Flukt og kjærlighet

Mohsin Hamid: Exit West. Hamish Hamilton

«Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet, sier eiendomsmeglerne. Geografi er skjebne, svarer historikerne.» Fra Exit West

Reklamemannen Saeed og forsikringsagenten Nadia møter hverandre i en navnløs by, som bare kalles «the city»: Den er full av flyktninger som bor på åpne plasser, setter opp telt i midtrabatter og sover på fortauene. Byen er «fortsatt fredelig, eller i det minste ikke åpenbart en krigssone». Men det er portforbud, og bombefly i luften over byen.

Uklar fremtid. Det er uklart hvor i tid vi befinner oss i Exit West. Men moderne tid må det være, for verden er full av teknologi og reklame. Tiden er til å kjenne igjen. Samtidig er det klart at blikket er tilbakeskuende, til «those days», «back then». Fortellerposisjonen er altså et sted inn i fremtiden. Det vi kjenner fra vår nåtid, blir beskrevet på en underliggjørende måte, som om teknologien var fremmed, eller som om det var et mål å fremstille den som noe fremmed.

Romanen er holdt i en litt svevende, poetisk tone. Sentensaktige formuleringer og metaforiske uttrykk dukker opp for å utsmykke det som på mange måter er en ganske konvensjonell fortelling.

Romanen skildrer en verden der det finnes dører som leder rett fra det ene stedet på kloden til det andre, der man beveger seg på et øyeblikk over lange avstander. Ryktene går i alle fall om slike dører: helt alminnelige dører, som plutselig blir magiske. I utgangspunktet avviser Saeed og Nadia, i likhet med de fleste andre, ryktene som nonsens.

Når konfliktnivået i byen deres øker, begynner folk å flykte. Opprørerne, bare omtalt som «flukt og the militants«, tar over – og forbyr blant annet musikk. Situasjonen blir kritisk også for romanens to helter. Nå er det brått avgjørende for dem å finne ut om ryktene om de magiske dørene kan være sanne. Det er de. Saaed og Nadia begynner sin flukt. Den går først til en flyktningleir på den greske øya Mykonos.

Eksistensielt bilde. Anmelderen i The Economist ser det litterære grepet med de magiske dørene som et bilde på de geografiske forflytningene i vår tid, som går stadig raskere grunnet teknologiske nyvinninger. Men det er rimeligere å tenke det som en eksistensiell illustrasjon av erfaringen med det å flykte – til hvor som helst på et blunk, selv om man har en spesifikk geografisk bakgrunn. Idet flukten deres begynner, har hverken Saeed eller Nadia noensinne vært utenlands.

En verden full av teleporterende dører er for så vidt et interessant tankeeksperiment. Slik det fremstilles i Exit West, blir det en verden der alle tradisjonelle forskjeller mellom mennesker blir mindre relevante: De blir redusert til et spørsmål om hvem som kontrollerer dørene til de bedrestilte områdene. Ideen er god og fascinerende, men utnyttes ikke i fullt monn i romanen.

Moderne tid må det være, for verden er full av teknologi og reklame. Samtidig er blikket er tilbakeskuende, til «those days», «back then».

Dørene til de privilegerte stedene blir strengt bevoktet, mens dørene til fattigområdene blir stående åpne – «kanskje i håp om at folk ville dra tilbake dit de kom fra». Wien blir fylt opp av flyktninger, for ryktene går om at det der stadig blir åpnet nye dører som leder til nye steder, til Tyskland for eksempel. Men grunnleggende sett er det noe statisk ved flyktningenes tilværelse: Livet leves i leirer, i kontakt med menneskesmuglere og svindlere, og i realiteten er det eneste man gjør å vente, i håp om en bedre skjebne.

Byen Saeed og Nadia reiser fra i utgangspunktet blir stående igjen som en slags allegori for identitet: Den er deres opprinnelsespunkt, som de bærer med seg hvor enn de reiser. Og de reiser. Fra Mykonos til London, og senere også derfra. I tidsrommet som beskrives i romanen, sies London å ha én eller to millioner flyktninger. Spenningene mellom de innfødte og migrantene øker, militæret og politiet settes inn, og det dannes lokale militsgrupper. På samme tid finnes det eksempelvis idealistiske helsetiltak.

Verdenstrett. Exit West beskriver en virkelighet som i mangt er lett å kjenne igjen, om enn ekstrapolert, eller flyttet nærmere Vesten enn i dag. Temaene som tas opp, er høyaktuelle. Romanen er slett ikke uinteressant, og kan definitivt fungere som grunnlag for fruktbare diskusjoner og givende samtaler. Samtidig er det noe litt for programmatisk ved behandlingen de aktuelle temaene får: Det blir for forutsigbart.

Exit West er en fascinerende roman, men den virker ikke helt forløst. Noe av problemet ligger i at alt hele veien beskrives på en distansert måte, med en patina av noe verdenstrett. Romanen har en del fortellermessige digresjoner, smånoveller nærmest, som er fine, men først og fremst fokuseres det på historien om Saeed og Nadia. Som sådan er verket en historie om hvordan alminnelig kjærlighet mellom mann og kvinne fungerer i krisetider. Det fremstår ikke påtrengende originalt.

Store spørsmål. Britisk-pakistanske Mohsin Hamid, født i 1971, er en meget anerkjent forfatter, og prisbelønt en rekke ganger. Exit West, hans fjerde roman, fremstår da også som svært godt skrevet. Verket er utvilsomt ment å si noe viktig om store og brennende spørsmål. Men romanen oppleves ikke som et virkelig vesentlig bidrag til disse diskusjonene. Til dét er selve fortellingen for konvensjonell, og de politiske refleksjonene for lite oppsiktsvekkende.

---
DEL