Og det finnes jo dem som tror det, også, dessverre, i den mannsdominerte professorstanden. Men det finnes også en annen forklaring som jeg tror har vel så stor oppslutning. Og den går ut på at kvinner nok er like flinke eller vel så flinke som menn. Problemet er at de bare er flinke, eller til og med for flinke. Og det kan kanskje være vanskelig for utenforstående å forstå, men slike flinke piker bør det ikke bli for mange av i akademias topposisjoner.
Vi er her på sporet av de stereotype ideene om kvinnelighet og mannlighet som fortsatt gjennomsyrer den akademiske kulturen. Trass i offisiell likestillingsretorikk, trass i likestillingslov og likestillingsplaner, lever slike idéer videre, på ingen måte helt uforstyrret eller uforandret, men i beste velgående.
Jeg holder på med en liten studie av denne kulturen, litt tilfeldig og på si, det må sies, men likevel. Jeg anskaffet meg for en tid tilbake en skrivebok. Her skriver jeg ned små episoder. La meg gi noen smakebiter fra studien – og først returnere til den litt for flinke piken.
Episode 1: «Det var jo et flinkt innlegg.» Jeg skulle holde innlegg på et seminar ved et norsk universitet. Jeg var eneste kvinne på programmet. I pausen etter innlegget kom en av de andre innlederne, en middelaldrende mann, bort til meg og sa: «Gratulerer, Cathrine. Det var jo et flinkt innlegg». Det var ikke ment som en kompliment. Han kunne like godt sagt: «Du har sikkert jobbet og slitt, Cathrine, men du kommer aldri til å heve deg utover det ordinære.» Og dette er hva en del mener gjelder generelt for kvinner som gjør akademisk karriere. De er flittige, nøyaktige, ordentlige, pliktoppfyllende, grundige, hardt arbeidende – flinke. Men de blir aldri riktig interessante, og langt mindre originale, banebrytende, fremragende. Slike egenskaper er fremdeles intimt knyttet til maskulinitet i vår kultur.
Nå kan det utmerket godt tenkes at innlegget jeg holdt på seminaret den dagen ikke var videre nyskapende. Sannsynligvis var jeg ikke blendende – de fleste av oss er bare unntaksvis det. Men jeg la heller ikke merke til andre som blendet den dagen. Mannen som hadde kommentert mitt innlegg som «flinkt», hadde selv ikke sagt noe som slo meg som banebrytende. Innlegget hans hadde vært uskarpt, uinspirert og dårlig forberedt. Han er en av de middelmådige mennene som har steget i gradene på universitetet, uten engang å være spesielt flink. Om jeg hadde vært flink, men ikke fremragende, hadde han på sitt sedvanlige vis verken vært flink eller fremragende.
Og det er ikke minst slike som ham, de strengt tatt verken flinke eller fremragende, som håner de flinke pikene – selv når de flinke pikene blender med sitt intellekt. Selv da blir flinkheten brukt mot dem. «Hun er flink, men det er ikke mer». Slik har jeg hørt menn omtale fremragende kvinnelige tenkere. Til og med Hannah Arendt har jeg hørt redusert til en flink pike. Da ble jeg rasende.
Der, ved geniet Arendt, gikk grensen for meg, viste det seg. I virkeligheten burde jeg sagt fra langt tidligere, langt oftere. «Gratulerer, Cathrine. Det var jo et flinkt innlegg», sa han. Og jeg svarte: «Takk. Det var hyggelig sagt». Senere, da seminaret var over, og alle hadde reist hjem – det vil si altfor sent – kom raseriet.
Episode 2: «Du er vel kvotert inn, du.» Denne kommentaren har jeg hørt falle flere ganger. Første gang jeg hørte den, var etter at jeg fikk doktorgradsstipend, som eneste kvinne på et nytt forskningsprogram. Han som sa det, sa det, selvfølgelig, i en spøkefull tone.
Jeg har hørt mange kvinner si at de er stolte over å være kvotert inn der de er. De mener dagens ansettelsesprosedyrer ved universitetene i realiteten favoriserer menn, og de betrakter bruken av kvotering som et uttrykk for at feminismen har vunnet igjennom med sin virkelighetsforståelse.
Jeg beundrer dem som klarer å bære sin kvoterte status med stolthet. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det. For feminismen har ikke vunnet igjennom med sin virkelighetsforståelse, i hvert fall ikke i akademia. De fleste menn tror ikke at det er noe fortrinn å være mann på universitetet. Snarere tror en del at det er en fordel å være kvinne, for vi blir «kvotert inn». Og er vi ikke formelt kvotert inn, så er vi det uformelt. For påfallende mannsdominans er politisk ukorrekt. Derfor finnes disse enslige kvinnelige svalene i professorstanden. Bare flinke eller for flinke – og skamløst innkvoterte – strever de seg opp og frem, med de enkle hodene og tankene sine.
«Du er vel kvotert inn, du». Han mente det, men ikke helt alvorlig, han sa det spøkefullt, som sagt, avvæpnende. Jeg lo litt, nervøst og ubehjelpelig, og sa: «Ja, jeg er vel det». Ja, jeg er vel det. Det var det jeg klarte å si.
Episode 3: «Jeg ville ikke skrive om damehistoriene hans.» Dette ble sagt av en biograf som innledet på et seminar om hvordan skrive gode biografier. Igjen var jeg eneste kvinne til stede. I diskusjonen kom dette opp, hvordan bør man forholde seg til den biografertes privatliv? Bør man ikke holde seg for å god til å grafse i «damehistoriene» hans? Eller bør ikke også damehistoriene med, om man ønsker å gi et mest mulig fullstendig bilde av en persons liv? Diskusjonen om damehistoriene gikk heftig mellom mennene. De forutsatte alle, det var ganske påfallende, at biografier er noe man – og ikke minst menn – først og fremst skriver om (andre) menn som har «historier» med «damer». Og ikke noe kvinner skriver om kvinner som har historier med damer. Eller om kvinner eller menn som har historier med menn. De tok det også for gitt at damehistorier ikke er historier som har betydning for den biografertes intellektuelle og kunstneriske utvikling. Her ble det i stedet satt opp en kontrast: Bør vi som biografer konsentrere oss om forfatterens intellektuelle og kunstneriske utvikling, eller bør vi også ha med litt om damehistoriene hans? Slik så deres univers ut.
Denne gangen klarte jeg faktisk å si noe ordentlig, altfor omstendelig, men likevel. Jeg sa at jeg ikke helt skjønte problemet. Det er ytterst sjelden at mannlige intellektuelle eller kunstnere – slike det gjerne skrives biografier om – blir diskreditert intellektuelt eller kunstnerisk om deres damehistorier skulle komme for en dag. For kvinnelige intellektuelle og kunstnere har ting alltid stilt seg annerledes. Kommer deres erotiske utskeielser og kjærlighetsliv for en dag, er resultatet oppskriftsmessig enten at oppmerksomheten dras fra deres intellekt til deres kropp (vi har i vår kultur hatt vanskelig for å akseptere at kvinner kan tenke, selv om de har glede av sex), eller fra deres intellekt til deres mannlige partneres intellekt. Simone de Beauvoir opplevde som kjent begge deler. Å bli redusert til en blek kopi av Jean Paul Sarte. Før hun ble ytterligere redusert av historier om et utsvevende sexliv.
Episode 4: «Hun er kjæreste med lederen på instituttet.» Dette er en gjenganger. Jeg har hørt Norges ledende kvinnelige forskere bli snakket om på denne måten. Før noe særlig annet er sagt om dem, kommer dette opp, hvem kjærestene deres er, hvem de er gift med, hvem de har hatt sex med. Og er dette en mannlig akademiker, en professor, for eksempel «lederen på instituttet», trenger ikke så mye mer sies. For det står så klart som blekk mellom linjene: «Hun har ligget seg til det». Enten den underliggende idéen er at kvinner ikke er flinke nok eller at de er for flinke, er konklusjonen den samme: Det at de har kommet seg opp og frem i akademia må forklares med noe annet enn at de er interessante, intelligente, betydningsfulle. En pirrende favoritt er sex.
Jeg har av og til greid å ta til motmæle mot «hun har ligget seg til det»-historiene. De fortelles gjerne i festlig lag. Og etter et par pils blir jeg roligere og modigere.
Episode 5: «Oj oj oj, nå ble hun sint ja». Kommentaren falt på et seminar da jeg hadde tillatt meg å være engasjert uenig med en av de andre deltagerne. Menn får sjelden høre slikt. Og får de høre det, er det fordi de virkelig er sinte, fordi de virkelig går over streken. Terskelen er langt lavere for kvinner. Jeg vet dette kan synes som en liten ting. Men det er det i realiteten ikke. I akademia, ikke minst om du er kvinne, står og faller din autoritet på at du stort sett klarer å holde folks oppmerksomhet på innholdet i det du sier, synspunktene du fremfører, argumentene. Blir det for mye fokus på ditt humør, din sinnsstemning, dine fakter og luner, da kan du lett ses bort fra. Å være rar, halvgal, frekk og oppfarende kler en Georg Johannesen. Kvinner blir så lett hysteriske av slikt.
Jeg kunne fortsatt. Det står alt en del i skriveboken min.
Episode 6: «Blir du ikke lei av å være så fornuftig hele tiden, Cathrine?» Kommentar fra mannlig foredragsholder etter at en kvinnelig kollega hadde påpekt en selvmotsigelse i argumentasjonen hans.
Episode 7: «Jeg savner det kvinnelige elementet i tenkningen din.» Kommentar fra mannlig seminardeltager etter at jeg hadde holdt et innlegg om noe som opptar meg.
Episode 8: «Som Fredrik og Harald og flere andre har understreket.» Slik innledet en mannlig seminardeltager innlegget sitt, før han refererte et resonnement en kvinnelig seminardeltager hadde fremsatt, og som Fredrik og Harald – la oss kalle dem det – senere i diskusjonen hadde sluttet seg til.
Episode 9: «Du ser jo på henne at hun ikke er lykkelig.» Sagt av en kvinnelig kollega om en fremragende norsk kvinnelig professor ingen av oss kjenner personlig.
Episode 10: «Kvinne er kvinne verst – er det ikke det det heter?» Sagt av en mannlig kollega, da jeg fortalte ham at jeg hadde kranglet med en kvinnelig kollega.
Og så videre. At min hverdag i akademia noen gang blir fri for slike episoder, tror jeg faktisk ikke. Mitt mål er mindre ambisiøst, jeg vil gjøre episodene færre. Det kan de bli hvis jeg blir modigere, mindre konfliktsky, mer slagferdig, sier fra der og da. Og hvis vi blir flere som sier fra, vi må bli flere. Jeg utstår ikke å bryte barrierer i ensomhet. Først og fremst fordi jeg ikke klarer det.
Cathrine Holst er sosiolog og førsteamanuensis ved Senter for vitenskapsteori, uib.
