Flerkulturelle kvinners ytringsfrihet truet

Minoritetskvinner som ytrer seg, blir truet fra å delta aktivt i samfunnsdebatten. Likevel blir de fleste anmeldte saker henlagt av politiet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) la nylig frem en ny rapport om hatytringer og hatvold, der Norge blant annet kritiseres av FNs rasediskrimineringskomité for ikke å ha handlet effektivt for å slå ned på hatkriminalitet. LDO foreslår også en nasjonalhandlingsplan for å ta hånd om problemet. I rapporten kan man også lese følgende: «Hatytringer bidrar til sosial eksklusjon og økt polarisering. Videre vil slike ytringer skremme de menneskene som rammes fra å uttale seg offentlig, og dermed svekkes demokratiet,» og videre: «… hatytringer er et reelt samfunnsproblem, fordi de blant annet kan ha som effekt å hindre andre i fritt å ytre seg i det offentlige ordskiftet.» Ny Tid har vært i kontakt med flere av de flerkulturelle kvinnene som har blitt truet når de har ytret seg åpent i samfunnsdebatten. Truslene har vært grove, og ofte anonyme. Selv om truslene har blitt anmeldt til politiet, har de fleste sakene blitt henlagt. Mange av disse kvinnene har derfor trukket seg fra samfunnsdebatten i lange perioder – for deretter å komme tilbake igjen. Flere har delt sine erfaringer om truslene. Fikk beskyttelse etter medieoppslag. Amal Aden, forfatter og samfunnsdebattant, fikk stor oppmerksomhet da hun nylig gikk til media med at politiet hadde bedt henne om å roe seg ned fordi de ikke hadde nok ressurser til å beskytte henne. «Jeg har fått positive reaksjoner, og fikk tilbud om hjelp fra flere folk etter VG-oppslaget. Jeg har også fått mer hjelp fra politiet etter at jeg gikk ut med det, og det er jeg glad for. Jeg har en god dialog med politiet. Men det er forskjellige saker, og folk opplever det ulikt. Politiet må straffe dem som truer, slike trusler må få konsekvenser. Slik det er nå, slipper de unna alt for lett,» sier Aden. Hun forteller at det alltid er vondt og trist å bli truet, og at det er forskjellige typer mennesker som står bak truslene. «Hva slags utvikling har du merket fra du begynte å delta i samfunnsdebatten under pseudonym, og til du begynte å delta åpent?» «Truslene øker selvfølgelig når du står frem åpent. Men ytringsfriheten er hellig for meg, og det er viktig for meg å delta aktivt,» svarer hun. Da Aden ble aktiv i samfunnsdebatten, visste hun om en del av truslene samfunnsdebattanter ble utsatt for. Men hun var ikke klar over omfanget av det, forteller hun. «Ytringsfriheten står ikke sterkt i flerkulturelle miljøer. Mange nye nordmenn vet ikke hva den innebærer og hvordan man bruker den. Dette gjør det enda vanskeligere for minoritetskvinner å bidra i det offentlige ordskiftet,» mener Aden. Aden har vurdert å trekke seg helt tilbake fra samfunnsdebatten noen ganger, men har aldri gjort det. Hun kommer heller aldri til å gjøre det, sier hun nå. «Det er viktig å fortsette å delta. Man må ikke la seg skremme av truslene, og det er viktig å bruke ytringsfriheten aktivt. Jeg synes det er veldig fint å se at kvinner som har blitt truet og trukket seg tilbake fra samfunnsdebatten, kommer tilbake. Og jeg synes det er veldig trist hvis de ikke får beskyttelse,» sier hun. Aden har familie, venner, kollegaer og nettverk rundt seg, og får alltid hjelp fra dette nettverket når hun blir truet, forteller hun. Hun oppfordrer alle til å delta i samfunnet, bruke ytringsfriheten og ikke bli skremt – og ikke la de som truer vinne. «Alle bør engasjere seg, og ikke bare politiet. En del kvinner sliter med å ytre seg i samfunnsdebatten på grunn av æreskulturen – derfor mener jeg at flere må delta i samfunnsdebatten. Kvinner bør stå sammen, og jo flere som står frem, desto bedre er det,» sier hun. Høy pris. Florence Aryanik er også en samfunnsdebattant som har opplevd å bli truet etter at hun har ytret seg. Hun har ved flere anledninger måtte avstå fra å uttale seg offentlig på grunn av trusler. «Det reiser seg en storm hver gang navnet eller ansiktet mitt dukker opp, mens det er et litt mindre pådriv ellers. Fra tid til annen kommer det en trussel, og de fleste har en seriøs tone. Det er aldri noen fred å få. Den største forandringen har vært i meg selv, tålmodigheten og styrken min,» forteller hun. ‘«Står ytringsfriheten til flerkulturelle kvinner som deltar i samfunnsdebatten i fare på grunn av trusler?» «Tar man innholdet i truslene på alvor, setter man mye på spill for å trosse dem. Det hender at truslene inkluderer familiemedlemmer eller andre mennesker som omgir en. Da må man ta stilling til hvilken fare man utsetter dem for, i tillegg til seg selv. Det er ikke en rimelig kostnad, og dermed ikke en pris de fleste er villige til å betale. Derfor er ytringsfriheten truet – fordi man velger den bort for sikkerhet og sinnsro,» sier Aryanik. Aryanik trodde ikke at hun ville få trusler da hun ble aktiv i samfunnsdebatten, men innså innen kort tid at det dessverre var en omfattende og utbredt konsekvens av offentlige uttalelser og engasjement. «Jeg har opplevd svært grove, men anonyme trusler over tid. Friheten min er i stor grad begrenset, og tryggheten min er aldri en selvfølge. Man tar livet av sin egen stemme for å unngå at noen tar livet av en. Det stopper imidlertid ikke selv om man er stille eller sensurerer seg selv – det gjorde det i hvert fall ikke i mitt tilfelle,» forteller hun. «Derfor er mitt arbeid i konfliktområder blitt min trygge havn. Jeg rømmer fra truende ord til tåregass og militære fremstøt. Det setter utfordringene i perspektiv, og byr på mer sikkerhet – for jeg vet hvem jeg står opp mot,» forteller Aryanik. Viktig perspektiv. Hun anmelder truslene som har en mer seriøs og alvorlig tone. De blir tatt i mot av politiet, men det har ikke gått lenger enn til henleggelser hittil. I perioder har hun trukket seg helt ut fra samfunnsdebatten på grunn av truslene, men hun kommer alltid tilbake.

«Det er et privilegium å være en del av samfunnsdebatten, og desto viktigere at man ikke lar seg skremme.» Florence Aryanik

«Hva har fått deg til å fortsette å delta i samfunnsdebatten til tross for truslene?» «Hvert menneske eier en stemme, selv om stemmen er fengslet. Å bryte ut av buret kan være smertefullt. Likevel må man alltid finne motet – og for noen innebærer det å møte pisken eller døden. Jeg lever i en verdensdel der min stemme er fri, men ble født et sted der den ville vært fanget. Det er derfor ikke bare mitt ansvar, men også min plikt å heve stemmen. For den har kraften til å overdøve en påtvunget taushet. Det er den tanken som streifer meg hver gang det å gi opp er et halvt steg unna,» sier hun. «Hva ønsker du å si til de kvinnene som ønsker å delta i samfunnsdebatten, men ikke tør det på grunn av trusler?» «Du må være forberedt på at angrep kan komme fra flere hold, og i verste fall være farefulle. Den prisen som må betales for en offentlig stemme kan være svært høy. Derfor er det enda viktigere å kjenne dine grenser og din utholdenhet. Hvilke tilbakemeldinger kvinner får varierer, så det er ingen som kan si hvordan du blir møtt før du står midt oppi det. Det er et privilegium å være en del av samfunnsdebatten, og desto viktigere at man ikke lar seg skremme – men vurderer om det er verdt det,» sier Aryanik. «Hva kan politiet, regjeringen og samfunnet gjøre for at kvinner slipper å få trusler hver gang de uttaler seg fritt i samfunnsdebatten?» «Fremheve dette fenomenet som kriminalitet, og behandle gjerningsmennene som kriminelle fremfor ’nettroll’ eller liknende. Det er vesentlig at anmeldere blir tatt hånd om ut i fra alvorlighetsgraden på anmeldelsen, og at flere anmeldelser fører til en straff,» mener hun. «Hva tror du vil skje hvis flerkulturelle kvinner trekker seg fra samfunnsdebatten i fare for trusler?» «Vi mister et betydningsfullt perspektiv som er helt nødvendig i et flerkulturelt samfunn. De flerkulturelle miljøene trenger representanter som kan både kritisere, forsvare og belyse forholdene deres. Dessuten er minoritetsmiljøene minst like komplekse og fargerike som majoriteten. De er preget av forskjellige kulturer, religioner og politiske syn. Til og med disse tre grenene inneholder mange undergrener. Vi har et sterkt behov for stemmer som kan representere mangfoldet hos befolkningen med flerkulturell bakgrunn,» mener hun. Fra avmakt til makt. Politibetjent og styreleder i Minotenk Navjot Sandhu sier til Ny Tid at all form for kriminalitet tas på alvor av politiet. «Men på dette punktet ligger politiet litt etter sett i forhold til samfunnsutviklingen vi har hatt,» sier hun. «Politiet bør være gode på å ta pulsen på samfunnsutviklingen. Det ble opprettet en hatgruppe på Manglerud i 2014 – men Sverige opprettet en liknende gruppe for ti år siden. Hatgruppen burde vært opprettet tidligere. Det har ikke vært nok fokus, kontinuitet og kunnskap om hatkriminalitet,» mener Sandhu. Hun forteller at det tidligere dreide seg om en politisk beslutning, men at politiet nå jobber basert på en intern motivasjon om å få bukt med hatkriminalitet. «Hatkriminalitet har blitt sett litt på som kriminalitet ’light’. Men nå har vi fått en permanent ramme rundt dette problemet. Politiet trenger å bygge relasjoner rundt de som er utsatt, de trenger å bli sett og hørt. Selv om mange saker blir henlagt, ønsker politiet å ivareta de utsatte,» sier hun. Hun forteller at det ikke finnes noen bred erfaring med å føre denne typen saker i retten. «Saker blir henlagt fordi man ikke har nok bevis – ikke fordi det ikke blir tatt på alvor. Vi trenger flere som tør å anmelde, for når man har nok anmeldelser, har politiet mer å gå etter,» forteller hun. Muskler. Sandhu mener denne typen kriminalitet går på menneskeverdet løs for disse kvinnene, og at det i realiteten burde kalles «hat mot menneskeverd». Logoen til politiet sier at Oslo er «verdens tryggeste hovedstad» – noe som ikke gir mening hvis menneskeverdet krenkes. «Politiet bør slutte å vise toleranse i slike saker, og heller vise muskler. Det skal ikke være lettere å komme unna med slike saker. Sverige har cirka 6000 registrerte saker mot hatkriminalitet, mens vi har rundt 450. Vi må tørre å snu alle steiner og se nærmere på ting,» mener hun. Sandhu forteller at det å være kvinne, flerkulturell og samfunnsdebattant innebærer en helt egen risiko, men er bestemt på at disse debattantene ikke skal føle seg som avvik – men heller som normen. Politiet trenger dessuten mer rettspraksis, mener hun. «Mange kvinner som blir utsatt for hatkriminalitet, prøver å distansere seg fra hendelsen. Selv om de er ressurssterke, er de ofte veldig tynget og bekymret over konsekvensene av å anmelde. Ikke alle får støtte fra omgivelsene, og familiene deres trekker dem kanskje tilbake inn i hjemmet. Det er et stort problem for politiet. Det er et behov for å gjøre disse debattantene mer robuste, og det er ikke kun politiets, men også samfunnets oppgave,» sier Sandhu.

---
DEL