Flere swingende strenger

Jazzspalta var for tre uker siden viet stringswingnestoren Jon Larsen i Hot Club de Norvège. Men det er mange som dyrker strengeinstrumenter i improviserende jazzøyemed.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den typiske stringswingbesetningen med fiolin, sologitar, kompgitar og kontrabass har sitt forbilde i Quintette du Hot Club de France (1934-39), med de berømte parhestene Stephane Grappelly/Django Reinhardt. Gitaristen Reinhardt var sigøyner og ble en stilskaper på den måten han brakte romanifolkets virtuose kraft sammen med jazzens mer lettflytende strengelek.

Men det fantes tidlig andre berømte kombinasjoner fiolin/gitar enn den franske. Joe Venuti og Eddie Lang (f. 1902-03) vokste opp sammen i Philadelphia, hadde et tett musikalsk samarbeid inntil Lang døde i 1933, og ble det første og viktigste forbildet for tilsvarende konstellasjoner. I Chicago møttes Eddie South (f. 1904) og Everett Barksdale og skapte et betydningsfullt samspill 1932-39. I Danmark innledet Svend Asmussen i 1933 en lang karrière med forskjellige gitarister. I Norge fikk vi kombinasjonene Arild Iversen/Robert Normann (1938-43) og Frank Ottersen/Frank Aasen (1941-51).

Ingen av disse var overveiende Grappelly/Reinhardt-influerte. De som kom før franskmennene, var selv stilskapere; de som kom etter, hentet nok det meste av inspirasjonen fra amerikanske forbilder. Og jazzens kanskje mest kjente fiolinist, Stuff Smith (1909-67), hentet impulsene fra helt andre instrumentalister – og pleiet ikke spesiell omgang med gitarister.

Ny norsk strengejazz

Blant unge norske strengemusikanter er det ingen entydige forbilder. Men Django Reinhardts virtuose fraseringsteknikk og skjøre akustiske tone er det nok vanskelig å ikke la seg influere av, og den kommer til syne selv om unge musikere naturligvis er mest påvirket av betydningsfulle jazz- og rockegitarister fra 1940-tallet og utover.

Det ligger fem relativt nyutgitte plater med strengemusikk på mitt bord:

På eget selskap foreligger en CD med «Northern Europe Jazz Quartet» (NEJQ1), innspilt på Musikkhøyskolgn i fjor. Kvartetten med det pretensiøse navnet har samme besetning som Hot Club de Norvège, og fiolinisten Stig Roar Wigestrand har spilt med Jon Larsen flere ganger de siste ti år. Men bandet påberoper seg amerikansk jazzinnflytelse framfor hotklubbtradisjonen. Gitaristene deler broderlig på solo- og komproller, og det er mye friskt driv til stede. Tre av låtene er signert Wigestrand, men betegnende er det at bandet har hentet en god del av repertoaret fra moderne amerikanske jazzmusikere; «Ramblin» av Ornette Coleman er et av platas fineste spor.

To unge musikere, gitaristen Svein Erik Martinsen, og bassisten Lars Tormod Jenset, drog i år 2000 til København for å studere på det rytmiske musikkonservatoriet. Sammen med den danske fiolinsten Bjarke Falgren har de spilt inn CD’en «Hot ‘n spicy» (cope records COPECD 042). Her blandes elementer fra latin, rhythm&blues og pop. Det er mye ungdommelig brunst i musikken, men de mangler ennå sine eldre kollegers eleganse.

En tilsvarende triobesetning fylles av det unge romsdalske felefenomenet Ola Kvernberg, den dyktige bassisten fra flere moderne norske jazzgrupper de siste ti år, Steinar Raknes fra Midsund, og den Københavnboende amerikanske gitaristen Doug Raney med røtter i cool og moderne bebop. I mars i år spilte de inn albumet «Cats and Doug» (Hot Club HCRCD 141) – og her er det musikk av gjennomført høy kvalitet. Tre av låtene er signert Kvernberg, én av Raney, ellers veksler det fra kjente svisker til Charlie Parkers fascinerende boplåt «Moose the mooche».

Mer hotclubsk

Per Frydenlund er en veteran i det norske hotklubbmiljøet; han har vært kompgitarist i Hot Club de Norvège siden starten. På CD’en «Alene dans» (Hot Club HCRCD 2002) har han en trio med sologitarist Stein Bull Hansen og bassist Terje Gewelt. Men det er sangeren og tekstforfatteren Frydenlund som er i fokus. Tekstene veksler mellom det (bevisst) naive, det finformulerte og det ukebladflosklete. Den sanglige framførelse er neppe helt holdbar for så sentral posisjon i en hel CD. En underfundig plate for spesielt interesserte!

Den femte plata er helt i hotklubbtradisjonen, en samleplate med en rekke europeiske sigøynermusikere og andre Django-påvirkete virtuoser. Opptak fra ni land, det meste fra perioden 1996-2002 – en forrykende «Django festival» (Hot Club HCRCD 99).

---
DEL

Legg igjen et svar