Europa står overfor den største flyktningbølgen siden andre verdenskrig, og en stor andel av disse ankommer via Hellas. Den 18. utgaven av dokumentarfilmfestivalen i landets nest største by Thessaloniki viet i forrige måned et eget program til filmer om dette temaet, under den ambivalente og sørgelig nok passende tittelen Refugees: Escape to Freedom?
Transittøya. I This is Exile: Diaries of Child Refugees, som vant Amnesty Internationals pris på festivalen for beste film om menneskerettighetsspørsmål, portretterer Mani Yassir Benchelah syriske barn i ulike aldre fra de mange flyktningleirene i Libanon. Innledningsvis forteller filmen at av de nærmere fire millioner menneskene som er drevet på flukt fra Syria siden mars 2011, er mer enn halvparten barn. Mange av disse befinner seg i Libanon, et land hvis befolkning nå består av nesten en fjerdedel syrere. Benchelah har filmet disse barna gjennom et år, og filmen gir et bevegende innblikk i hvordan erfaringene fra borgerkrigen har preget dem (se anmeldelsen her: Syrias tapte barndom).
For mange flyktninger går veien om den italienske øya Lampedusa, som har blitt et slags transittsted for mennesker som har tatt seg over Middelhavet, og som skildres i filmen Lampedusa in Winter. Denne dokumentaren begynner med et redningsfartøy som plukker opp et dramatisk nødrop fra en båt med flyktninger ombord som tar inn vann. Den østerrikske regissøren Jakob Brossmans fokus er imidlertid rettet mot dagliglivet på øya i den søvnige vintertiden her.
Det er et både dristig og interessant valg fra filmskaperens side å skildre øya gjennom lokalbefolkningen, noe han gjør gjennom en konsekvent observerende tilnærming. Likevel kan man tidvis savne utlendingenes perspektiv, samt litt mer bakgrunnsinformasjon om visse begivenheter. På den andre siden preges alle i dette lille samfunnet av de mange flyktningene som kommer til dem – ofte under svært dramatiske omstendigheter. Og filmen viser ikke minst hvordan lokale krefter forsøker å bistå disse menneskene, samtidig som omverdenen ikke akkurat virker overdrevent engasjert i tilstanden på øya.
Drøm om Danmark. Den svenske filmen I am Dublin gir et innblikk i konsekvensene av den såkalte Dublin-avtalen, som gjør at asylsøkere må søke seg til det europeiske landet de først ankom. Filmen forteller om den somaliske tenåringen Ahmed, som kom til Europa via Lampedusa, før han kom seg videre til Sverige. Deretter ble han en av de mange flyktningene som beveger seg uten tillatelse rundt i Europa, fordi Dublin-samarbeidet mellom landene forhindrer ham i å søke om lovlig opphold der han befinner seg. Da filmskaperen David Aronowitsch møtte Ahmed, hadde han levd i skjul i tre år. Regissøren valgte ham da til en rolle som asylsøker i en fiksjonskortfilm, og i dokumentaren blir dette skuespillerarbeidet en av innfallsvinklene til Ahmeds virkelige erfaringer.
Sett bort fra dette metafiksjonelle grepet, har I am Dublin en del likhetstrekk med danske Michael Graversen Dreaming of Denmark. Denne svært sterke dokumentaren skildrer også en tenåring på flukt, her gjennom Wasiullah fra Afghanistan, som er en av de ifølge filmen nærmere 3000 enslige mindreårige asylsøkerne som har ankommet Danmark siden 2010. Tre år senere har landet blitt hans hjem, og han er i ferd med å beherske dansk vel så godt som morsmålet. Men når han i kjølvannet av sin 18-årsdag får avslag på asylsøknaden til landet han drømmer om å få leve i, gjør han som de fleste mindreårige asylsøkerne som får avslag, igjen ifølge filmen: Han forsvinner.
Filmen viser hans påfølgende illegale reise alene til Italia, hvor den unge gutten så må vente i enda 14 måneder på å få sin søknad til dette nye landet behandlet. Flere av disse månedene er han hjemløs og bor på gata.
Filmskaperen har fulgt Wasiullah i flere år, og påbegynte med andre ord filmprosjektet lenge før den senere tids økning i flyktninger gjorde den enda mer brennende aktuell. Han har kommet svært tett på sin karismatiske og ærlige hovedkarakter, som fremstår som en ordinær tenåring som henger med kompiser og flørter med jenter, men som også er svært preget av både fortidige og nåtidige traumer. Blant annet får vi vite at han har problemer med hukommelsen, og på et særdeles vanskelig tidspunkt – som også er meget smertefullt å bevitne – gjenkjenner han hverken regissøren eller sin bestevenn fra asylmottaket i Danmark.
Gradvis blir også filmskaperen mer til stede foran kamera, da hans fortvilte venn åpenbart behøver assistanse i ulike situasjoner. Og slik kommer filmen også inn på dokumentarskaperes dilemma om hvorvidt de skal gripe inn i det de dokumenterer, uten at Graversen kommenterer dette direkte. Det er på ingen måte vanskelig å forstå at filmskaperen forsøker å hjelpe sin hovedkarakter, og her kan man også se en parallell til hvordan den norske filmskaperen Margreth Olin involverte seg personlig for de mindreårige asylsøkerne hun filmet i sin dokumentar De andre.
Da filmskaperen møtte Ahmed, hadde han levd i skjul i tre år. Regissøren valgte ham da til en rolle som asylsøker i en fiksjonskortfilm.
Ingen norske. Olins film fra 2012 er formodentlig for gammel, men heller ingen andre norske filmer var å finne i dette programmet i Thessaloniki, som ellers hadde fyldig skandinavisk representasjon. (Åse Svenheim Drivenes’ Maipo – Dancing Child var dog valgt ut til en annen programbolk, og i tillegg ble et knippe norske samproduksjoner vist på festivalen.)
Å være til stede på en filmfestival i et land som er i økonomisk krise og samtidig står midt i flyktningstrømmen, er i seg selv en spesiell opplevelse for en nordmann. Mens de allerede utfordrede grekerne forsøker å gjøre hva de kan for mengdene av desperate mennesker som kommer til dem, prøver det rike landet jeg kommer fra – relativt uberørt som det er av finanskrisen – å innføre Europas strengeste asyl- og innvandringspolitikk. At vi i møte med den ekstraordinære flyktningsituasjonen lar vår politikk på dette området dikteres av en minister som er mest opptatt av å holde folk ute, er direkte skammelig. Forhåpentligvis vil flere norske dokumentarfilmskapere engasjere seg i denne tematikken, ikke minst fordi filmer som de på festivalen i Thessaloniki er sterke og nødvendige påminnelser om at dette faktisk handler om mennesker.
