Flere hjerner og hender!

Ytre høyre og venstre fløy har funnet hverandre i redselen for utenlandsk arbeidskraft.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Olaf Thommessen, nestleder i Venstre

[kronikk] Debatten om arbeidsinnvandring har ført oss til to poler. Litt tabloid kan vi si at høyresiden har trukket fram behovet, mens venstresiden har pekt på problemene. Forbausende lite av debatten handler om hvordan vi kan få en arbeidsinnvandring som både hjelper Norge og den enkelte arbeidstaker, og uten å tømme fattige land for viktige ressurser.

Behov for flere. Ytre høyre og venstre fløy har funnet hverandre i redselen for utenlandsk arbeidskraft, selv om begrunnelsen er forskjellig. Fra venstresiden får vi høre at arbeidsinnvandring fra fattige land er umoralsk og at hensikten med importen er å få arbeidskraft til de sektorene som trenger det, uten å sette opp lønningene. Fremskrittspartiet vil ikke ha flere med annen kulturbakgrunn inn i Norge, fordi vi allerede har problemer med integreringen.

Regjeringen er derimot klar på at vi har et stort udekket arbeidsbehov som ikke kan løses innenlands. Det har imidlertid vært mer stille når det gjelder hvordan vil skal tiltrekke oss den arbeidskraften vi trenger og hvordan vi skal håndtere utfordringer knyttet til utenlandsk arbeidskraft. Jeg vil i denne artikkelen belyse Venstres syn på arbeidsinnvandring med utgangspunkt i et par myter:

Myte 1: behovet kan dekkes innenfor Norge og Europas grenser.

Samfunnsforsker Ottar Brox skriver i Dagbladet 21. april i år: «Mitt fromme ønske er at Lier-Hansen, Erik Solheim, Bjarne Håkon Hanssen, Sponheim eller en av de andre importentusiastene kunne komme ned til oss og være ærlig og oppriktig kyniske og fortelle oss at vi ikke har mange og gode nok jobber for etniske nordmenn, men at vi heller ikke har nok folk som er villige til å jobbe hardt under dårlige arbeidsforhold for dårlig betaling. Da kunne vi få en reell debatt.»

Vi har mange gode jobber i Norge, og mange goder. Noen av godene, blant dem jobber, må og bør vi dele med andre. Nei, Brox, vi skal ikke basere oss på at arbeidskraftbehovet skal dekkes av innvandrere alene. Vi må få flere i arbeid, færre på trygd, flere på heltid og eldre til å stå i arbeidslivet lengre.

Men når vi skal gjennomføre flere teknologiske «månelandinger» i tida framover for å bli verdens ledende på miljøteknologi, så er det klart at dagens ungdom setter seg andre ambisjoner enn å kjøre taxi. Faktum er at vi vil ha et underskudd på arbeidskraft. Utfordringen er ikke enestående for Norge. Allerede i 2000 slo en FN-rapport fast at behovet for arbeidskraft er en felles europeisk utfordring. Da blir Fremskrittspartiets retorikk om at arbeidskraftbehovet må dekkes innen Europa mer et fremmedfiendtlig utsagn enn et konstruktivt innspill.

Utfordringen for Norge er både 1) konkurransen med andre europeiske land om å få tak i kvalifisert arbeidskraft, 2) å få arbeidskraften til å bli i Norge, og 3) å få arbeidstakerne til å stå i arbeid. Løsningen er ikke en massiv og kortsiktig arbeidsinnvandring, slik metoden var da de første tyrkiske og pakistanske arbeiderne kom til Norge tidlig på 1970-tallet. Vi må få til en målrettet satsing slik at vi kan hevde oss i konkurransen om arbeidskraften, og vi må skille mellom arbeidsinnvandring og humanitær innvandring (beskyttelse).

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil behovet for pleie- og omsorgstjenester øke sterkt etter 2020. For å holde 2003-nivå på kommunale pleie- og omsorgstjenester vil arbeidskraftbehovet i denne sektoren alene kunne øke med om lag 130.000 årsverk (Økonomiske analyser 4/2006). Behovet finner vi også utenfor helsesektoren. Forskningsstiftelsen FAFO la nylig fram en rapport om bruk av utenlandsk arbeidskraft i norsk industri (rapport 2007:12) hvor det pekes på at norsk industri har et stort behov for arbeidskraft og kompetanse.

Myte 2: arbeidsinnvandring fører til sosial dumping. Selv om flere og flere nå anerkjenner at vi trenger arbeidskraft utenfra, har frykten for sosial dumping ridd debatten om arbeidsinnvandring som en mare de siste årene. Redselen er at innvandring skal bidra til generell standardsenking på rettigheter og lønnsnivået i arbeidslivet. Nå er det veldig få som faktisk forsvarer sosial dumping, så spørsmålet er vel ikke om vi skal ha annenrangs arbeidere, men hvordan vi skal forhindre at utenlandsk arbeidskraft blir utnyttet og derigjennom presser lønnsnivået nedover.

Problemene bunner i at vi ikke har hatt og fortsatt ikke har et utviklet system for arbeidsinnvandring. Asyl og turistvisum er blitt brukt som inngangsbillett til arbeid, for det meste til fysisk betinget arbeid som maling, innhøsting og oppussing – og hvor den enkelte er overlatt til seg selv som løsarbeider eller organisert av «arbeidshalliker».

I stedet for slike midlertidige og dårlige løsninger, må vi gjøre både 1) et politisk arbeid med lover og regelverk, 2) en byråkratisk opprydding, 3) et skoleringsarbeid i næringsliv og i fagorganisasjonene, og 4) styrke Arbeidstilsynet for å sikre en god oppføl­ging av handlingsplanen mot sosial dumping.

Taktskifte. Jeg mener Norge må bli mer offensive i det internasjonale arbeidsmarkedet og faktisk stimulere til arbeidsinnvandring. Flere bedrifter forteller om arbeidstakere som forsvinner til andre vestlige land, ofte på grunn av sen saksbehandling. Vi trenger derfor et taktskifte i det offentlige Norge for å hjelpe norsk næringsliv med å holde dampen oppe. Mange tiltak kan gjøres for å avhjelpe situasjonen. Ett av dem er å oppheve overgangsreglene for de nye EU-landene. Det bør innføres et jobbsøkervisum slik at folk utenfor EØS kan få søke jobb i Norge. Søknad om et slikt visum bør kunne behandles på utlendingsstasjonene. Det bør også bli mulig å søke om visum fra Norge for en som allerede er i landet av lovlige grunner. I dag reiser mange unødvendig ut og inn av Norge for å omgå reglene om at du ikke kan søke fra Norge. Utlendinger utenfor EØS-området som allerede har et konkret jobbtilbud i Norge bør normalt få oppholdstillatelse for et år av gangen. Arbeidskontrakt må da være underskrevet før innreise. Utenlandske studenter bør automatisk få seks måneders visum for å søke jobb etter fullført utdannelse.

Jeg mener også at vi bør utrede et poengbasert kriteriesystem etter modell av Canada, hvor blant annet språk, utdanning og erfaring kan vektes. Slik kan vi sette flere politiske mål med arbeidsinnvandringen enn bare å skaffe arbeidskraft. Vi vil jo også ha et økt mangfold.

Gi regionene ansvaret. Med en rødgrønn regjering som i disse dager presses fra alle kanter for å finne flere oppgaver til de nye regionene, vil jeg foreslå for arbeidsminister Hanssen å vurdere å legge ansvaret for arbeidsinnvandring til fylkene og etter hvert de nye regionene. Én sak er det at vil flytte saksbehandlingen nærmere dem det angår, nemlig bedriftene og den kunnskapen de har behov for. En annen sak er at det vil markere et tydeligere skille mellom behandlingen av de som trenger beskyttelse og de som kommer for å selge sin kompetanse. Det vil rett og slett rydde i innvandringsdebatten.

I samarbeid med arbeidsgiverne vil en slik desentralisering av myndighet og byråkrati kunne effektivisere saksbehandlingstiden for arbeidsinnvandrere radikalt og skape et mer smidig system enn i dag. Frankrike har en slik modell. Jeg oppfordrer statsråden til å se nærmere på denne.

Arbeidsinnvandring er ikke bare viktig for norsk arbeidsliv. Det er også en menneskelig, kulturell og faglig berikelse for det norske samfunnet. I dag går vi glipp av mye ny menneskelig rikdom fordi vi har et gammeldags system og tungrodd byråkrati. ■

---
DEL

Legg igjen et svar