshåp ligger dermed spørsmålet om fellesskapet snatur.

Mennesket er preget både av individualisme og en lengsel etter sosialt samhold. Dette spennet er tematisert i så vel Immanuel Kants antropologi som i E.O. Wilsons sosiobiologi. Her som i andre bøker skildrer han hvordan det gamle samfunnets møysommelige vev raknes for å gi rom til stadig mer skiftende tilknytninger og mønstre i det han kaller liquid modernity. Til tross for alle vakre fraser og gode forsetter presser dagens samfunn oss ubønnhørlig i retning av desolidarisering. På det verste flagrer de sosiale båndene i vinden omkring desorienterte, ensomme og tilsynelatende overflødige enkeltmennesker. Den tvilsomme, men ettertraktede gevinsten er fleksibilitet, mobilitet og muligheter. Tendensen er klar: mer frihet, mindre sikkerhet. Glem faste arbeidskontrakter, en sikker inntekt, ja, sikkerhetsnett overhodet.

Kan et samfunn i det hele tatt kan være sunt og moderne på samme tid?

Egokrig. Hva så med den andre lengselen – menneskets sosiale side som søker trygghet, tilhørighet og solidaritet? Den ene løsningen er en tilbaketrekning til det lokale, til «stammen» og førmoderne identiteter. Den andre løsningen er et sosialt liv som er gjort like diffus og fleksibel som den enkeltes identitet. Bauman mener dette er hva nettverkssamfunnet tilbyr. De sosiale mediene tilfredsstiller det ene menneskelige grunnbehovet ved å gi mulighet for å være individuell, original og unik. Samtidig tilbyr de en sosial gevinst og tilhørighet gjennom at du blir likt og fulgt av et utall venner, bekjente og ukjente. Likevel ender stadig flere opp i en form for ensom sosialitet som er mer simulert enn reell.

Det er noe litt ensidig og forslitt over det å påpeke den oppskrudde selvfremstillingen i sosiale medier som et utslag av forbrukersamfunnets sykelige narsissisme. På sitt beste berger imidlertid Bauman disse poengene ved å vippe dem i en satirisk retning. I noen kostelige passasjer tar han utgangspunkt i selvhjelpsbøker og avleser her en slags total krig mellom kampklare, halvparanoide egoer. På den ene siden har vi en lang rekke bøker, fra Ayn Rands filosofi om rasjonell egoisme til how-to-titler som oppfordrer oss til å elske oss selv, gi faen i de andre – slik andre presumptivt også gjør – og slik bli lykkelige vinnere. Men det finnes også en rekke andre selvhjelpsbøker som skal hjelpe oss til å forsvare oss mot (andre) egoister, narsissister og «giftige personligheter».

Alle mot alle. Nøkkelkapittelet i Baumans bok bærer tittelen «Tilbake til Hobbes?» Den politiske filosofien Thomas Hobbes beskrev som kjent en tenkt naturtilstand før samfunnet blir til, der menneskene går i strupen på hverandre i en alles kamp mot alle, drevet av en panisk frykt for å miste det nødvendigste for overlevelsen. Den eneste løsningen på dette skremmende anarkiet er å inngå en samfunnskontrakt, der hver enkelt gir opp noe av sin frihet – sin rett til selvhevdelse og voldsbruk – for til gjengjeld å oppnå sikkerhet under beskyttelse fra staten.

Det litt forvirrende credoet «Tilbake til Hobbes» må dermed leses dobbelt for virkelig å gi mening. På den ene siden går vi tilbake til en forherdet aksept av prinsippet om alles kamp mot alle. På den andre siden fører den generaliserte kamptilstanden til nye samfunnskontrakter i form av aggressivt proteksjonistiske «stammer». Voldsomme skiller mellom «oss» og «dem» vender dermed tilbake som en motreaksjon på globaliseringen og den ofte ufrivillige integrasjonen av alle med alle. Men om lengselen etter et slikt beskyttet og robust fellesskap er aldri så forståelig, påpeker Bauman at den også er regressiv. Resultatet av de nye stammene blir som alltid en gjentakelse av naturtilstanden på et høyere nivå – i form av en kamp mellom stammer, grupper og stater – samt farlige utsjaltninger av forestilte indre fiender. Kanskje er problemet at ingen fellesskap som er mindre enn det globale, lenger fremstår som troverdige, dypest sett. Den sosiologiske gåten Bauman står igjen med, blir om vi er i stand til å skape et «oss» uten et «dem» – for det globale fellesskapet er en gruppe uten utside eller noen kontrastklasse.

Drømmen om et bedre liv har blitt noe privat – og dermed også løsrevet fra historien, fremskrittet og fremtiden.

Håp for helse. Den globaliserte menneskeheten er et problemfellesskap og et skjebnefelleskap, men har til gode å bli en overbevisende politisk størrelse eller en enhet som kan tilby trygghet og beskyttelse. Om nyliberalismen har fått markedsøkonomiens generaliserte konkurransetilstand til å fremstå som naturlig og uunngåelig for mange, så oppleves det interparanoide spillet mellom nasjonalstatene som enda mer uunngåelig. Den som vil teste hvor naturnødvendig den globale tilstanden virker for oss, kan selv smake på den radikale fremtidsvisjonen Bauman siterer fra den unge historikeren og forfatteren Rutger Bregman: «Borgerlønn for alle på planeten, femten timers arbeidsuke og åpne grenser». Unektelig utopisk, men kanskje kan tanken modereres fritt inntil forestillingen virker tilstrekkelig rimelig.

Bortsett fra slike tilløp til å drøfte positive utopiske ideer, fremstår det meste av Baumans samtidsskildring som dypt pessimistisk. Til tross for engasjementet risikerer han å gjøre vondt verre – litt i stil med visse naturalistiske romaner, der mennesket skildres som et uhelbredelig sykt dyr.

Kan Baumans diagnoser likevel hjelpe oss til å ane hva et sunt moderne samfunn skulle være, måtte vi kanskje tenke oss en helse på sivilisasjonsnivå: et kommende verdenssamfunn som er beredt til å møte det han omtaler som «menneskehetens globale overlevelsesproblem» velopplagt og med nye politiske redskaper, i en alles kamp – sammen med alle.



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Anders Dunker
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like