Fiolinens doldis

I 2004 var det 300 år siden den bøhmiske komponisten Heinrich Biber ble født. Jubileumsåret brakte mange fine innspillinger, og vi ser på to med hans musikk for strykere.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvis det er en komponist som fortjener å trekkes mer fram i lyset, er det bøhmeren Heinrich Ignaz Franz von Biber (1644-1704). Hvorfor han fortsatt er som en «doldis» å regne, er ikke godt å si; etter min mening er han på sitt beste en av de største komponistene som har levd.

Biber ble født i Wartenberg i Bøhmen (nå Stráz pod Ralskem). Da han var i begynnelsen av tjueåra, begynte han sin karriere ved hoffet til Karl, fyrstebiskop av Olomouc, ved dennes slott i Kromeriz. I 1670 forlot han Karl for å bli en del av hoffkapellet til erkebiskop Maximilian i Salzburg, hvor han i 1684 ble kapellmester. I 1690 ble han adlet av keiser Leopold I.

Biber tilbrakte sine siste år på landsbygda, hvor han komponerte kirkemusikk og musikkdramatiske verker for Salzburg-hoffet. Han skrev flere operaer, men det er dessverre bare én som er overlevert.

Høy vanskelighetsgrad

Biber ble regnet som en av si tids fremste fiolinvirtuoser. Og når musikken hans aldri ble helt glemt i løpet av sytten- og attenhundretallet, kom det først og fremst av ryktet om at den var forferdelig vanskelig å spille. Vanskelighetsgraden har i stor grad å gjøre med den utstrakte bruken av scordatura, som er en bevisst «feilstemming» av fiolinen for å gjøre det mulig å spille akkorder og passasjer som ikke er mulig med vanlig stemming.

Hans opus inkluderer blant annet de seksten «Rosenkrans»-sonatene, åtte fiolinsonater, et requiem, fem messer, sonaten «La battalia», Sonatae Tam Aris Quam Aulis servientes for 6-8 instrumenter og sju triosonater kalt Harmonia artificioso-ariosa.

Kunstige og syngende harmonier

Det er i Bibers musikk for strykere at hans tekniske geni kommer mest til sin rest. Og det er også denne som er mest teknisk krevende.

Harmonia artificioso-ariosa er ei samling av sju partias for to likeverdige fioliner (nr. 2 er for to piccolofioliner, nr. 7 for to viole d’amore) og generalbass. Dette er musikk av høy intensitet, og her reindyrker Biber bruken av scordatura. Det er da også scordatura som gir samlinga dens sykliske form og hver sonate dens distinktive lydkvalitet – alle bortsett fra én av partiaene er skrevet i scordatura. Det er ikke bevist at Bach hørte disse sonatene, men antar det idet de virker som en forutsetning for Bachs solosonater for fiolin og cello.

Det tyske ensemblet Musica Antiqua Köln (MAK) med sin leder Reinhard Goebel har spilt inn mye av Bibers musikk tidligere, og i sommer kom de med en dobbel-cd med de sju partiaene. Spillet gir et inntrykk av å være hardt og vart på samme tid, og det er et naturlig spill med få fakter. Inntrykket man får, er av formidling heller enn tolkning. Her er intet forsøk på å gjøre lydbildet ensartet, men musikerne lar klangene spille seg ut slik de er.

Dette er nok en triumf for tidligmusikkpioneren Goebel, og utgivelsen anbefales sterkt.

Fullfører prosjekt

I 2002 kom John Holloway med en cd med fire av de åtte sonatene for solofiolin fra 1687, en utgivelse vi gav meget god kritikk her i avisa. Nå har han spilt inn de resterende fire, også denne gang på ECM.

Disse sonatene er uhyre forseggjorte, og de satte nye standarder da de kom. De presenterer en imponerende kombinasjon av virtuositet, uttrykksfylde og teknikk. Sonatene representerer Biber på hans beste, og han demonstrerer her hele sin tekniske dyktighet som komponist. Mye av denne musikken er uhyre vanskelig å spille, men John Holloway behersker den til fulle. Sammen med seg som generalbassgruppe har han, som på den forrige utgivelsen, Aloysia Assenbaum på orgel og Lars Ulrik Mortensen på cembalo. Dette skulle for øvrig bli Assenbaums siste innspilling – hun døde ikke lenge etter.

I tillegg inneholder cd-en Anton Schmelzers adaptasjon/imitasjon av Bibers tiende Rosenkrans-sonate, kalt «Victori der Christen», samt Georg Muffats vakre solofiolinsonate i D-dur fra 1677.

Denne innspillinga står ikke tilbake for den forrige, og vi kan bare gjenta det vi sa om den: Dette er en cd ingen barokk- eller fiolinentusiast bør være foruten.

---
DEL

Legg igjen et svar