Ingen flere røde granatepler

Vann har politiske og sikkerhetsmessige aspekter i Midtøsten, og fremtidige kriger i denne regionen vil handle om nettopp vannressurser.

Min familie kommer opprinnelig fra Qom, som ligger 125 kilometer sørvest for Teheran. Tidlig på 1990-tallet, da jeg var åtte år gammel og min fars familie kom og besøkte oss i Teheran, hadde de alltid med seg store esker breddfulle av lekre røde og søte granatepler av egen avling. På den tiden opplevde ikke Iran vannmangel, slik landet gjør i dag. Nedbørsmengdene var større. Vintrene i 1990-årene var makeløse: isnende kulde, snø til midjen, stengte skoler på grunn av store snømengder, duftene av kokt turnips, nepe og mors kokte ash (iransk vintersuppe), og bollene med frøfrie granatepler. Nå er disse granateplene langt sjeldnere, på grunn av vannmangelen i Iran.

Midtøsten er kategorisert med halvtørt og tørt klima, og knapphet på vann har vært ett av områdets dominerende problemer siden 1950-tallet. Bahrain, Jordan og Kuwait er tre land som var kjent for å oppleve vannkrise fra 1955. Senere, på 1990-tallet, ble listen utvidet med Algerie, Qatar, Saudi-Arabia, Tunisia, Jemen, De forente arabiske emirater og okkuperte Palestina. Ifølge statistikk fra FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk), omfatter Midtøsten 14 prosent av jordens landareal, men har bare 12 prosent av verdens vannressurser. Fremtidige kriger i denne regionen vil handle om nettopp vannressurser. Vann har politiske og sikkerhetsmessige aspekter i Midtøsten, og er en av de viktigste kildene til vold.

 «Tørke og vannkrise er en større risiko for Iran enn invasjon fra Israel.»
Isa Kalantari, Irans miljøminister.

Forlatt barn. Irans vannkrise skyldes overbefolkning etter den islamske revolusjonen, vanstyre, ineffektivt landbruk, manglende vedlikehold av vannledninger og sløsing med grunnvann. Landbrukssektoren legger beslag på 70 prosent av vannreservene, og industrien 22 prosent. Det betyr at bare 7 prosent blir brukt i husholdningene. Interessant nok står landbruket for bare 2 prosent av Irans BNP. Denne ubalansen skyldes en nokså statisk økonomi og regjeringens vektlegging av selvforsyning. Selv om utslipp av drivhusgasser og global oppvarming påvirker Irans vannproblemer, har hjemlige forhold en mer ødeleggende virkning. Ujevnt fordelt nedbør og redusert cisternevann er viktige elementer. Gjennomsnittlig nedbørsmengde i landet er 252 millimeter, det er under en tredjedel av gjennomsnittet i verden. Uautorisert brønngraving helt ned til 600 meter øker sløsingen. Uheldigvis er 40 prosent av landets brønner ulovlige. Utstrakt bygging av demninger er pekt på som én av de mange årsakene til knappheten på vann i Iran, fordi styringen med irrigasjon er svak og inadekvat. Fornybare vannressurser minker også.

Parviz Karadavni er en iransk professor i geografi og ekspert på ørkenforhold. Han har i flere tiår advart regjeringen om vannmangel i Iran. Etter hans mening er avhengighet av matimport den verste formen for avhengighet av utlandet, og for å forbedre landbrukssektoren i landet er det bedre å gjøre det lettere for gårdbrukere å skaffe seg moderne utstyr for å unngå reduserte avlinger og annen produksjon. Dersom landbruket svekkes, vil bønder tvinges til å flytte til byene, og landet vil oppleve at arbeidsledighet og andre sosiale problemer sprer seg. Når det gjelder vannforbruket i husholdningene, mener Karadavni at regjeringen må tilby sparekraner til hvert hus i Iran for å hanskes med krisen. Anlegg av gressplener i urbane strøk bør fjernes fra planene på grunn av det store behovet for vanning, og erstattes med andre typer vegetasjon som krever mindre vann. Generelt henfører han vannmangelen til følgende årsaker: absolutt vanstyre, klimatisk tørke, tørkeperioder, redusert nedbør, overdreven bygging av damanlegg og boring av brønner, samt synkehull. Han hevder at vannmangelen i Iran minner om et forlatt og foreldreløst barn, og klandrer regjeringen for å somle med å fatte adekvate beslutninger.

Irans vannkrise skyldes overbefolkning etter den islamske revolusjonen, vanstyre, ineffektivt landbruk og sløsing med grunnvann.

Irans fremtid. Naghi Aghaloo er en iransk journalist og vann-analytiker som peker på «virtuelt vann»-løsningen som en fåfengt og upassende måte å løse Irans vannkrise på. Begrepet handler, grunnleggende sett, om hvilke mengder vann som trengs for å produsere spesifikke mengder av varer og tjenester. Tilhengere av denne planen tror på import av produkter i stedet for hjemlig produksjon. Teorien er introdusert av SOAS, University of London, som et middel for land i Midtøsten til å hanskes med vannmangel. I sin bok Water Scarcity in Iran hevder han at denne løsningen krever økonomiske infrastrukturer og intelligent landbruksplanlegging, noe Iran mangler. Han utfordrer Irans fremtid, og spør om landets befolkning blir nødt til å migrere på grunn av tørke og vannmangel. Anger Nature of Iran er hans andre bok om det samme emnet. Der påstår han at Irans fremtid vil bli svært vanskeliggjort av ørkenspredning, avskoging, dis og klimaskiftninger.

Mark Twain sa en gang at whisky er til å drikke, og vann er til å slåss om. Vann har økonomisk verdi og er uerstattelig. Isa Kalantari, Irans miljøminister har sagt det slik: «Tørke og vannkrise er en større risiko for Iran enn invasjon fra Israel.» Problemet skaper en usikker framtid for Iran, og kan ikke løses uten at regjeringen tar grep raskt.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.