Fiskeriene står overfor stor endringer

Fiskeriressursene bør forvaltes av en eller noen helt få aktører – helst private. Det vil gjøre fisket mer lønnsomt i lengden, fordi aktørene vil se mulighetene i langsiktig gevinst, sier forvaltningseksperten som i mange år ga EU sitt statistiske grunnlag for fiskeripolitikken.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Om få år vil alle fiskerinasjonene i Europa ha store problemer med å få egne til å bli fiskere. Vi vil se store endringer i fisket, mener Pavel Salz. Tsjekkeren som i mange år stod bak EUs fiskeristatistikk.

– Uansett hva politikere og fiskere sier og håper. Det tradisjonelle fisket med fiskere som drar på havet i en båt i kortere og lengre tid nærmer seg slutten.

Ordene er Pavel Salz sine. Han har tidligere hisset på seg fiskere for sine uttalelser. Gjennom en årrekke var Pavel Salz leder for den nederlandske fiskeristatistikken LEI. I tillegg til å sørge for nasjonale statistikker til nederlendere, var LEI de som ga EU-kommisjonen det viktigste statistikkgrunnlaget for fiskeriene i EU.

Pavel Salz skrev for femten år siden en bok om atlantisk fiskeri. Nå vurderer han å oppdatere boka og gi den ut på nytt. Hva har skjedd på disse årene?

– Det har vært en nødvendig endring bort fra subsidiering av fiskeflåtene. Selv om mange land, inklusiv EU fremdeles subsidierer sine fiskeflåter. Tenkingen har endret seg. Næringen, myndighetene og forskerne har begynt å tenke annerledes, sier Pavel Salz.

– Fiskerinasjonene må finne nye måter å få tak i fisk på. Det vil i fremtiden være svært vanskelig å få tak i folk som vil leve som fiskere. Derfor må vi finne nye måter å få tak i den fisken vi vil spise, sier Pavel Salz.

– I EU-kommisjonen er det fremdeles for mange som tenker tradisjonelt. På høyere nivå synes jeg at det begynner å avtegne seg nye tanker. Fiskerikommissær Franz Fischler synes jeg har en del interessante ideer når han snakker om gjennomgripende strukturendringer. Det systemet vi hadde for 20-30 år siden må endres.

Kampen om fisken

Fiskerinasjonene i EU er de som Pavel Salz har jobbet mest med og kjenner best. Han mener at det som preger den tyngste delen av både EU-systemet og en rekke EU-nasjoner er at de ønsker minst mulig endring.

– Det som preger mange fiskerisamfunn er et håp om at alt skal bli slik det var. I historisk sammenheng er dette et alt for kort perspektiv, fordi det som det vises til er slik situasjonen var – fra kanskje 1900 og frem til 1980-tallet.

I Storbritannia har fiskerne de siste årene brukte mye av kreftene til å gi EU skylden for nedgangen i fiskeriene. Det stilles krav fra både fiskere og ledende politikere i det konservative partiet om å gå ut av det fiskeripolitiske samarbeidet i EU. Pavel Salz har ikke mye til overs for dette.

– En del av britene gir EU skylden for elendigheten britene har havnet opp i. Det er en nasjonalistisk måte å tenke på som ikke vil hjelpe dem ut av den elendigheten som deres fiskerier har kommet opp i. Det vil ikke løse noen problemer å droppe den felles europeiske fiskeripolitikken. Det vil ikke gi dem mer fisk i havet. Det er bare en unnskyldning for å gi et svar på hvorfor det har gått så ille med britisk fiskeri.

Inntektsforskjeller

Inntektene til fiskere fra Island, Færøyene og Norge er forholdsvis høye, sammenlignet med andre arbeidstakergrupper i landene.

– For EU-fiskeriene er det et stort problem at inntektene til fiskerne er så lav, at den ikke makter å lokke til seg nye fiskere. Inntektene fra fiske er fire ganger høyere for en fisker i Norge, Island og Færøyene, enn den er for en EU-fisker, sier Pavel Salz.

– Folk vil ikke lengre være hjemmefra i lange perioder fra familie og venner. At inntekten går ned hjelper ikke på situasjonen, og lønnsnedgangen er også en viktig årsak til at det er færre som vil bli fiskere.

Pavel Salz sier at slik situasjonen er i EU i dag, så er det alt for mange fiskere i forhold til det de har mulighet til å fiske.

– Hvis fiskerne skal kunne leve av det som havet gir i dag, da kunne EU ikke hatt mer enn 50-60.000 fiskere og ikke 200.000 fiskere som de har i dag. Det sier også ganske mye om de økonomiske mulighetene i denne sektoren.

Pavel Salz tror at tiden for de små fiskeværene er over. Nå står en rekke mellomstore fiskeribyer for tur til å forsvinne som fiskeribyer. Han tror at utviklingen vil fortsette.

– Det vil sannsynligvis kun være plass til noen få store fiskeriområder som Vigo i Spania og Peterhead i Skottland. De fleste andre plassene vil miste sine fiskere og båter i fremtiden.

Dette er ikke noe som er spesielt for vår tid. De fleste av fiskeribyene har kun vært fiskeribyer i kanskje 100 år. Før det levde de av andre ting. Slik vil det også bli i fremtiden. De har hatt sin tid med fiske og den rikdommen dette gir. Nå må de finne andre inntektskilder.

Bort med subsidiene

– Det er viktig at vi får en politikk som sørger for at næringen klarer seg selv uten noen form for subsidier. EU-kommisjonen jobber i riktig retning, men det går for sakte. Foreløpig er de et stykke unna målet.

– Det er kun de effektive og idérike som vil overleve. Inneffektive fiskere vil forsvinne. Fiskerinæringen skal nå til å klare seg i den virkelige verdene, slik alt annet næringsliv må. Fiskerinæringen lever delvis i den virkelige verden, men denne verdenen vil bli enda mer virkelig.

– Samfunnene må leve med endringene i strukturene. Vi hadde for femti år siden store fiskeribyer som Grimsby, Hull og Bologne. Disse er i dag ikke noen store firskeribyer. Slik fungerer samfunnene. Det nytter ikke å forsøke å fastfryse samfunnet til en bestemt tid. Endringene kommer.

EU ved et veiskille

EU-kommisjonen har i mange år forsøkt å få til en felles fiskeripolitikk for Unionen. Så langt har alle forsøkt resultert i at flere fiskere må gi opp livet på havet, og i stedet enten gå ledige eller finne et annet yrke. FO EU er situasjonen i dag veldig alvorlig, mener Pavel Sals.

– EU har kommet til et punkt der de ikke lenger kan fortsette med de små skritt. De må ta en altavgjørende avgjørelse. EU må gjøre noe med hele fundamentet under sin fiskeripolitikk. De må ta noen tunge avgjørelser hvis de i det hele tatt skal ha fiskere i fremtiden.

Og hva er det så som skal til?

– EU må endre sin fiskeripolitikk og gå bort fra kravet om en relativ stabilitet. Jeg vet ikke hvor langt kommisjonen har kommet, men jeg vet at det blir diskutert hva som må til for å endre på dagens situasjon. Og her snakkes det om ganske store endringer. Jeg har tro på toppen i kommisjonen. Blant annet Fischler gjøre noen endringer. Men jeg er klar over at han har folk som jobber lengre nede i systemet som ikke vil endre det de har stått for i mange år.

Pavel Salz er oppgitt over at fiskere snakker om fiskerettighetene som en nasjonal rett.

– Det er ikke snakk om nasjonalitet. Fisken kjenner ingen grenser. Vi snakker dogmatisk om den nasjonale retten. Det som er et alvorlig problem er at vi ikke evner å se et helt fiskeriområde under et. Nordsjøen er et godt eksempel der mange nasjoner krever sin nasjonale rett til fiske. Dette fører til et for stort press på bestandene. Løsningen ville vært at Nordsjøen ble forvaltet av en eller noen helt få store aktører. Disse aktørene kunne så fordelt kvotene til mindre aktører. Men det viktigste er at vi har aktører inne som ser en gevinst i å forvalte bestandene på en måte som gjør at de også vil gi avkastning i fremtiden.

Pavel Salz sier at han gjerne ser for seg at noen få private selskaper fikk i oppdrag å forvalte fiskeriressursene. Disse tankene skaper reaksjoner i alle fiskerisamfunn, fordi grunntanken i fiskeriene er at den enkelte båteier står for forvaltningen under oppsyn av de nasjonale myndighetene som deler ut kvoter.

– Denne modellen fungerer ikke i dag, og jeg mener at det bør åpnes for mer konkurranse og fiskerne som vil satse bør ha mulighet til å kunne kjøpe seg til flere rettigheter.

Pavel Salz sier at fiskerettighetene kan bli tildelt selskaper/fiskere på mange måter.

– Vi kan ha en form for chartring av rettigheter. Det kan også være kooperative opplegg som bygger på kommersiell vilkår. Dette trenger ikke å bety utelukkende store selskaper. Jeg er i grunn ikke opptatt av om det er store eller små selskaper som står for fisket, men vi må ha et mye strengere regime som forvalter disse ressursene.

Pavel Salz mener at det ikke finnes noen god grunn for at fiskerinæringen skal drives annerledes enn alle andre næringer.

– Hvis vi ser dette over en lang periode så hadde vi i Europa store selskaper som nærmest hadde monopol på fisket – for eksempel på trettitallet. Etter andre verdenskrig ble dette endret til at flere kom inn i fisket som eiere. Denne trenden er nå på vei tilbake – og det er ikke sikkert at det er negativt. Det som skjer er ikke noe nytt.

– Det er ikke sikkert at de store selskapene er negative. Se på supermarkedene og den lokale kjøpmannen. Alle ønsker seg den lokale kjøpmannen men de kjøper varene i supermarkedene fordi disse tilbyr det kundene vil ha, sier Salz og understreker at det ikke er noen god grunn å forsvare småindustrien og de minste rederiene bare fordi de er små.

Norge rammes også

Pavel Salz sier at den norske fiskeripolitikken ikke kommer til å holde i lengden. Den må legges om, og det vil bli en smertefull omlegging. Han etterlyser klarere mål med dagens norske fiskeripolitikk.

– Det kan finne grunner til at Nord-Norge får særbehandling, men dette må ikke være bare for å opprettholde fiskeriene. Det må være et mål at fiskerne i dette området skal kunne klare seg selv. Distriktspolitikken må ha som mål å gi folket mulighet til å klare seg selv, og ikke kun sørge for at folk blir boende et sted. Samfunnene vil ikke overleve hvis ikke de selv produserer noe som gir dem et egenprodusert overskudd, sier Pavel Salz.

Han mener at ikke må glemme at det er mange grunner til at fiskerinæringen sliter.

– Det er ikke kun markedet og det kommersielle som påvirker fisket. Ser vi på Spania, så begynte deres fiskerinæring å få problemer for ti år siden. Mannfolkene ville ikke dra på havet lengre. De gjorde krav på et sosialt liv – et liv som ikke kan kombineres med et liv som fisker.

Å være på havet gikk ut over samlivet med kone, barn, familie og venner. Derfor begynte flere å søke andre jobber som gjør at de samtidig kan komme hjem hver dag. Spørsmålet er om hvor mye folk vil ofre seg, sier Pavel Salz.

– Mange profesjoner har blitt borte. Fiske er det vi har hatt lengst, og som har hatt størst evne til overlevelse. Spørsmålet er hvor lenge de vil overleve slik vi kjenner dem?

Fiske som fangst vil ikke fortsette for all tid. Det vil alltid være noen som vil drive med fiske, men hovedmengden av fisk vil ikke komme til oss på samme måten som vi kjenner det i dag.

– Her i Nederland har vi opplevd en endring med de såkalte beam-trålerne. De siste årene har trålerne gått fra fem-døgns turer til 4-døgns turer. Nå drar de ut tidlig mandag og kommer i havn torsdag. Vi ser slike endringer i alle land, og vi vil få se langt flere av disse i fremtiden. Vi vil ha fisken, men vi vil ikke fiske den på tradisjonell vis. Derfor må finne på nye metoder som gjør det mulig å være fisker og samtidig kunne delta i det daglige hverdagslivet sammen med familie og venner, sier Pavel Salz.

---
DEL

Legg igjen et svar