Fiskeripolitikk i krise

Fangstmengden fra EUs egne fiskebanker er på full fart ned, fra over 7 millioner tonn i 1988 til godt under 6 millioner etter 2000. Det skjer trass i – eller kanskje heller på grunn av – en stadig større fangstinnsats.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Siden 1990 har situasjonen vært helt ute av kontroll. Det har vært alt for mange fiskefartøy med stadig mer effektive redskap på jakt etter fisk som det ble stadig vanskeligere å få fatt på.

Romatraktaten fra 1957 gjorde EUs fiskeripolitikk til et fellesanliggende for EU.

Fra 1970 skulle «lik adgang» (equal access) til fiskerressursene være grunnlaget for EUs fiskeripolitikk. Målet var at alle fiskere skulle stilles likt i konkurransen om fiskeressursene på det store EU-havet – akkurat slik det skal være på alle andre områder av det økonomiske livet.

Historiske rettigheter – inntil videre

For å hindre alles kamp mot alle på alle fiskebanker, ble prinsippene om «historiske rettigheter» og «relativ stabilitet» innført som en midlertidig ordning. Det betyr at andre lands fiskere har rett til å fiske, men ikke mer enn de har historisk hevd for å gjøre.

Det er likevel klart at ordninger bygd på historiske rettigheter og relativ stabilitet er ment som midlertidige unntak «inntil den økonomiske og sosiale situasjonen innen sektoren er blitt mer stabil… Da vil det bli mulig å tillate at fiskeriene styres av markedsmekanismen slik som andre sektorer av EU-økonomien». (EUs «Grønnbok om den framtidige felles fiskeripolitikk», mars 2001.)

Konflikt og kamp

Denne formen for felles fiskeripolitikk har ført til massevis av konflikter – mellom medlemsstater og mellom fiskere fra ulike deler av EU. Fiskere som i tiår hadde drevet fiske i bestemte havområder, måtte rette seg etter kvoter og regler som tidligere ikke fantes.

EUs fiskeripolitikk har siden da vært en evig kamp om fangstnivåer, kvoter og rettigheter der regjeringer, fiskeridistrikt og interessegrupper har stått mot hverandre.

Det gjentar seg derfor stadig at de fangstnivåene som fiskeriforskerne anbefaler, ikke blir vedtatt. Først blir de økt i EU-kommisjonen, så økes de ytterligere i EUs Ministerråd – og så sprenges de i praksis ved at kontrollen svikter og kvoter ikke overholdes.

---
DEL

Legg igjen et svar