I øko- og klimakrisens tid må forbruket i vår del av verden ned. Spørsmålet om hva vi virkelig trenger, er dermed presserende.

Den sveitsiske marxisten Razmig Keucheyan (f. 1975), professor i sosiologi ved universitetet i Bordeaux, har i boken Les besoins artificiels (De kunstige behov) påtatt seg den vanskelige oppgaven å skille mellom autentiske og unødvendige behov. Han slår fast at kapitalistisk produksjon og konsum er de viktigste årsakene til miljøkrisen. Ved å skille mellom falske og sanne behov vil han påtvinge kapitalismen en bærekraftig behovsstruktur. Gjennom dialog og demokrati bestemmer vi i fellesskap hva som er virkelige behov – behovene er ikke «ontologiske». Keucheyan ønsker ikke en autoritær marxisme der byråkratiet bestemmer hva borgerne trenger, og minner om den ungarske filosofen Agnes Hellers (1929–2019) kritikk av Sovjetunionen som et «Dictator-
ship over Needs».

Keucheyans egen nostalgiske utopi er festet til kommunardene og Pariserkommunen. Når han drømmer om hvordan verden vil se ut i et postkapitalistisk samfunn, er han blåøyd: Skillet mellom manuelt og intellektuelt arbeid skal oppheves; folk vil kunne få mer tid til å reflektere over sine kvalitative behov; og menneskene skal kunne forvandles til kreative og autonome kunstnere.

Varer med økt levetid

Men Keucheyan er først og fremst en analytisk begavelse som skjærer igjennom problemene for å finne praktiske løsninger. Hans avgjørende forslag til tiltak er å stabilisere varene: For å minske forbruket må varene gis lenger levetid. I praksis kan dette skje ved at garanti-tiden økes, en utvidelse fra to til ti år: «Garantien er klassekampen anvendt på objektenes varighet.» Dette rammer den stadig mer heseblesende jakten på det siste og det nyeste i den kapitalistiske vareproduksjonen. Subjektets autonomi overfor varen skal kunne styrkes slik at kontrollen over behovene gjenvinnes.

Vekk med kunstige behov!

Økobevegelsen og dens oppmerksomhet på konsum må knyttes sammen med fagforeningene og produksjonen i fabrikkene – for å oppheve fremmedgjøringen kapitalismens falske behov har skapt.

Verdens eliter har et økologisk avtrykk som er vanvittig. Deres behov kan ikke universaliseres. For Keucheyan er oppgaven å skape universaliserbare behov.

Det holder med grønnsåpe!

Et ekstremt eksempel på falske behov er folk med «compulsive buying disorder». Keucheyan hevder at mennesker som lider av falske behov kan helbredes i fellesskap – på samme måte som anonyme alkoholikere løser alkoholproblemene sine ved å hjelpe hverandre. Men det er ikke nok å endre konsumet, også produksjonen må forandres.

Planlagt datering

Plutselig får man ikke patroner til printeren lenger, fordi en ny generasjon printere har overtatt. Det skjer stadig slike fornyelser for at vi skal kaste det gamle og kjøpe nytt. I faglitteraturen kalles dette for «planned obsolence», og i mange tilfeller står det utvilsomt direkte imot forbrukernes interesser.

For å få ned forbruket ønsker Keucheyan altså å gjøre varene mer varige. Dette vil minske bytteverdien og styrke bruksverdien, i Marx’ terminologi. Men forhindrer ikke denne strategien innovasjon, slik at teknologiutviklingen vil kunne sakke akterut?

Den franske sosiologen har tenkt på dette også. Han har fire krav til vareproduksjonen: Det som produseres, må 1) være robust og ha lang levetid, 2) være mulig å demontere, 3) kunne kombineres med andre enheter og 4) kunne oppdateres ved å foregripe innovasjon, noe som er fullt mulig. Dette er fire tiltak mot bruk-og-kast-kulturen og sløsingen med ressurser. Men Keucheyan er nok vel optimistisk når han tror at denne strategien vil kortslutte distinksjonens logikk, der han henviser til Thorstein Veblens begrep om iøynefallende forbruk og Bourdieus smakssosiologi. Hvis behovet er knyttet til anerkjennelse fra andre, vil ikke varen som identitetsmarkør oppheves bare ved at dens levetid forlenges.

Askese og/eller langsiktighet?

Mens jeg leste enne boken, traff jeg en gammel bekjent på kafé, en forhenværende ml-er som er oppvokst i bibelbeltet. Han var begeistret for temaet: Vekk med kunstige behov! Hva skal vi med 20 forskjellige vaskemidler når det holder med grønnsåpe? Ungdommen bruker for mye penger på merkeklær, innfør skoleuniform! Forslagene kom på løpende bånd: forbud mot mer enn 18 grader i leiligheten om vinteren. Flere raggsokker og gensere laget av ull fra ålreite dyr! Harde straffer for varme leiligheter! Det er for mye fråtsing: Forby biff, kjøtt i det hele tatt! Og sukker, som bare gir dårlig tenner og helseproblemer. Jeg tenkte på Nina Skåtøy i Dag Solstads roman. Den gamle aktivisten hadde arbeidet seg opp i ekstase. Før han forbød den neste halvliteren, flyktet jeg til en annen kafé.

Mer raggsokker og gensere!

Keucheyans analyse er svak når det gjelder forholdet mellom behov og sosiale relasjoner. Han har intet klart skille mellom behov og begjær. Dermed utdefineres i praksis hele den freudo-marxistiske tradisjonen.

I No Logo (1999) la Naomi Klein vekt på det sosiale presset til å forbruke: Man må holde tritt med naboen. Også hele forbruksskam-bevegelsen er basert på overvåkning av ens neste: Pass på at andre ikke forbruker for mye!

Forby biff, kjøtt!

Hvis forbruksmønsteret blir følelsesstyrt av moralsk panikk, kan det politiske nivået svekkes. Det krever langsiktig tenkning å organisere nødvendig produksjon og konsumpsjon. Å universalisere behov og avgjøre om de er bærekraftige, er i mange tilfeller vanskelig. Det siste vi trenger, er symbolpolitikk som faller til ro i en kvasi-økologisk livsstilsboble.

Lærerikt

Keucheyans bok har mange innholdsmessige svakheter, men den er et nøkternt og lærerikt bidrag i debatten om overforbruk. I et land som har produsert mye fiksfakseri og intellektuelt jåleri, representerer hans distanserte analyse her fransk sakprosa på sitt beste.