Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Fire store

Ethvert forsøk på å lage en kanon, altså ei liste over de største og/eller viktigste verkene innenfor en kunstart eller -sjanger, er problematisk, og er i de fleste tilfeller dømt til å skape kontrovers. Spørsmål som alltid dukker opp, er for eksempel: Hvorfor ble den med, og ikke den? Finnes det bakenforliggende, ikke-kunstneriske motiver for valget? Like fullt foretar plateselskapene til stadighet kanoniseringer med sine serier med «århundrets største» dirigent, pianist, sanger og så videre.

EMI har nylig kommet med nye utgivelser i sine serier «Great Recordings of the Century» (GROC) og «Great Artists of the Century» (GAOC). Vi skal se på noen av høydepunktene.

Tap for musikken

Ginette Neveu er en fiolinist som ikke så mange kjenner til i dag. Det er fordi hun døde allerede som 30-åring i en flyulykke. Hun etterlot seg imidlertid et knippe innspillinger, og av disse har særlig den av Sibelius’ fiolinkonsert sammen med Philharmonia-orkesteret under Walter Susskind fått en slags legendarisk status. Den er kommet i GROC-serien, og er der koblet med hennes innspilling av Brahms’ fiolinkonsert med samme orkester under Issay Dobrowen.

Begge er autoritative tolkninger. Neveu har et direkte, intenst og litt innadvendt spill med sparsom bruk av vibrato, og det er alvorstunge tolkninger som søker etter det underliggende i musikken. Det er synd at lyden på orkesteret er så dårlig i Sibelius-konserten, men det er til å komme over med spill som dette. Utgivelsen viser hvilket tap hennes død var for musikken.

Forskjønner av klassikerne?

Alban Berg-kvartetten har i løpet av sitt 35 år lange liv blitt en av hovedfortolkerne av det wienerklassiske repertoaret med sine høyt ansette innspillinger av blant andre Mozart, Beethoven og Brahms. I GROC-serien har EMI gitt ut deres live-innspillinger fra 1989 av Beethovens seine strykekvartetter. Det var andre gang Alban Berg-kvartetten spilte inn disse verkene, og disse live-innspillingene regnes som de beste.

Kvartetten har på grunn av sin tekniske presisjon og skjønnklang av og til blitt beskyldt for å forskjønne klassikerne. Det gjør de ikke her – i disse innspillingene har de et råere, mer direkte uttrykk som er forfriskende, og de er ikke opptatt av overflatepolering. Det er emosjonelle tolkninger som gir et spontant inntrykk. Av og til savner jeg et mer kantete, rytmisk markert spill, men dette er uansett innspillinger som anbefales sterkt.

Tidlig kanonisert

Det kan virke rart å inkludere en musiker som akkurat har fylt 40 år i serien århundrets største artister. Men det har EMI gjort med Ian Bostridge, og med grunn. Den engelske tenoren har hatt en kometkarriere siden han i 1996 slo gjennom med ei innspilling av Schuberts Die Schöne Müllerin. Og det er Schuberts sanger som har vært hans hovedrepertoar siden starten. Det er et perfekt valg, for med sin stemme og sangstil inkarnerer han den ensomme unge mannen i Schuberts lieder.

Viktig for Bostridges valg om å bli sanger var den legendariske tyske barytonen Dietrich Fischer-Dieskaus innspilling av Schuberts «Erlkönig». Og på mange måter kan Bostridge med sin kombinasjon av intellekt og følelser sies å være Fischer-Dieskaus arvtaker. Det er selvsagt et Schubert-program som er plukket ut til denne utgivelsen, der han akkompagneres av den ypperlige Julius Drake. Dette er musikk og fortolkningskunst på høyeste nivå.

Tornadoen fra steppene

Jeg har lenge hatt et ambivalent forhold til den ukrainske pianisten Vladimir Horowitz (1903-89), virtuosen som ofte ble kalt «tornadoen fra steppene». Jeg synes at hans tolkninger ofte er mer idiosynkratiske enn idiomatiske, altså at de ikke viser tilstrekkelig respekt for komponistens intensjoner. Mitt inntrykk er primært basert på seine innspillinger.

Til GAOC-serien har imidlertid EMI heldigvis gitt ut tidlige innspillinger, gjort på 1930-tallet, da Horowitz var på sitt beste. Han er virtuos og kraftfull, av og til vill og uberegnelig, av og til nonsjalant, men alltid med en egen evne til å få musikken til å leve. Særlig fascinerende er hans tolkninger av Chopins etyder – med sin særegne tone og briljans tar han disse små mesterverkene til de store høyder. Og da rettferdiggjør han det epitetet han ofte er blitt gitt – klaverets magiker.

Du vil kanskje også like