Flere land i Flandern

Mens noen vil samle Europa mer, forsøker flere å splitte det opp. Nye «mini-nasjonalismer» kan skape en rekke nye europeiske land de neste årene. 14. april ble et nytt krav fremmet på Grønland: «Vi må kutte navlestrengen til Danmark før vi kan ta et skritt fram, som ett folk.»

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).


Nasjonalisme. «Flere byer i Belgia!»

Det ropte lektor Aalbom til lille Marius, i Alexander Kiellands klassiske roman Gift (1883). Lille Marius slet med å svare, Belgia var på slutten av 1800-tallet et relativt nytt land. Nå er spørsmålet hvor om Belgia, som har verdensrekord i manglende regjering, vil kunne feire sin 200-årsdag i 2030 – eller sin 190-årsdag i 2020.

FAKSIMILE: Ny Tid 27. april.

De små Marius-er vil i det 21. århundre ikke bare ha belgiske byer å bale med, men de vil også trenge å holde orden på de stadig flere land som preger kontinentet. På 1990-tallet ble det tidligere Sovjetunionen splittet opp i 14 nye land, som Estland, Litauen og Latvia. Så var det Tsjekkoslovakia til Tsjekkia og Slovakia. Og etter Balkan-krigene ble Jugoslavia splittet opp til Slovenia, Serbia, Kroatia og Bosnia. I 2006 ble Montenegro ny stat, mens Kosovo erklærte seg selvstendig i 2008 – uten ennå å ha fått full anerkjennelse i FN.

Siden 1989 har antallet europeiske land økt fra 35 til 50. Og nye ti kan stå for tur det neste tiåret, hvis alle får bestemme: Også i Marius’ Belgia, der Flandern nå ønsker å skille seg ut som egen stat. For mens den norske terrortiltalte drømmer om «europeisk kultursamling» i sitt manifest, går europeere vel så mye motsatt vei – til å kjempe for mer uavhengighet fra sine europeiske naboer.

I Øst-Europa er det ennå muligheter for nye land – som hvis den smale, selvstyrte stripen Transnistria i det østlige Moldova skulle bli anerkjent som selvstendig. Men de håpefulle i utbryterhovedstaden Tiraspol må nok vente til eventuelt større og kraftigere selvstendighetsrørelser har vunnet fram i Vest-Europa. Og der er potensialet ennå stort, for langt større land enn allerede etablerte småland som Andorra og Norges EØS-allierte Liechtenstein.

På ene siden har man tradisjonelle nasjonalistiske strømninger som preger både ytterste venstre og ytterste høyre fløy i et kriserammet Europa. Søndag 22. april fikk et Nasjonal Front historisk rekordoppslutning i Frankrike. Samme dag marsjerer et annet høyrenasjonalistisk parti ut av kriseforhandlinger i Nederland og skaper regjeringskrise. I England bruke et hundretalls nasjonalister samme dag til å marsjere i gatene.

Men det er ikke bare nasjonalisme i etablerte nasjoner som er med på å endre Europa. Innenfor fastlagte grensene drømmes det om nye nasjoner. Nasjonalisme blant mindre grupperinger innad i eget land, er ofte omtalt som separatisme – og resultatet er enten voldelig eller politisk frihetskamp.

Olje på Grønland

De land vi i dag kjenner som oppleste og vedtatte nasjonale sannheter, har ofte også utgangspunkt i en frigjøringskamp. Ideen om et gruppefelleskap som ikke kan overlevere innenfor en annen nasjons grenser er like gammel som nasjonalstaten selv, med sin massive europeiske framvekst på 1800-tallet. Dengang et lappeteppe av bystater, hertugdømmer og monarkier skulle underlegges en stor stat, med sine flagg, slagord, språk og nasjonale fortellinger.

223 år etter den franske revolusjon er «Frankrike» for de fleste en selvfølgelighet som nasjonalstat. Men ennå ikke for alle i Bretagne, Alsace, Korsika og fransk Baskerland. For i en tid med dyp økonomisk krise på kontinentet ulmer det – ikke bare i Baskerland i Spania og mellom vallonere og flamlendere i Belgia.

I det rikere nord-Europa er både Skottland, Grønland og Færøyene aktuelle som nye nasjonalstater i løpet av få år. Debatten går for fullt. «Vi vil styre oss selv»-kravet runger høyere jo dårligere det går med økonomien:

– Det skal ikke store oljefunnene til før full selvstendighet blir høyaktuelt på både Grønland og Færøyene, påpeker Frank Aarebrot, professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen.

Nordiske grener

Flere teoretikere har påpekt hvordan dagens nasjonalstater i sin begynnelse tok opp i seg en hel haug med ulike folkegrupper – for så å gjøre dem «tyske», «spanske» og «italienske».

Den britiske historikeren Eric Hobsbawm, født av jødiske foreldre i Egypt, med oppvekst i Wien og Berlin på 1930-tallet, har selv følt nasjonalstatens grenser på kroppen. Han påpeker at det under den franske revolusjonen i 1789 kun var 12-14 prosent i det franske territoriet som snakket fransk. Napoleon Bonaparte, som kom til makten seinere, snakket opprinnelig korsikansk.

Og under samlingen av Italia midt på 1800-tallet var det enda færre som snakket fellesspråket italiensk. Noen av disse minoritetene lot seg aldri imponere eller inkorporere av de store nasjonsbyggingsprosjektene. Ulike folk har fortsatt sin frihetskamp, og gradvis har Europa blitt mer og mer fragmentert de siste århundrene, deriblant Norden.

Kalmarunionen (1397-1523) omfattet i sin tid store deler av det vi i dag kjenner som Norden. Unionen ble etterfulgt av over 200 år hvor Norden var delt under kun to konger, i Kongeriket Danmark-Norge og Kongeriket Sverige. Norge gikk via Sverige-Norge i 1814, til fullstendig selvstendighet i 1905. Finland gikk via Russland til selvstendighet i 1917. Island fikk tilbake sin fulle selvstendighet først i 1944…………

(………….)

Dette er innledningen til hovedsaken i ukemagasinet Ny Tids utgave 16. 27.04.2012. Les mer i ukas utgave, i salgs i butikker over hele landet. Få tilsendt utgaven gratis ved å abonnere (abo@nytid.no), eller klikk her.

---
DEL