Fjern fattigdommen

Få av oss hadde vel våget å håpe at SVs hardkjør på fattigdomspolitikken i valgkampen, med glitrende valgresultat for SV og tilsvarende dårlig for Ap, skulle få så umiddelbare konsekvenser for den politiske debatten som vi ser i disse dager. En årsak er det nevnte hardkjøret, som ikke minst forpliktet KrF til å ta tak […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Få av oss hadde vel våget å håpe at SVs hardkjør på fattigdomspolitikken i valgkampen, med glitrende valgresultat for SV og tilsvarende dårlig for Ap, skulle få så umiddelbare konsekvenser for den politiske debatten som vi ser i disse dager. En årsak er det nevnte hardkjøret, som ikke minst forpliktet KrF til å ta tak i problemstillingen. En annen årsak er at Arbeiderpartiet, med rette, erkjenner at en viktig årsak til partiets tilbakegang var partiets manglende interesse for de svakeste.

Ennå våger vi ikke å tro at flertallet av politikerne virkelig skal få til et løft som monner for de som er dårligst stilt. Men vi tillater oss å håpe at et fortsatt press fra venstre skal gi resultater.

Omfanget av problemet er forlengst kartlagt. Prislappen likeså. Sosialminister Ingjerd Schous forsøk på å redefinere hvem som er fattige, er et ynkelig forsøk på å begrense utgiftene og utsette løsningene. Det må hun ikke komme unna med. Og hvorfor skal det være slik at fattigdomstiltakene må være 100 prosent treffsikre før man innfører dem, mens skattelettelser kan sprøytes ut med en ullen målsetting om å styrke næringslivets konkurranseevne?

Arbeiderpartiet har på sin side igjen kommet på deffensiven i debatten, ettersom spørsmålet om hvorvidt kontantstøtten skal telles med i beregningsgrunnlaget for kontantstøtten igjen har kommet opp. Partiet framstår som smålig når sosialhjelpsmottakere skal nektes en støtte som alle andre får. I dette spørsmålet vil vi likevel gi Ap rett. Når sosialkontorene skal beregne kontantstøtten er det deres oppgave etter loven å vurdere hva en familie har til rådighet, hva familien behøver og hvor mye støtte de da trenger. Problemet i dag er ikke at alle inntekter regnes med. Men at lista for hva en familie behøver legges for lavt.

Aps nye «fattigdoms-talsmann» Bjarne Håkon Hansen peker på et åpenbart problem hvis man kommer i den situasjonen at sosialhjelpsklienter mottar mer i støtte enn en kassadame på Rimi får i lønn. Men sier ikke det, med dagens sosialhjelpssatser, egentlig mest om lønnsnivået i ofte kvinnedominerte lavtlønnsyrker? Og ville det egentlig være så ille om kassadamene kunne slå i bordet overfor Rimi-Hagen og si at «vi ville tjent mer på sosialen». Da kunne kanskje noen av matmillionene endt opp der de hører hjemme: Hos dem som skaper verdiene.

Å fjerne fattigdommen i Norge er en overkommelig oppgave. Men da må man velge å løse den oppgaven før man for eksempel gir skattelettelser. Og man må gjøre det uten å kreve større treffsikkerhet enn man gjør for andre offentlige tiltak.

---
DEL

Legg igjen et svar