Flukt uten mening

Bård Torgersen (38) har skapt en romanfigur leseren får lyst til å filleriste og skrike til. Rope «ta deg sammen».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bli med inn i handlingen i Alt skal vekk, debutromanen til Bård Torgersen. Hovedpersonen er hjemme i Norge igjen. Han ligger på sykehus, nedkjørt etter en tilværelse som crackrøykende uteligger med kredittkort i New York: «Legen som kommer innom meg daglig smiler aldri, blikket hans gransker og bebreider. Hvordan kan en ung mann som deg sette seg selv i en så håpløs situasjon? spør øynene. Men han sier ingen ting.»

Det er ikke så mange som sier hva de egentlig tenker, mener og føler i Alt skal vekk. Den navnløse hovedpersonen klarer ikke å kommunisere med verken kjæresten eller broren. Han har ikke oppnådd noe, og har heller ingen store drømmer. Han har det egentlig ikke så verst, men er en helt normal og selvopptatt 26-åring med urokkelig tro på at så lenge han kaster seg ut i det som skjer, går livet hele tiden videre. Men der han tror livet går oppover, går det i virkeligheten mest nedover.

– Hovedpersonen er helt blind for at han har muligheten til å ta kontroll over livet sitt. Han får gjentatte muligheter til å snu sin destruktive livsførsel, men velger feil gang på gang. Det jeg slet mest med å få til i teksten var å gi leseren lyst til å tenke: «Hvor vanskelig er det? Kan du ikke bare si til broren din at du er redd, paranoid, og at du trenger ham?» Oppnår jeg dette som forfatter, kan leseren bli hovedpersonens frelse, forklarer Torgersen.

Solbriller uten solbriller

Alt skal vekk er hans første roman, men Torgersen har lenge vært synlig. Han har musikalsk bakgrunn fra prosjekter som Masters ov Møh, SUPERskill, Lord Bård og 1349 Rykkinn, og har også markert seg som journalist, kunstner og redaktør for antologien Fullt kaos. Fritt fram.

Alt skal vekk utgjør faktisk siste del i en trilogi, som ellers består av plata Brown Ring of Fury og dokumentarfilmen Las Palmas fra Kanariøyene. Filmet i et miljø bestående av «dopdealere, tatovører, halliker, dørvakter, flyktninger og graffitihoder. Folk som har på seg solbriller, selv når de ikke har på seg solbriller,» som det heter i boka.

Nå som Torgersen har ytret seg både i form av musikk, film og litteratur er han ikke i tvil om at sistnevnte utvilsomt er mest preget av å bli sett på som mer høyverdig enn andre uttrykk.

– Skjønnlitteratur er kanskje det feltet i Norge som har størst tyngde – med mange historisk litterære størrelser, et tungt litteraturvitenskapelig felt og en akademisk anmelderstand å lene seg på. Det er fortsatt en veldig ærbødighet overfor forfatterrollen, som jeg synes ikke finner helt gjenklang i den verden vi lever i. Jeg går like alvorlig til verks, og legger like mye følelser i det, når jeg skriver en roman som når jeg gir ut en skive eller gjør andre kunstneriske produksjoner. Det ironiske er jo at det er først nå som jeg har skrevet en roman at filmen og støyskiva blir lest inn i en større sammenheng.

Torgersen har latt musikkinteressen sin styre mye av stemningen, språket og fortellerteknikken i romanen. Han beskriver den som en bok uten gitarsoloer, med tett språk og korte kapitler – som bør inntas i én brukerdose. Han sammenligner romanen med et konseptalbum spilt inn av et hardcoreband i 1984. Black Flag eller Minutemen. Boka er dessuten gjennomsyret av ekko av alt fra black metal via Red Hot Chili Peppers til Phil Collins. Tekstbrokken «det er ikke en lyd å høre, bortsett fra en sirene som gradvis blir høyere,» kunne like gjerne ha vært en glemt tekstbrokk fra deLillos’ «Hjernen er alene», mener journalisten.

– Hæ?! Jeg var faktisk på nippe til å låne «det er ingen andre her enn meg som puster» fra Jokke & Valentinernes «Søvnløse netter», og jeg har faktisk også hørt på «Hjernen er alene» underveis. Mulig det ligger noen ubevisste samplinger i teksten? Musikken er utvilsomt viktig i boka. Jeg lurte lenge på hvilken låt hovedpersonen og broren skulle spille i en scene, og kom hele tiden tilbake til Red Hot Chili Peppers. Hovedpersonen er utvilsomt en Red Hot Chili Peppers-mann. En ganske normal fyr som har hengt litt rundt, og gjort noen rare ting, men uten at det noen gang har gått verken skikkelig dårlig eller bra. Han er en vanlig fyr som omstendighetene tvinger til å blir mer og mer outsider, selv om han så gjerne vil tilhøre kollektivet. Problemet er at han ikke finner noe kollektiv han passer inn i, men bare reiser rundt i verden for å forsøke å finne et sted han kan være en del av. Det mest tragiske er at han veldig gjerne vil beholde nærheten til broren, som er hans nærmeste, men aldri klarer aldri å være ærlig og si at han faktisk trenger ham.

Kommunikasjonssvikt

Det er denne manglende evnen til å kommunisere når det virkelig gjelder som går som en rød tråd gjennom Alt skal vekk. Hovedpersonen klarer ikke å sette ord på sitt behov for å høre hjemme et sted, mens broren på sin side heller ikke tør å si at de to bør holde sammen.

– Verdenen i boka består av mennesker som ikke føler at de har rett til å gripe inn i andres liv, eller til å be andre om å gripe inn i deres eget liv. Det er ingen som tør å innrømme at de trenger andre. Selv om broren ser ut til å ha funnet seg til rette på en avsides bondegård og ikke er like selvdestruktiv, representerer han ingen løsning på problemet. Han er helt passiv, og klarer ikke å bruke stabiliteten sin til å gjøre noe som får positive konsekvenser for broren sin.

«Hiver du deg utfor kanten av et stup kan du ikke bare si midt i svevet at du ikke gidder mer. Men du kan dra videre. Du kan kaste deg på et nytt fly. Rase av gårde til et kontinent med nye mennesker,» skriver Torgersen. Alt skal vekk handler også om flukt, både geografisk og mentalt. Med hjelp av flybilletter eller dop. Men verken den ytre eller indre reisen bringer deg egentlig noen steder, fordi du bare flykter – og ikke reiser.

– Jeg har selv brukt rusmidler både som middel til flukt og umiddelbar nytelse, men i motsetning til hovedpersonen min har jeg nok større forståelse for at ting har konsekvenser. Jeg tror det må være forferdelig å være fanget av sine impulser, og alltid leve i øyeblikket.

Romantittelen er både inspirert av zen-buddhisme og opphørssalg, og Torgersen ønsket at fortellingen skulle få en tittel som var godt kjent for de fleste. Bakgrunnstanken er at livet er forgjengelig, og at alt før eller senere skal vekk. Dør og råtner.

– Zen-meditasjon handler om å være i nået og være til stede, men ikke la seg bli fanget av impulsene slik at du blir flyktig. Du har også den destruktive varianten, der du bare blir redd for at alt er forgjengelig. Hovedpersonen min er slik. Han lever i nået, men blir fanget av det som skjer uten at han klarer å kontrollere det.

– Det er den eksistensielle siden, der «alt skal vekk» er den ultimate sannhet. Samtidig viser tittelen også til dagens nytelsessamfunn, der alt skal konsumeres og nytes, for så å kastes. Alt tilhører øyeblikket, og det er helt akseptert å fråtse. Du kan ikke få dårlig samvittighet, for alt skal uansett vekk, avslutter Torgersen.

---
DEL

Legg igjen et svar